2017
Forlag Den norske bokklubben
Utgivelsesår 1975
Format Innbundet
ISBN13 9788252501834
Språk Norsk
Sider 289
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Dette er forteljinga om Ditte, ei jente som veks opp i fattige kår nord på Sjælland i Danmark. Eg har ikkje greidd å tidfeste forteljinga særleg nøye, men truleg dreier det seg om slutten av 1800-talet. Ditte blir fødd utanfor ekteskapet, mora flyttar og Ditte veks opp saman med besteforeldra. I alle fall i starten.
Nexø har ei og anna høne å plukke med det danske stands- og klassesamfunnet, og han gjer det grundig. Ditte og mannen som etter kvart blir stefaren hennar blir begge skildra som rettskafne og hardtarbeidande menneske som blir utnytta på det grovaste. Menneska blir ikkje verdsette for kva dei gjer, men etter kva slags familie dei kjem frå.
Men om Nexø har eit og anna å utsetje på samfunnet, så viser han på den andre sida stor kjærleik til landskapet. Her er mange flotte og levande skildringar av natur og stemningar, og det er lett for lesaren å leve seg inn i boka.
Forteljinga er tidvis strålande, og tidvis platt og forutsigbar. Enkelte passasjar er så brilliante at ein berre bir sitjande og gape, medan det andre gangar blir for mykje kiosklitteratur- og skillingsvise-preg over handlinga. Eg vingla mellom terningkast 4 og 5, men landa til slutt på ein 4’ar. Så får vi sjå om bind 2 av denne 2-bindsutgåva er hakket betre.
Ingen diskusjoner ennå.
Start en diskusjon om verket Se alle diskusjoner om verketHan var foreldreløs så han hadde ikke noe dårlig å slekte på, sa gamle Rasmussen bestandig. Derfor var han så snill og omtenksom.
Slik som hjertet ditt slår, skulle gjerne verdens hjerte slå, da ble her godt å være.
Se nå bare hvor kloke de er...De kan si oss på en prikk hva stjernene består av, sola klarer de å veie på kiloen. Men veie ut brødet til de sultne munnene greier de ikke.
Etter hva de gamle fortalte skulle slektas stammor ha vært en jordarbeiderske som hvilte seg med bart sete på den våte jorda. Det ble hun fruktsommelig av og fødte en gutt. Dette ble siden ved med å være et særtrekk i slekta, dens kvinner gikk nødig med undertøy, og barn fikk de for et godt ord. Ennå heter det om dem at de bare trenger å stå i dørtrekken og straks blir de med et pikebarn. For å få en gutt skal de bare suge på en istapp. Det er ikke noe rart at det ble en tallrik og hardfør slekt, som det alltid grodde under hendene på.
Pølsemakerne spiser aldri maten sin sjøl
Då mor mi skulle flytte over i eit mindre husvære, fekk ho brått ikkje plass til så mange av bøkene sine lenger. Snill som ho er så lot ho etterkomarane forsyne seg med det dei hadde lyst på. Sjølv om vi var fleire som ville ha så var det likevel eit rikhaldig skattkammer å plukke frå.
Dette er det eg sanka med meg.
Takk, kjære mor.