Synes boka begynte veldig bra, - men synes tyrkiske miljøskildringer var lite troverdige. Det var spennende så det holdt, men jeg ble gedigent skuffet over slutten. Hadde ventet at Sakramentet var noe helt annet, selv om bildet av den syndige og straffede Eva fungerer fint som en metafor, - men kun i overført betydning, og ikke bokstavelig som her... Forfatteren kan sikkert avslutte bedre en dette, og vurderer å gi ham en ny sjanse ved neste korsvei. Terningkast 3 fra meg.

Ikke et vondt ord om Dickens, Hamsun eller Hemingway, men mange av oss har også hatt stor glede av "dårlige" bøker. Det kan være fabrikkproduserte barnebøker, kioskromaner av den gamle sorten, bøker med hull i plottet eller haltende språk, bøker som aldri får terningkast fem eller nobelpris eller får stilles ut på hedersplass i bokhylla -men som du likevel har elsket!

Mine ungdomsopplevelser med Margit Sandemo ga en spenning og glede som jeg nå sjelden finner, selv om bøkene kan være mye mer litterært høyverdige! En liten liste:

Margit Sandemo: Trollbundet og Avgrunnen (bok 1 og 3 om Isfolket)

Fiona Walker: French Relations (chick lit med smak av sommer og forelskelse)

Zane Grey: Nevada (stor cowboyopplevelse fra barndommen)

Donald Duck & co og Asterix (har vel blitt mer anerkjent og "kult" etter hvert....)

Ja, uten tvil. En favoritt og terningkast 6 fra meg. Den blir garantert lest igjen

Jeg mener jeg så frakkeskjøtene av AnjaE her forleden? Ja, rett og slett lenger oppe i denne tråden? Det var et veldig hyggelig gjensyn, vi er nok mange som har satt stor pris på alt hun har formidlet her inne tidligere. Omtalen hennes av "Den tvilende Thomas" er et godt eksempel! Håper hun får mer tid "til oss her inne" etter hvert...:-)

Det at "Den tvilende Thomas" var en bok som du ville like, Lillevi - ja, det kunne jeg nok tenke meg! Veldig hyggelig å høre at det stemte... - og jeg vil jo veldig gjerne at gode bøker skal få flere lesere, så jeg støtter deg i oppfordringen til KjellG.

Har du lest Sissel Lange-Nielsens Våren? For den har havnet i samme bås hos meg - altså en favorittbok med terningkast seks, og en fantastisk levende roman med tilknytning til et eksisterende kunstverk. Og i Lange-Nielsens roman er det Mediciene (først og fremst Lorenzo Medici, da) og maleren Botticelli vi blir kjent med, samt andre i bystaten Firenze mot slutten av 1400-tallet. Like fengende som Næss' "Den tvilende Thomas" - og mens vi hos Næss møter (indirekte) nonnen Teresa av Avila, er det munken Savanorola som opptrer som bifigur i "Våren".

Surrealisme i nynorsk språkdrakt

I bokas første del introduseres vi for ekteparet Marta og Olai som venter sitt andre barn, etter at de lenge hadde trodd at de kun kom til å få ett barn. Jordmor Anna er tilkalt fordi Marta ventes å føde når som helst. Og så kommer Johannes, den etterlengtede sønnen, til verden! Født inn i en fiskerfamilie, hvor yrkesvalget går i arv uten muligheter for å velge ...

I bokas andre del har det gått mange år. Johannes er blitt en gammel mann, og vi følger ham i hverdagen. Det hander om trivielle hverdagsrutiner som rullingsen og den neste kaffekoppen, om å vende seg til at kona hans nylig har gått bort. Det er aldri de store hendelsene i livet hans - bare de dagligdagse rutinene ...

