Peter Straub oppdaga eg ved eit tilfelle ein gong på 1980-talet, med romanen "Shadowland" som fanga meg inn frå første setning. Seinare skreiv han ei bok i lag med Stephen King, "The talisman" - på sett og vis eit litt umake par, ettersom Peter Straub er langt meir litterær enn King - resulatet blei bra.

Mursteinen "Ghost story" har også fanga meg inn frå første setning. Peter Straub kan kunsten å skapa ei indre, uhyggeleg spenning som held på interessa. Eg ser i omtalar av boka at romanen, forutan å vera ein grøssar av beste merke, samtstundes er ein litterær hyllest til genren. Ja, nokre seier til og med at "Ghost story" overgår både "Rosemary's baby" og "Excorsisten". Allereie etter nokre få kapitlar er det lagt ut så mange trådar som eg berre MÅ sjå enden på.

Spøkelseshistorier er uskyldig moro, eller?

Hvem liker vel ikke spøkelseshistorier og kjenne at det går kaldt nedover ryggen? Disse historiene skal være grøssende og småmorsomme, ikke sant?

Fire eldre menn som kaller seg The Chowder Society møtes en gang iblandt for å fortelle spøkelseshistorier, noe som er en slags lidenskap for disse mennene. Og spøkelseshistoriene de deler med hverandre er av alle slag. Men det er ikke så gøy lenger når en av disse mennene blir funnet myrdet i et selskap. Snart klarer de ikke å skille hva som er virkelighet og mareritt. Hva er det som skjer i byen de bor i?

Peter Straub - navnet har jeg lagt merke til på grunn av at han har skrevet noen bøker sammen med Stephen King (som jeg ikke har lest ... ennå.) I Ghost Story la jeg merke til at Stephen King og Peter Straub har en veldig lik skrivestil, bortsett fra at Stephen King er mer grafisk. Jeg liker skrivestilen til Peter Straub også. Selv om han ikke er like grafisk så er han en detaljert forteller og klarer godt å skape en uhyggelig atmosfære. Syns også at karakterene var godt beskrevet og jeg følte at jeg ble ordentlig godt kjent med dem, deres sterke sider, svakheter og frykten de følte.

Det er muligens en kort omtale, dette, men jeg er så redd for å røpe for mye. Det er ikke det samme å lese om boka og lese den. Det er to forskjellige ting. Les den, sier jeg bare. Dette er en real klassiker i horrorsjangeren som er lett å bli fanget i.

Jeg avbrøt denne etter ca 150 sider. Den er godt skrevet, men for min del mangler den totalt fremdrift. Jeg leser to sider og tar meg selv i at jeg tenker på helt andre ting enn boken - igjen og igjen. Jeg synes dessverre spenningen drukner i beskrivelser og omstendelighet, og synsvinklene virker tidvis rotete og vanskelige å få grep om. Jeg ville veldig gjerne like denne, men jeg klarer ikke å bli fanget av teksten. Kanskje går jeg glipp av noe stort.