Ingen hylle
2018
Ingen favoritt
Ingen omtale
Omtale fra forlaget
Jeg var plutselig levende. Slik åpner Fredrik Hagens andre diktsamling Alt er barndom, og understreker det aldeles vanvittige og ufrivillige i å bli født. Først gro, som et frø, i en annens kropp, som om denne kroppen var blomsterjord. Siden bli trykket ut av den og matet og passet på og alt det der. Og så, ikke lenge etter, den nådeløse forventningen om å bli noe eget. Noe med vilje. Noe med overlevelsesinstinkt. Noe med varme følelser. Hvor kom alt dette fra? Fra frøet? Fra den kvinnelige blomsterjorden? Fra barnet som vi alle har vært? Fredrik Hagens samling er uvanlig rik og medrivende. Forfatteren ser helt åpent på de absolutt enkleste betingelsene i livet, de vi ikke engang tar for gitt: Jeg var plutselig levende. Det skjedde om sommeren.
Forlag Flamme
Utgivelsesår 2018
Format Innbundet
ISBN13 9788282882774
EAN 9788282882774
Serie F° (342)
Språk Bokmål
Sider 94
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Ingen diskusjoner ennå.
Start en diskusjon om verket Se alle diskusjoner om verketFør pleide jeg å tenke mye på det, at når jeg en gang skulle slutte å vokse, skulle jeg begynne å dø.
Alle netter ligner hverandre. Alle svartfarger er de samme. Lyden av regnet mot ruten. Det finnes et annet mørke enn det vi ikke kan se, det finnes et mørke rett foran oss hele tiden.
Vi er maskiner som omskaper en uendelig mengde fremtid om til en stadig større fortid
Hva skal vi med våren når den uansett ikke varer evig?
Jeg bare forsvinner litt inni meg selv av og til. Eller. Litt oftere enn jeg burde kanskje
Det skinner ikke noe lys inn i magen. Den første tiden vi lever, er en lang natt.
Å være omringet og innestengt i et annet menneske
Jeg har følt det sånn senere også
Det eneste vi har til felles, er at noen skal slutte å huske oss
Mine foreldre har et dødt barn.
Kanskje er det lettere å la være å prøve. Det er lettere å lengte etter noen som aldri kom enn noen som kom og ble borte
Jeg har alltid beundret min egen tristhet.
Jeg husker ikke de første dagene jeg ikke sov; jeg husker bare jeg en gang tenkte at nå var det blitt vanlig