Hud

av Mo Hayder (forfatter), Torleif Sjøgren-Erichsen (oversetter) og Trond Peter Stamsø Munch (oppleser).

Lydbokforlaget 2011

Gjennomsnittlig terningkast: 4.01 (72 terningkast.)

183 bokelskere følger dette verket.

Kjøp boken hos

Kristine Os eksemplar av Hud

Lesetilstand

Har lest denne

Hylle

Krim

Lesedato

2012

Favoritt

Ingen favoritt

Terningkast

Min omtale

Ingen omtale

Omtale fra forlaget

Den andre boken i serien om politidykker Flea Marley og etterforsker Jack Caffery. Det oppløste liket av en ung kvinne blir funnet ved et nedlagt jernbanespor utenfor Bristol. Alt tyder på at hun har begått selvmord. Men Jack Caffery er ikke så sikker. Han er på sporet av noe som ikke er helt menneskelig, som skjuler seg i krokene og glir ubemerket inn i husene. Og for første gang på svært lenge føler han seg skremt. Flea Marley begynner å lure på om forholdet til Caffery vil kunne utvikle seg til noe mer enn en arbeidsrelasjon. Men plutselig oppdager hun noe som forandrer alt, noe som involverer henne personlig og er totalt uforenlig med hennes rolle som politi. Noe så forferdelig at ingenting noensinne vil bli som før. Og denne gangen kan ingen - ikke engang Caffery - hjelpe henne.

Bokdetaljer

Forlag Lydbokforlaget

Utgivelsesår 2011

ISBN13 9788242152107

EAN 9788242152107

Serier Digikort. Lydbok Jack Caffery (4) Flea Marley (2)

Genre Politi og detektiver Krim

Språk Bokmål

Utgave 1

Finn boka på biblioteket

Du kan velge et fast favorittbibliotek under innstillinger.

Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!

Bokelskeres terningkastfordeling

3 21 28 15 4 1

Bokomtaler

tuhamre om Hud av Mo Hayder:

21:30, 25. august 2013

Boka er omfattende, til dels mer krevende enn krimbøker i sin alminnelighet. Det er mye dialog og også annet ”småprat” her. De vesentlige hendingene ”drukner” undertiden i ord. Jeg ”leste” boka som lydbok, og enkelte partier måtte jeg faktisk høre flere ganger før jeg fikk med meg hva som egentlig skjedde oppi alt pratet. Men naturligvis, at en bok er noe krevende, er vel heller et kvalitetsstempel enn det motsatte.

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Heidi Holtan om Hud av Mo Hayder:

03:31, 8. desember 2013

Hud skrevet av krim og thrillerforfatteren Mo Hayder er fjerde bok om den kjekke politietterforskeren Jack Caffery, og andre bok om politidykker Flea Marley som ikke dukket opp i serien før Jack flyttet fra travle London til den også travle nye jobben i byen Bristol vest i England. Dette er den tredje Hayder-boken jeg leser på rappen, det er høst og om høsten er det sosialt godtatt å meske seg i krim, for ikke å snakke om regnet og tåken som oppfordrer til denne aktiviteten. Krim er ikke noe jeg leser ofte, derfor har det vært ekstra stas nå i høst. Av Hayder har jeg allerede lest Fuglemannen, Kuren (Guud, den slutten glemmer jeg aldri!), Ritualer, Pig Island (ikke del av en serie) og den beste: Tokyo (heller ikke del av en serie).
Hud begynner godt, det er spenning fra første side: det begynner med B-kjendisen og fotballfruen Misty Kitson som går ut dørene fra et rehabiliteringshjem for rusmisbrukere forså å forsvinne i løse luften. Dette er bare noen dager etter handlingen i bok nummer tre i serien, Ritualer, og politiet har nettopp avsluttet saken med afrikansk voodoo og lemlestelser.

