Therese saken sier de på nyhetene hele tiden. Før smakte det ordet fremmed i munnen. Therese saken? Therese er ikke en sak, hun er en skjønn jente. Hun er barnet mitt! For meg kan hun aldri bli en politisak, en bunke papir eller et ord som blir sagt på tv.

Men en ting har jeg lært de siste 25 årene. Uansett hvor dypt jeg faller, så kommer jeg meg alltid opp igjen.

Therese - saken, som forsvinningssaken er blitt kjent som, er etter norsk lov foreldet etter tjuefem år. Denne tjuefemårsregelen er absurd. Fra mitt ståsted er ikke saken foreldet. Jeg lever med fortvilelsen hver dag. Therese roper og skriker inni meg, og jeg roper og skriker etter henne. Sånn har det vært siden hun forsvant og sånn vil det være til jeg finner henne igjen, eller til jeg ikke mer.

Jeg kan ha det vondt selv om jeg sterk. Det kan alle. Det vondeste i mitt liv er selvfølgelig Therese. Det er utrolig nok tjuefem år siden. Jeg er her fremdeles. Venter på svar. venter på Therese. Og mens jeg venter, kjemper jeg en daglig kamp med psykiske lidelser.

Det er tjuefem år siden jeg mistet jenta mi. Jeg har savnet henne hver eneste dag siden noen tok henne fra meg. Ingen vet hva som skjedde med Therese, ingen kan si noe om hun lever eller om hun er død. Uvissheten har drevet meg til vanvidd. Jeg har levd i håpet, jeg har gitt opp, for deretter å klamre meg til nytt et håp.

Det føles så lenge siden det forferdelige hendte. Det opprivende. Det fortvilende. Det som forandret alt i meg: fortida og framtida mi. Likevel er Therese tilstede, i meg, i dag. Jeg tenker på henne hver dag. Hun er jo hos meg, i hjertet mitt. Det er viktigere enn å ha en grav å gå til.

Et eller annet sted der ute var det noen som visste det jeg mest av alt lurte på. Vissheten om at noen visste, var grusom. En pine. Og det er det fortsatt.

Therese -jenta mi er der ute, død eller levende, og noen vet hva som har skjedd. Noen har tatt henne med makt. Hvorfor skal vi ikke løfte hver eneste stein? Hvorfor kan ikke norske myndigheter, politiet, hjelpe meg å finne? Hvorfor gir de opp?

Når jeg ikke kan finne Therese der ute, kan jeg heldigvis finne henne inni meg selv. Det er ofte en trøst. Jeg hadde ikke vært her i dag hvis jeg ikke hadde tilgang til henne i hjertet og hodet mitt.