Den beste hjelpen en venn kan gi, er vanligvis å være der for den som er rammet, og være lyttende og sensitiv for vennens behov. Ved å skape en situasjon preget av ubetinget akseptering, kan den traumatiserte våge å være helt seg selv.

Jenter sliter med flere lettere psykiske plager enn gutter. Kanskje det er prisen de betaler for større nærhet til sine følelser ?. Litt spekulativt kan vi si at gutter, gjennom å stenge ute eller undertrykke sine reaksjoner , kanskje lever et litt mindre problemfylt liv enn jenter , men de løper en helsemessig risiko om de må benytte energi på å holde følelsene sine på avstand. Jentene får oftere mildere nervøse plager, de tar lettere inn over seg andres ulykke, men de er også i stand til å sette ord på og gi mer uttrykk for sine opplevelser og følelser slik at kroppen ikke oppmagasinerer dette på en måte som truer helsen på sikt.

Dersom et barn opplever flere traumatiske hendelser etter hverandre i tid, kan sårbarheten og katastrofeforventningen bli spesielt stor. Da kan de konstant og over lengre tid forvente at noe annet fælt kommer til å hende. Over en lengre tidsperiode vil naturlig nok ofte noe hende, som da bekrefter hva de fryktet og ventet på. I verste fall kan dette medføre personlighetsendringer som kan prege deres holdninger for resten av livet.

Traumatiske hendelser må forstås og bearbeides i lys av det alderstrinn barnet passerer. En hendelse som et barn opplever som 7 åring, kan ses i et helt annet lys når barnet er 11 år, eller senere når barnet er 14 år.

Situasjoner som innebærer en trussel mot vårt eget eller våre kjæres liv, ser ut til å være lagret i et minnesnettverk med assosiasjoner til andre situasjoner av samme karakter, slik at en ny situasjon kan utløse tanker, følelser og kroppslige reaksjoner fra tidligere erfaringer. Dersom slike hendelser finnes i minnet i ubearbeidet form, synes barn i sterk grad å kunne oppleve lignende situasjoner som om de opplever det samme på ny.

En jente som opplevde stadig konflikt med fysisk vold i hjemmet, forteller at for å overleve, tenkte hun seg at hun var på kino og så det hele utenfra. Dette tillot henne å være en observatør til det hele, uten at hun reagerte følelsesmessig.

Når den økte beredskapen gir seg utslag i en stadig beredskap for at noe skal skje, avspeiles dette også i et nervesystem som ofte er overaktivt, og hvor barnet bruker mye energi på å ha "radaren på" for å oppdage nye tegn på fare. Samtidig vil denne fareberedskapen medføre kroppslige spenninger og muskelsmerter, spesielt i området rundt nakke og skuldre. Mage - tarm uro og hodepine er også vanlige reaksjoner.

Økt frykt er først og fremst knyttet til det som minner om hendelsen. Jo mer likhet med traumet, desto sterkere fryktreaksjon. Alt som påminner om hendelsen kan vekke fryktreaksjoner hos barnet, det være seg det de ser, hører, lukter, kjenner eller smaker. Slike traumatiske påminnelser kan være i omgivelsene, eller komme innenfra.

Frykten utløses mest av de ting som direkte forbindes med hendelsen, men også av samtale og symbolske stimuli. som f-eks sanger og musikk som ble benyttet i en begravelse, eller ved passering av en ukedag eller årsdag for hendelsen: " Eva reagerte sterkt hver torsdag kveld rundt klokken 19 - 20. Hun skjønte etterhvert dette mønsteret og fortalte at det var nettopp på denne tiden at hun fikk beskjed om at en av hennes nære venninner var omkommet i en ulykke".

Det er altfor lett å raskt rasjonalisere eller gi en logisk forklaring til det barn forteller. Som voksne må vi stille oss mer åpne for barns tanker, og ikke med en gang forsøke å gi en rasjonell forklaring på noe vi ikke helt kan vite.