Ingen lesedato
Ingen favoritt
Ingen terningkast
Ingen omtale
Forlag Aschehoug
Utgivelsesår 1973
Format Heftet
ISBN13 9788203058622
EAN 9788203058622
Språk Bokmål
Sider 177
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Ingen diskusjoner ennå.
Start en diskusjon om verket Se alle diskusjoner om verketSkjønt Pulkheria Aleksandrovna allerede var tre og firti år gammel, hadde hennes ansikt ennu beholdt preget av fordums skjønnhet, og dessuten virket hun meget yngre enn hun var , hvilket nesten alltid er tilfellet med kvinner som har bevart åndens klarhet, mottageligheten for nye inntrykk og den ærlige, rene hjertevarmen helt opp i alderdommen. I forbigående bemerket, er det å bevare alt dette det eneste middel til ikke å miste sin skjønnhet i alderdommen.
under sykelige tilstander er drømmene ofte ualminnelig tydelige og klare og har overmåte stor likhet med virkeligheten. Det oppstår ofte et uhyggelig billede, men omgivelsene og begivenhetenes forløp kan samtidig være så sannsynlige og forbundet med enkeltheter så fine og overraskende, men samtidig så kunstnerisk sammmenstemt med billedet i sin helhet, at den drømmende ikke ville kunne uttenke dem i våken tilstand, selv om han var kunstner som Pusjkin eller Turgenjev. Slike drømmer, sykelige drømmer bevares alltid lenge i erindringen og har en sterk virkning på et menneske med allerede nedbrutt og angrepet organisme.
...og midt i salen på et bord, dekket med hvit atlaskduk, stod en likkiste. Kisten selv var overtrukket med hvitt flor. Blomstergirlander slynget seg om den på alle sider. Med roser over seg i kisten lå en liten pike, helt i hvitt tyll; hennes marmorhvite hender var foldet og lå mot brystet. Hennes utslåtte, lyseblonde hår var vått; en krans av roser lå om hennnes hode. Den strenge, allerede stivnede profilen var også som hugget i marmor, men i smilet om hennes bleke leber lå noe ikke barnslig, en uendelig smerte, en opphøyet , gripende klage. Svidrigailov kjente denne piken; ved kisten stod intet krusifiks og intet helgenbilde, heller ingen brennende lys, og ingen bønner kunne høres. Den lille piken var en selvmorderske - hun hadde druknet seg. Hun var bbare fjorten år, men hennes hjerte var allerede knust. Hun hadde lagt hånd på seg selv fordi en fryktelig krenkelse hadde fylt hennes unge uberørte bevissthet med usigelig gru og kvalt hennes englerene sjel; hennes siste fortvilede skrik var ikke blitt hørt, men undertrykt med koldt hjerte og hård hånd i nattens dyp, i mørke og kulde, i øsende regn og hylende storm.......
De var alene, ingen så dem.Vakten sto med ryggen til.
Hvordan det skjedde, visste han ikke selv, men plutselig var det som om noe grep ham og kastet ham ned for hennes føtter. han gråt og omklamret hennes knær. I det første øyeblikk ble hun meget forskrekket og bleknet. Skjelvende sprang hun opp og så på ham. Men i samme øyeblikk forstod hun alt. I hennes øine lyste en uendelig lykke - hun hadde forstått. Hun kunne ikke lenger tvile på at han elsket henne grenseløst, og nu var øiblikket endelig kommet. ......
De ville tale, men kunne ikke. deres øine var fulle av tårer. Begge to var så bleke og herjet, men i disse syke og bleke ansikter lyste allerede en ny fremtids morgenrøde, en fullkommen oppstandelse til et nytt liv. Kjærligheten hadde vekket dem til live. Den enes hjerte var blitt den uuttømmelige livskilde for den andres.
De besluttet å vente og holde ut. Ennu hadde de syv år igjen, og inntil den tid - hvor megen uutholdelig lidelse og hvor megen uendelig lykke! Men han var gjenoppstanden, han visste det, følte det med hele sitt fornyede vesen, og hun - hun levde jo i ham!
Forresten prater jeg alt for meget. Og fordi jeg prater får jeg ikke utrettet noe. Men kanskje sammenhengen er slik at jeg prater fordi jeg ingenting bestiller.
"ærede herre," begynte han nesten høytidelig, "fattigdom er ingen last - det er sant. Jeg vet også at drukkenskap ikke er en dyd, og det er enda sannere. Men elendighet, ærede herre, elendighet , det er en last. I fattigdommen kan man ennu bevare sin medfødte sjelsadel, men i elendigheten aldri. For i elendighet blir man ikke engang jaget vekk av en kost, så fornedrelsen kan bli enda større. Og med rette, for i elendingheten er jeg den første til å fornedre meg selv. Og derav kommer drukkenskapen !
"Men vent da din skorsteinsfeier! du er jo rent fra forstandden! For meg kan du gjøre hva du vil. Jeg har ingen timer, ser du, og jeg blåser i dem; men på Klutetorvet har jeg en bokhandler, Kheruvimov, og han er bedre enn timer. Jeg vil ikke bytte ham bort mot fem timer hos kjøpmenn. Han har et slags forlag og gir ut naturvidenskapelige småbøker - og som de går! Hva er ikke bare titlene verd! du har alltid påstått at jeg er dum, ved Gud, det fins de som er dummere enn jeg! Nu forsøker han seg på de nye retningene; selv forstår han ikke et kvekk, men jeg oppmunter ham selvfølgelig. Her har du godt og vel to ark med tysk tekst- efter min mening det tåpeligste kvakksalveri: kort sagt, problemet er om kvinnen er et menneske eller ikke, og selvfølgelig bevises det eklatant at hun er et menneske.
"Fattigdom er ingen last, min venn. Hva skal man si ?
"Skyld? Hvilken skyld?" ropte han plutselig rasende. - "At jeg har drept et motbydelig snyltedyr, en lus, en gammel ågerkjerring, som utsuget fattigfolk, et mord som burde skaffe meg tilgivelse for hundre synder - er det en forbrytelse? Jeg tenker slett ikke på den og akter heller ikke å sone den. Her kommer de alle sammen og kaster meg sitt evige "forbrytelse, forbrytelse!" i nesen! Først nå ser jeg hvor tåpelig min engstelse har vært, først nu da jeg har bestemt meg til å ta denne overflødige skammen på meg! Det er bare min usselhet og talentløshet som har drevet meg til dette, ja kanskje også hensynet til min egen fordel, som denne.....Porfiri ....foreslo....."
Løgnen er det eneste privilegium mennesket har fremfor alle andre organismer. Lyver du, kommer du til sannheten! Jeg lyver, derfor er jeg et menneske. Ikke en eneste sannhet har man funnet uten på forhånd å lyve fjorten ganger, ja kanskje hundre og fjorten, og det er på sitt vis rosverdig. Nå, men vi forstår ikke engang å lyve av eget vett! Lyv, men lyv på ditt eget vis, og da skal jeg kysse deg for det. Å lyve på sitt eget vis er nesten bedre enn en sannhet som man har fra andre, i første tilfelle er du et menneske, i det annet bare en papegøye! Sannheten løper ikke fra deg, men livet kan man drepe, det har vi eksempler på.