"Did you say the stars were worlds, Tess?"
"Yes."
"All like ours?"
"I don't know; but I think so. They sometimes seem to be like the apples on our stubbard-tree. Most of them splendid and sound--a few blighted."
"Which do we live on--a splendid one or a blighted one?"
"A blighted one."

(Chapter IV)

Snart fløt samtalen friere, og etter hvert gikk praten over på de gamle historiene fra krigen, slik det er vanlig blant finske mannlige engler.

Barn og filosofer stiller mange spørsmål som ingen kan svare på. Hvor begynner universet og hvor slutter det? Hva kommer etter oss? Hvor lenge er det siden tidenes begynnelse, og når tar tiden slutt? Finnes Gud? Hva får paven i lønn?

Du vet at du vet for mye om deg selv når du er nødt til å skrive en bok om det. To bøker. I framtiden trenger du kanskje ikke å skrive så mye om deg selv.

Kjære Erna Solberg
13. april 2014, Molde

Jeg har kommet lenger enn deg i Candy Crush

Vennlig Hilsen
Linnéa Myhre

Jeg er en utenforstående, som helst ikke bør blande seg inn. Av og til kan jeg ikke motstå fristelsen til å leke forsyn; jeg redder et ungt dyr fra den visse død, eller jeg feller et dyr fordi jeg trenger kjøtt. Jeg fusker altså litt i faget, men skogen overlever det. Et dyr lever opp, et annet løper like lukt i fordervelsen. Jeg er en fredsforstyrrer, men det er ikke så farlig. Neslene bak fjøset overlever, uansett hva jeg gjør for å utrydde dem. De kommer til å overleve meg. De har meget mere tid enn jeg har. En dag er jeg borte, ingen kommer til å slå engen, den vil gro igjen av kratt, og snart vil skogen trenge frem helt bort til Veggen og ta tilbake det land menneskene har røvet fra den. Ofte går det nesten helt rundt for meg, det er som om skogen har slått røtter i hodet mitt og tenker sine gamle, evige tanker i min hjerne. Skogen ønsker ikke at menneskene skal vende tilbake.

Angsten var prisen man fikk betale for å elske.

Kapitalismen er urettferdig, sa han. Men den virkar. Sosialismen er rettferdig. Men den virkar ikkje.

"Eg er jomfru, sa Bjørn Blakke. Heilt fram til frukost. Fråhaldsmann og ateist til lunsj. Og religiøs som faen i bakrus. Sosialdemokrat når eg kviler middag. Og kommunist når det kjem til lønningsposen. Kan ikkje vera adventist på alle livets område heller."

På den siste dagen i januar går det opp for meg at det er over en måned siden sist jeg snakket med mennesker. Det fungerer utmerket. Alt det man kan si til andre, og så har jeg ikke sagt noe av det. Jeg er et levende bevis på at det i grunnen ikke er så mye å si. Jeg er stolt av meg selv Det er en god start på året.

Tenåringsjenter har alltid fremstått som gåtefulle for meg, ikke minst da jeg var like gammel som dem. Og siden har jo avstanden mellom oss bare økt, som naturlig er, og nå har jeg altså min egen, og slik jeg så det denne kvelden for snart seks måneder siden, var det ingen grenser. Ta det mest irrasjonelle som tenkes kan og multipliser det med det største tallet du kommer på, så bor min datter vegg i vegg, ville jeg ha sagt.

Statsarkivaren så ut som om han fra tidlig barndom var blitt oppfostret i arkivets dypeste, mørkeste kjellermagasin på en blanding av harsk fiskekraft, kjøttslintrer og kokt kål.

På hotellrommet fant jeg frem laptopen og koplet meg til hotellets troløse nett.

"Bok?" sa oppkjøperen. "Ka skal jeg gjøre med den?"
"Du skal lesa den!" sa Børson.
Da satte kreaturoppkjøperen i en kaldskratt. "Je har aller hørt så galt!" sa han. "Er det no' å tjene på å lese ti ei bok da? Ha! Ha! Ha!"

Etterpå sugde Børson tennene. Han hadde øvd seg opp til å suge gjennom et hull mellom to framtenner og til å sprute spyttet ut gjennom det, når han skulle spytte. Han sprutet på kasser og på ovnen og overalt. Han hadde lært det av lensmannsbetjenten, han fra Vadsø. Stilig kar!

"Åssen hadde du det i Trondhjem da, Bør?"
"Aldeles merkantilt!"

Aldri skal et menneske møte en mer tilintetgjørende fiende enn tiden!

... den som kjenner menneskene, takker Gud for sin ensomhet!

De skulle ta med seg kisten og begrave den, forklarte begravelseskomiteen. Et eller annet sted blant rismarkene. En død kropp måtte ikke gå til spille. [Hun] skulle gi næring til jorden. Hun ville tjene revolusjonen bedre enn hun hadde gjort da hun var i live. Vi burde være stolte.

Ingen så at bak all solidaritetsretorikken lå det en dypt indoktrinert tro på at alle kunne være en fiende. Først var fienden de intellektuelle, diplomater, leger, piloter og ingeniører, politifolk og militære offiserer, alle med rang og ry. Deretter var fienden sekretærer, fagarbeidere, kongelige tjenere, drosjesjåfører, folk med mok robar civilai - "moderne yrker" - en gruppe som inkluderte nesten alle ved tempelet, siden de fleste av oss var fra byen.