Så endrer boka karakter. En av hans avdøde venner har kommet for å hente ham, og i en overgangsfase går Johannes rundt og undres over at f.eks. datteren hans, som kommer mot ham på gata, ikke hilser og bare går rett forbi. Hun ser ham ikke. Fordi Johannes er død ... Om det tok litt tid før jeg skjønte dette, tok det definitivt tid før Johannes selv skjønte at han var død. Det er nærliggende å betegne denne delen av boka som temmelig surrealistisk.

Samtidig som denne lille boka egentlig ikke inneholder særlig handling, er det faktisk et helt livsløp som beskrives mellom permene - fra fødsel til død. I begynnelsen må jeg innrømme at alle repetisjonene i teksten var småirriterende og føltes som et paradoks i forhold til den ellers så sparsomme teksten. Og kanskje er ikke Fosses fortellerstil egentlig min greie, selv om jeg opplever språket hans som poetisk og nærmest rytmisk. Stemningene som manes frem er ikke gitt en hvilken som helst forfatter å klare å skape. Like fullt grep ikke denne boka meg på samme måte som "Andvake", og det til tross for at oppleser Jørgen Langhelle leste med all mulig innlevelse i teksten. Noen ganger kan man etterpå lure på om man var i det rette humøret til å lese en såvidt stillestående roman som "Morgon og kveld" tross alt er, men jeg tror ikke at det var dette som ble feil denne gangen. Likevel undres jeg når andre betegner denne boka som noe av det beste de har lest. Mulig dette skyldes at jeg denne gangen hørte på lydbokutgaven i stedet for å lese papirutgaven, og dermed gikk glipp av det intense ved å lese en roman uten punktum - noe som nærmest "tvinger leseren til å lese på innpust, fortløpende og uten stans", for å sitere Dagbladanmeldelsen av 29.08.2000. Jeg gir denne boka terningkast fire.

Vakkert-vondt om et far-sønn-forhold

Nikolaj Frobenius (f. 1965) har i årene fra 1986 utgitt en rekke bøker samt skrevet filmmanus til tre filmer (Insomnia, Øyenstikker og En folkefiende). Fra før av har jeg kun lest tre av hans bøker; "Jeg skal vise deg frykten", "Teori og praksis" og "Det aller minste". "Så høyt var du elsket" er basert på forfatterens egne opplevelser i forbindelse med at hans far opplevde å bli mer og mer alderdomssvekket og syk, inntil han døde i mars i år, 94 år gammel. Samtidig er det grunn til å understreke at dette er en roman, en fiksjon, hvor han altså har brukt sine egne opplevelser som bakteppe mens han har skrevet boka. I følge forfatteren var det veldig sårt å skrive denne boka, samtidig som han fullførte den i løpet av rekordtid.

Emil er filmskaper og har et samlivsbrudd bak seg. Han har imidlertid ny kjæreste. En natt blir han oppringt. Faren har fått slag. Dette blir innledningen til en prosess, hvor faren blir stadig dårligere. Men ikke dårlig nok til å få sykehjemsplass. Han har nemlig ikke tilstrekkelig med "poeng" til det. Han er for åndsfrisk, er ikke dement, og dessuten kan han gå på sine egne bein. At han er full av angst og knapt kan sies å fungere, hjelper ikke det minste. Han har ikke nok poeng til å få sykehjemsplass! Foran ham står det nemlig 20 andre pasienter i kø, og det betyr at det må dø anslagsvis 20 pasienter før det er hans tur.

Frobenius harsellerer med byråkratiet rundt eldreomsorgen, uten at boka noen gang blir politisk. Tvert i mot opplevde jeg boka som sår og vakker, brutal og grusom i sin skildring av maktesløsheten og avmaktsfølelsen når man stanger hodet mot en vegg av paragrafer, uten at det er mulig å trenge gjennom. Emil bestemmer seg gang på gang for å være sindig i sitt møte med forvaltningen, men mislykkes igjen og igjen idet sinnet løper av med ham. At faren ikke får sykehjemsplass betyr at Emil må sette sitt eget voksenliv på vent. Det er ganske enkelt ikke plass for at han kan få et liv, fordi oppfølgningen av faren krever alt av ham. Samtidig som dette er en roman om avmakten mot byråkratiet, er det også en roman om det å bli eldre og bli mer og mer hjelpeløs. Og i mellomtiden stiller Emil seg betimelig spørsmålet om hvor syk faren faktisk må bli før det er mulig å få ham inn på et sykehjem ...

