For mange år siden satt jeg en gang i bakken under Laurenziberg, i trist humør naturligvis. Jeg forsøkte å tenke igjennom hva jeg ønsket meg av livet. Det viktigste, eller det mest attråverdige ønske viste seg å være et livssyn (og - som en nødvendig del av det - evne til å overbevise andre om det ved å skrive) der livet bevarer sin naturlige, fulle stigning og fall, men samtidig kan sees, og ikke mindre tydelig, som et intet, som en drøm, en sveven.

Franz Kafka

Men om historien blir skrevet av seierherrene, lager romanforfatterne den om etter sitt eget hode.

For når det gjelder ubesluttsomhet, er det i hvert fall noe jeg kjenner til, faktisk er det det eneste jeg vet noe om ...

Franz Kafka (1907)

Jeg har hatt en reddsom uke. Har hatt altfor mye å gjøre på kontoret. Kanskje er det slik det alltid kommer til å være fra og med nå; man må jo tjene til sin grav. [...] I forrige uke passet jeg virkelig for gaten jeg bor i, den som jeg kaller 'Tilkjøringsrampen for selvmordere'. Den fører nemlig rett ned til elven, hvor man er i gang med å bygge en bro.

Franz Kafka (1908)

«Hele sitt liv følte Kafka at barndommen hadde forkrøplet ham og gjort ham uegnet til et liv blant de levende. Objektivt sett var forholdene han vokste opp under, ikke vesensforskjellige fra dem som kjennetegnet mesteparten av de jødiske middelklassehjemmene i Praha. Men følelsen av å være ulykkelig er for det første en høyst subjektiv opplevelse som bare har en overfladisk tilknytning til den objektive virkelighet. For det annet kan de fragmentariske fakta vi har om Kafkas liv i førskolealderen, fra 1883 til 1889, gi oss enkelte holdepunkter for å forklare hans lede og angst under en barndom som han aldri helt vokste ut av.»

Kafkas styrke var ikke å se inn i fremtiden, men å vende blikket innover i en tvangsmessig selvgranskning. Nådeløst ble han drevet ned i dybder som forstanden ikke kunne nå, men der sannheten oppløser seg i et flettverk av tvetydigheter, og det irrasjonelle får sin egen ubønnhørlige logikk - paranoiaens logikk.

Med ganske få unntak er Kafkas korrespondanse, likesom mesteparten av hans verk, en dialog med ham selv.

Når det gjaldt å skaffe seg et levebrød, insisterte Franz (i.e. Kafka) på at jobben ikke måtte ha noe med litteratur å gjøre; for ham ville det være en fornedrelse av den litterære kreativitet. Levebrødet måtte holdes skarpt adskilt fra skrivekunsten. Han var ikke villig til å akseptere noen sammenblanding av de to, f. eks. journalistikk . . .

«Franz så sjelden sin far, men hørte mer til ham enn han ønsket både den gang og siden. Den rungende kommando stemmen, det øresønderrivende vulgærspråket til den opphøyde guddommen, de tordnende truslene, alt dette nørte opp fantasier som aldri helt ville vike for det prosaiske bildet av faren slik han var i virkeligheten. Det førte også til at Franz gjennom hele sitt liv var sykelig følsom for støy.».

«Brod var klartseende nok til å forstå Kafkas geni, lenge før noen annen ante det. I en følsom alder — han var knapt ute av ungdomsårene, men hadde allerede fått flere bøker trykt og var kjent på den kulturelle scene — hadde han tilstrekkelig storsinn og moralsk holdning til ikke bare å se, men også anerkjenne Kafkas overlegenhet, og det i en situasjon der man kunne vente nedlatenhet og sjalusi overfor en mulig rival. Han fikk på et tidlig tidspunkt den overbevisning, instinktivt og på grunnlag av et svært spinkelt materiale, at Kafka kom til å bli den viktigste forfatter i sin tid. Og da han var en som alltid på godt og vondt handlet etter sine instinkter, impulser og overbevisninger, gjorde han det til en av de viktigste oppgaver i sitt liv å arbeide for vennens suksess og anerkjennelse.

Det er meget mulig at størsteparten av Kafkas verk uten Brod ville ha gått tapt i Natten og Tåken som senket seg over verden. At det ikke skjedde, var Brods fortjeneste, og ingen betenkeligheter over utviklingen av hans Kafka-syn eller måten de posthume verkene ble utgitt på, må få lov til å fordunkle dette.»