På side tretti en begynner allerede moroa, jeg har funnet en skrivefeil til tross for en spennende handling; det sto: ”Det hadde vært fryktelig nær”. Her skulle det stått nært. Å nei. Jeg fortsetter å lese og til min glede oppstår det tydelige verbale flørtende samtaler mellom Caffery og Flea, ikke så uventet kanskje, Caffery er jo hot hot hot, men desto like velkomment. I tillegg til å ha lagt merke til rumpa til Flea, klarer ikke Caffery å legge fra seg saken de løste med den afrikanske "tokoloshen" i Ritualer, Caffery er overbevisst om at en person unnslapp, et vanskapt menneske som vet å skjule seg i skyggene og bryte seg inn i huset hans umerket. Det skal vise seg tidlig han har rett.
Nå har jeg kommet til side femtini, en ny skrivefeil med djevel-vinger jeg ikke klarer å overse er i synsfeltet mitt: ”fra klærne som var gjennombløtte av brun veske”. Gjennombløte skal det stå, gråt. Det er mer enn skrivefeil som irriterer meg, Fleas bror Thom er så utrolig TEIT at jeg vil myrde ham samtidig som jeg forstår hvorfor hun gir etter og forsvarer ham. Mo Hayder har gjort en god jobb med å skape et troverdig søskenforhold som engasjerer leseren; jeg satt flere steder i romanen og sukket og bet negler. Dumme, dumme mann. Fleas svakhet for lillebroren driver meg til vanvidd.

Side syttini: jeg forstår ikke hvem politiet leter etter, om de så leter etter noen i det hele tatt. Den hovedkriminelle i boken lar vente på seg og handlingen er lite strukturert. Videre beskriver Hayder bevegelser, gjøremål for nøye, det er ikke spennende eller givende detaljer, de kunnet blitt oppsummert i en helhetlig setning uten alle detaljene. Det er også alt for mange lik til å holde styr på for et stakkars menneske som trenger tjue dager på å fullføre en bok på tre hundre og sytti sider.
På side 278 går det treigt med kjedelige kjøreturer og samtaler. Det er mindre enn hundre sider igjen og som rutinert leser venter jeg spent på høydepunktet. Det kom før boken er ferdig men det varte ikke lenge. Lang bok, kort høydepunkt. Typisk Hayder?

I Hud trives ikke Caffery i Bristol, et ekorn driter på kjøkkenbordet hans, det er lavt under taket i huset han leier, Flea trives der hun bor bortsett fra at det er et himla styr i garasjen, naboen går og lusker rundt huset og hun må ta ansvar for den feige brorens handlinger (som nesten tok knekken på meg). Jack og Flea er begge hensynsløse, korttenkte og ufornuftige i Hud. Jack velger å være ensom ulv og gjøre alt alene selv om han risikerer livet ved å gjøre det slik, og også Flea velger å være en ensom delfin som dykker i vannet og risikerer livet i stedet for å skaffe hjelp tidligere i boken.
Spoiler, ikke les denne setningen om du ikke vil: jeg fikk heller aldri svar på om det var Amos som prøvde å drepe Flea i begynnelsen av boka eller om det var et uhell det som hendte med dykkerflasken hennes slik at hun ikke fikk puste.

Til slutt: det er en regel innen krimmen som sier at leseren skal ha sett, møtt eller snakket med gjerningspersonen før de første hundre sidene er gått. Det fikk vi ikke i Hud, vi har fått være i hodet til gjerningspersonen men aldri møtt hn i den forstand at vi sitter igjen på slutten og tenker åh, var det hn, det hadde jeg aldri trodd. Jeg som leser fikk ikke sjansen til å tro noe som helst, jeg hadde aldri møtt, snakket med eller en gang hørt om mannen gjennom Flea eller Caffery nesten før helt på slutten. En annen ting som hendte på de siste hundre sidene var så klart en klassisk skrivefeil på side hundre og trettito: ”Telefonen ringte klokka halv ni på kvelden.” Atten linjer lengre ned: ”Kom inn nå i ettermiddag.” Ettermiddag? Var det ikke kveld da?

Jeg ser bort fra:

Skrivefeil

dumme valg tatt av hovedpersonene og familien deres

usannsynlige, enkle ”clean-ups”

’ukjent’ morder

Jeg er fortsatt en tilhenger av Hayders penn. Vandremannen med bålet sitt er heller ikke å forakte for dere som har lest bøkene og forstår hvem jeg snakker om. Nå skal jeg ta en Hayder pause, tre bøker av samme dama på rappen er greit, fire på rappen er å gå for langt. Nå skal jeg lese i en fagbok som støver ned og om en liten stund ta opp den romanen som har ligget aller lengst ulest i bokhylla å lese ved siden av.

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Skriv en omtale Se alle omtaler av verket