2017
Ingen favoritt
Ingen terningkast
Ingen omtale
Omtale fra forlaget
Moskva 1860. Groruddalen 1979. Mexico 2013.
Julia Pastrana -- «apekvinnen», «bjørnekvinnen» -- ble født i 1834 i Sinaloa, Mexico, med en lidelse som medførte forstørret kjeveparti og ekstrem behåring. Fordi hun øyeblikkelig ble en sensasjon, tok delstatsguvernøren henne inn i sin husholdning, og siden ble hun en del av den voksende industrien knyttet til «freak shows». En amerikansk impresario, Theodore Lent, giftet seg med henne og lot henne opptre for betalende publikum verden rundt.
I 1860 er ekteparet kommet til Moskva. Julia skal snart føde, men kan fortsatt oppleves daglig på sirkus Salomanskij, for folks nysgjerrighet når stadig nye høyder: Vil avkommet være runnet av ham -- et menneske -- eller av henne, hun som ingen riktig vet hva er?
Mot slutten av 1970-årene har en lettere forhutlet type bosatt seg i en rønne inne på ei søppelfylling i Groruddalen. På en av sine vandringer kommer han over en utstoppet kvinnekropp som han husker fra noen år tilbake, da hun var en attraksjon på Lunds tivoli. Han tar henne med hjem og bruker henne som samtalepartner.
Journalisten Kira reiser til Sinaloa i forbindelse med overleveringen av Julia Pastranas levninger til den meksikanske stat i 2013. Også Kira er havende, med et mørkets avkom; et resultat av en overfallsvoldtekt. Kira har trosset omgivelsenes forventninger og vil bære barnet frem, en avgjørelse som forvandler reisen til Julias hjemtrakter til noe langt mer enn et oppdrag.
«Havende» er en fabulerende, klinisk og øm roman om fødsel og død, overskridelse og abnormitet, fortalt gjennom historien til tre individer som av ulike årsaker har havnet på utsiden av sin tid.
Forlag Oktober
Utgivelsesår 2016
Format Innbundet
ISBN13 9788249517510
EAN 9788249517510
Omtalt sted Mexico Oslo Moskva
Språk Bokmål
Sider 228
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Det er vanskelig å skrive omtale av denne romanen. Jeg mener det er en veldig god roman. Den fikk 2.plass under P2 lytternes romanpris. Så om ikke annet er denne bokomtalen en sterk anbefaling.
Den har en rammehistorie som dreier rundt Julia Pastrana fra Mexico som ble kalt apekvinnen og vist rundt i Europa både som levende og som død. Hun hadde en sykdom som ga ekstrem behåring og forstørret hakeparti. Hun døde i 1860, men ble først begravd i 2013. Historien hennes involverer Norge fordi det var Lund tivoli som kjøpte hennes og sønnens (han ble to dager gammel) utstoppede kropper på 20-tallet og viste dem fram helt til 1970-tallet. Før de forsvant og Julias levninger ble gjenfunnet på en søppelfylling. Romanens to andre fortellinger som begge knyttes til Julias handler om journalist Kira som følger Julia til begravelsen i Mexico i 2013 og om Finn som bor på en søppelfylling i Groruddalen i 1979.
Historien om Julia er viktig i all sin tragedie, likevel handler ikke romanen om den slik jeg leser det. Julias historie er som et prisme en kan se de andre livene og livsbetraktningene i romanen gjennom. Romanen har svært presist språk og den utvider rommet for tanken (omtrent slik det ble sagt på P2 lytternes romanpris). Romanen stiller spørsmål om hva det er å være et menneske og hvor mye er livet individuelt og hvor mye er hvert liv bare en del av det store livet som ustanselig strømmer forbi? Hvordan oppfatter vi tiden og avgrenser noe fra noe annet. Gjennom hovedpersonene og i essayistiske partier formidler Bakke tanker som mange nok kjenner igjen, men de fleste av oss ikke setter ord på. Bakke gir kanskje språk til noe av det som flyter i mellom alt vi oppfatter som konkret og umiddelbart begripelig.
I fra romanen:
"Med ensomheten må en helst holde seg til venns, selv om det ikke er noe ufarlig vennskap: som fiende får den likevel helt andre dimensjoner"
Om en gravid: "Og hun er ikke det hun bærer, men det å ha båret, skal hun bli. En tømt belg. Noe som kan tørke, smuldre opp, blåse bort."
Det er mye mer å hente. Jeg burde brukt penn og streket under underveis.
Veeeeldig sjelden jeg ikke leser ferdig en bok jeg har begynt på, men denne var drepende kjedelig - synes je, og jeg vet mange liker den veldig godt.
Ingen diskusjoner ennå.
Start en diskusjon om verket Se alle diskusjoner om verketI hovedsak forsømmer en livet slik livet disponerer en for å gjøre, og sliter tiden ned slik den i sin tur sliter en selv ned, helt til en til slutt ikke får med seg noe av det som skjer - det som ankommer eller passerer - og rett og slett utgår fra hele strømmen. Og at dette koster lidelse, det er det mulig å forstå, at lidelse må til. For at livet skal være noe som helst.
For det er jo ikke til å komme fra at det har ballet på seg, at en altså har noe ballast med seg etter hvert, i det som kalles tankeveien, selv om enkelte tanker riktignok forsvinner med en gang, etter åpenbart ikke å ha følt seg hjemme. Andre kommer på sin side med ujevne mellomrom tilbake, på det rene med at her er det husly å få, og skal man håndtere dette på en forsvarlig måte, gjelder det at den indre logistikken fungerer, at det er god fly i tankene og at de – når de altså vender tilbake – straks blir fraktet videre, kombinert med andre tanker, satt i et omløp der de ikke får holde på alene.
Nå virker det for så vidt litt irrelevant, nærmest som en tilleggsopplysning, dette at hun formelt sett er død, tatt i betraktning hvor grunnleggende rede livet altså er til å svekke, tømme og forlate de kar det har fylt, til å opprettholde en slags tom- eller tomsethet som alle døende sluses inn i. Kanskje er det rett og slett sånn at døden hennes har gitt seg, dovnet hen, gått over. I likhet med livet hadde den sin tid. Den er i alle fall ikke noe en legger spesielt merke til lenger.
Biologiske vesener er et pågående arbeid, der lang tids vertikal integrering har forhandlet frem de utroligste forskyvninger: et kjeveparti hos en øgle blir for eksempel, i historiens løp, til knokler i menneskets mellomøre. Hva er øgle, hva er menneske, hvem er annet enn mellomstasjoner?
Livet tar ingen hensyn
Døden er noe en har i seg, ikke utenfor. Litt etter litt vil en bli den
For det er rart og litt klamt med ensomheten, hvordan den kan sette seg i en, ikke bare i kroppen, men i veggene og selve inntaket av verden
(...) den biten av livet som grodde i ham og var akkurat ham, hvor ble det av livet hans da det forlot ham? Dro det tilbake, kan en stråle returnere til sola?
For livet kom fra mørket og våkner i mørket.
Og livet brenner der, i det mørket, skrumper og vokser på samme tid, mens en slange av ild freser seg vei mot en innerste sirkel, en siste utpost, det er bare utenfor kroppen man snakker om ild, men hun kjenner den der, i seg.
Men idet toget tungt og langsomt setter seg i bevegelse igjen, ser hun det så tydelig, at også et landskap er et sted som reiser. Ingen steder er ment å bli værende. Alt vil et annet sted. Alt har et annet sted i seg.