Selv om utgangspunktet er litt annerledes i denne boka, minnet den meg sterkt om Ketil Bjørnstads siste bok - "De udødelige". I Bjørnstads bok var det riktignok ikke noe tema at faren skulle på sykehjem. Der var det dessuten sønnen som var lege, mens det i Frobenius´bok var faren som er lege. I begge bøkene er imidlertid noe av grunntonen hvor lite vakkert det faktisk er å bli så gammel at man er avhengig av andre til den minste, lille ting. Når man kanskje for lengst er mett av dage, og egentlig synes det er greit om det hele hadde vært over ...

Denne boka synes jeg er glitrende skrevet! Når jeg vet hva som har inspirert forfatteren til å skrive boka, er jeg full av beundring over hvordan han har bearbeidet stoffet og gjort det til en meget lesverdig roman, som verken er klisjéfylt, banal eller for privat. Ei heller er den for politisk, selv om den er nådeløs i sin kritikk av byrakratiet. Boka er en vakker-vond skildring av forholdet mellom en far og en sønn, som altfor tidlig ble morløs. Da faren tordnet løs på sønnen og spurte ham hvilken nytte han egentlig hadde gjort for seg, mislykket filmskaper som han var idet han laget filmer ingen egentlig ønsket å se, gjorde det vondt. Mads Ousdal er en av mine yndlingsopplesere, og som vanlig gjør han en meget god figur som oppleser! Her blir det terningkast fem!

Jeg prøvde først å lese boka på engelsk, men det ble veldig slitsomt med den gamle språkbruken. Jeg leste så hele boken på norsk, og språket var til tider litt vanskelig der også. Jeg kjente selvsagt til historien før jeg las boken, så jeg har litt vanskelig for å gi boken et terningkast. Det er en flott fortelling med et veldig viktig budskap!

Boka "Hendelser ved vann" er ansett som en av 1990-tallets ti beste bøker, og Kerstin Ekman mottok bl.a. Nordisk råds litteraturpris for den. Boka inngår dessuten blant de hundre bøkene som er valgt ut til Boklubbens "Århundrets bibliotek". Ekman har skrevet mer enn 25 bøker i løpet av sitt forfatterskap, og regnes som en av Sveriges mest sentrale forfattere.

I bokas første del befinner vi oss i en liten bygd i Nord-Sverige på begynnelsen av 1970-tallet. Til Svartvattnet ankommer Annie sammen med sin datter Mia for å arbeide som lærer i et kollektiv. Skepsisen som møter dem fra bygdas innvånere er til å ta og føle på.

Så skjer det et groteskt dobbeltmord. Et ungt par blir funnet drept ved et vann, og de første øyenvitnene på stedet er nettopp Annie og Mia. Hva har Annie egentlig sett? Uhyggen senker seg over det fra før av dystre stedet etter dette, og drapene forblir uoppklarte de neste tyve årene. Det hele kommer til å prege Annie resten av hennes liv ...

Mia var sammen med henne da det skjedde. Annie hadde prøvd å holde det hemmelig for henne, og hun kunne neppe huske noe av det. Men hun hadde naturligvis hørt snakk om det etterpå, til lede og vemmelse. Når hun sa at hun hadde vokst opp ved Svartvattnet, ropte folk opp. Der!

I begynnelsen av syttiårene hadde Svartvattnet vært en døende bygd blant mange andre. Regnet falt i ansiktene rundt valborgsmessebålet. Luften luktet dieselolje. De fylte kaffebokser med oljedynket sakflis og tente på. Veiene glimtet av disse lyktene noen timer en eneste kveld i året. Ellers ingenting.

