Først må det sies at jeg kjenner forfatteren og at jeg har fungert som en slags hobbykonsulent på denne utgivelsen. Så vet du det.

På utsiden er «Lydløs Trompetisme» et humoristisk hverdagsportrett av et parforhold som har begynt å skrante, samt skildringer fra et utsatt liv som labrotte på et av NAVs mer eksperimentelle jobbsøkerkurs. Resultatet blir opprørsk trompetisme og forbudte følelser. Boka er skrevet i et naivistisk språk uten mye staffasje. Bikarakterene er skildret satirisk og nokså endimensjonalt gjennom Margits kritiske øyne. Dette fører til at den særegne formen for humor som Persheim besitter kommer godt fram. Jeg må virkelig le høyt av mange av pussighetene her, særlig i de mange gode dialogene. Det nøysomme språket kan imidlertid av og til slå over på feil side og gjøre at historien og bipersonene forsvinner litt ut i tåken, og at satiren da ikke fungerer like godt.

Jeg føler at denne romanen på sitt beste sier noe sant om det samfunnet vi lever i anno 2013. Menneskene som opptrer i teksten er ikke spesielt spennende, de er endog spesielt uspennende, spesielt vanlige. For å bruke noen filmreferanser, så er de hverken «Lasse og Geir» eller «Oslo 31. august». Og derfor er de i sin ekstreme «vanlighet» kanskje også interessante? Fordi ethvert lite krumspring i livene deres - ethvert lite skurr i tankerekkene - blir til noe kolossalt. Som kontrast til hverdagsligheten får leseren innsyn i Margits plutselige innskytelser om hva som potensielt bør eller kan skje med menneskene rundt seg, som regel ganske grusomme og bisarre tildragelser. Dette gjør at bokens barnlige tone får en stenk av blod over seg. Et heldig grep spør du meg.

En perfekt roman er det ikke. Men den er ekte, usentimental, festlig og noe ganske annet enn det meste av det som utgis ellers.

Her er min bokbloggomtale av Marit Persheims "Lydløs Trompetisme"

Oppdateres fortløpende