Av og til, når jeg står med andre,
føler jeg meg utkledd som en annen.
En som for all del ligner på meg,
men selv står jeg i utkanten.

Kjærlighet er noe andre ikke vet om. Kjærligheten er en ensom ting.

Til Leuconoë (I, 11)

Slutt å granska meir no! Aldri fekk me rett til å vita kva
utgang guddomen har laga til deg, laga til meg, så les
ikkje astrologi, komen frå aust! Ta det som kjem med tòl
anten Jupiter gjev vintrar på rad, eller vår siste no
driv Tyrrhenias hav inn mot strand så at det bryt i berg.
Hugs deg, Leuconoë! Sil no din vin; ha ikkje for stor von
stutt som livslaupet er! Medan me her talar vil tida fly
frå oss; grip dagen no! Dagar som kjem? Lit ikkje stort på dei!

Jeg husker ironi. Å si det du mener, med ord som betyr det motsatte. Når ord og virkelighet drar i hver sin retning, og alle vet det. Jeg lurer på om dette er ironisk: at da vi til slutt forlot vårt eget land for å kunne juge og skrøne og ha hemmeligheter, så var det fordi vi hadde sagt noe som var sant.

[J]orden er full av elendighet; fullt er det frådende havet.

(Arbeid og dager, 101)

Det er som med ord som med solstråler; jo mer de konsentreres, desto dypere brenner de.
~ James Joyce

Jeg sitter og ser på landskapet, tenker på hvor vakkert det er her, virkelig vakkert. De hvite fjellene ned i fjorden, strendene, små løer i vannkanten, sola som skinner på vannet så det ligner metall. Men vi kjører også forbi kjøpesentre, det ene mer heslig enn det andre, som om noen har sett seg lei på de vakre omgivelsene og ønsker å rette opp balansen.

Er livet en eneste lang øvelse i å late som ingenting? Er det derfor de gamle sitter og stirrer ut i luften og hverken gråter eller ler?

Smilet brer seg utover ansiktet helt av seg selv, som en fuktskade.

Praler du maaske af din Rigdom og gjør dig store Tanker om din Herkomst? Er du stolt af din Hjemstavn, af din legemlige Skjønhed, af at alle hædrer dig? Da giv Agt paa dig selv, at du er dødelig; thi du er Jord, og du skal vende tilbage til Jord igjen. Se dig om og betragt dem, der før dig befandt sig under ligesaa glimrende Forhold. Hvor er de, som beklædte borgerlige Øvrighedsposter? Hvor er de uimodstaaelige Talere? Hvor er de, som ordnede Folkefester, de berømte Hesteholdere, Feltherrerne, Satraperne, Tyrannerne? Er det ikke Støv altsammen? Er det ikke blot en Saga?

Har ikke Ungdommen af Naturen den Svaghed, at dens lette Sind tror allerede at have, hvad der kun er i Haabet?

Se med Nytte, hør med Nytte, tal med Nytte, svar med Nytte.

Livet er nytt for oss alle, for hver enkelt av oss. Vi blir ikke vant til det. Det gjelder ikke bare for individene, men også for artene. Vi er utkast, skisser, ufullstendige forsøk. Og når mennesker kjenner seg igjen i andre dyr eller fugler, ser vi kanskje noe som overskrider det bitte lille bildet vi har av oss selv.

Sødmen i dette.

Godhet finnes, medfølelse og solidaritet er lett å observere for eksempel hos elefanter, aper, fugler. Noen ganger også hos mennesker.

Mens vi leser, holder vi sidene ganske stille, og det ser ut som om vi sitter og flyr. Og det gjør vi, hver gang vi leser. Vi flyr.

Kanskje er en av hvilens store gaver at den hjelper oss å stille de riktige spørsmålene, ikke bare om hva vi skal gjøre, men om hvorfor vi skal gjøre det. Hvile hjelper oss å skille alt det vi kan gjøre fra det vi skal gjøre.

men borte er bare et navn
på alle andre steder enn dette

lønneblader: store som voksne hender samler de lys

Why is it that, as soon as they come to power, people stop telling the truth?

For gull gjorde det eine menneske det andre til slaven sin, utsaug det, og trampa alt som heitte lov og rett under føtene. For gull drap bror bror og son far. For gull tok den vene troll til ekte og den dygdefulle lét seg endra til ei skjøge.