Og siden hadde denne bygda blitt et svart smykke. Synlig. Fylt av kraft. (side 11)

Den dystre stemningen i bygda er satt, og dette forsterkes av at en av mennene i bygda, Johan, slepes til en brønn og senkes ned i denne av Björne og Pekka. Man skjønner at denne bygda ikke lenger er et blivende sted. I alle fall ikke for Johan ... Mange har litt av hvert å skjule, men hemmelighetene forties. Her snakker man ikke tide og utide!

I del to av boka har det gått tyve år. Mia har blitt en voksen kvinne, og Annie har hele livet levd i skyggen av det uoppklarte dobbeltdrapet som hun aldri har ønsket å snakke om. Til slutt skal det bli et nytt drap som fører til at dobbeltdrapet tyve år tidligere omsider blir oppklart.

Denne boka krever virkelig sin leser! Jeg opplevde den som nokså tung å komme gjennom, rett og slett. Jeg kjenner meg derfor ikke helt igjen i beskrivelsen av page-turner-karakter som mange har gitt denne boka. Når det er sagt er jeg imponert både over språket og forfatterens evne til å tegne en uhyggestemning som får selv den lyseste sommerdag til å fortone seg som november-dyster. Uhyggen ligger der hele tiden, og vi skjønner at morderen kan være hvem som helst. I denne 425 siders dystre romanen, som et stykke på vei har en del likhetstrekk med krimgenren, tegner forfatteren et sterkt samfunnskritisk bilde av en bygdekultur som er preget av lukkethet og manglende involvering av nykommere. Flere har ting de ønsker å skjule, og dermed kastes mistanken på flere. På grunn av bokas litterære kvaliteter synes jeg den fortjener terningkast fem!

Helt til slutt har jeg lyst til å sitere fra Bokklubbens presentasjon av boka:

.... handlingen i Hendelser ved vann, en samfunnskritisk roman som tematiserer vold og død, og som kan leses på mange forskjellige måter og plan: Den kan leses som en spennende kriminalroman, en psykologisk roman om menneskets nattsider, et familiedrama om flere generasjoner, men også som en dannelsesroman eller en kjærlighetsroman.

Som om jeg skulle ha sagt det selv! Nydelige skildringer og utrolig vakker bok. En bok av det rolige slaget, samtidig som en vil videre til neste og til neste og til neste side. Ser det er noen som syns den er dyster og deprimerendes..den er jo det, men på en fin, fin måte. Denne anbefales! Terningkast 5!!

HJELP for et spørsmål du stiller!! Jeg har lest 54 bøker så langt i år, og veldig mange av dem har vært utrolig fengslende. Men som bokelskere leser vi og opplever bøker høyst forskjellig. Det jeg opplever som svært fengslende trenger jo ikke fengsle deg. Nå har vi fått et nytt tilbud her på bokelskere (knapp øverst på siden " bokanbefalinger" bare for deg). Anbefalingene gis på grunnlag av f.eks de bøkene du har gitt høyest terningkast, de du har registrert som favoritter, de sist leste m.m. Ved å følge anbefalingene vil du finne bøker som befinner seg i ditt "interesseområde" når det gjelder bøker. Jeg har funnet mye bra ved å benytte meg av dette tilbudet, og det har resultert i at "skal lese" listen min blir stadig lengre. Se gjerne på "favorittlisten min" og til andre her på siden. Leseåret 2011 har vært ett av mine beste leseår. Når jeg ser på listen min nå er de aller fleste leste bøker i 2011 fengslet meg på ulike måter.

For å trekke fram 3 bøker i særklasse: De 3 bøkene av Chaim Potok, "Davitas harpe, Mitt navn er Asher Lev og Asher Levs gave". Lykke til Kristine.