Bokelskere.no

Den hemmelige hagen: Denne hørte jeg på lydbok da jeg var liten samtidig som jeg jobbet i hagen med tanten min på gården deres og vasket kjøkkenet med alle vinduer åpne i varmen. Den følelsen det ga meg tar jeg fram noen ganger, og lever på det en liten stund. Jeg har lest boken på nytt for noen år siden. Vis jeg skulle velge, synes jeg denne er best på lydbok.

The Perks of Being a Wallflower: Jeg elsket det enkle, melankolske og naive språket i denne lille godbiten. Jeg lå i sengen en lørdag og leste den fra start til slutt. Hvis jeg skal beskrive lesestunden er ordet deilig.

Den mørke materien: Jeg brukte lang tid på boka, men reisen til hovedpersonen Lyra er også lang så jeg synes det er passende. En av grunnene til at denne trilogien er en favoritt er en spesiell scene i boka der Lyra må skilles fra noen hun er glad i. Jeg kjente smerten hennes på kroppen min. Jeg gråt og det rev i sjela. Det har jeg aldri opplevd ved å lese bøker før. Så er hovedpersonen Lyra en egen, selvstendig, munnrapp og sterk jente. Et snedig forbilde synes jeg.

Saman er ein mindre aleine: Denne skattekista vekket leselysten min igjen for alvor etter å ha vært veldig stille over en lengre tid. Jeg skulle forberede meg til nynorsk skriftlig eksamen, så jeg dro på biblioteket og fikk bibliotekaren til å finne ei nynorsk bok til meg. Så i stede for å øve grammatikk og analysemetoder parkerte jeg rævva i sofahjørnet i flere dager og hadde hodet mitt mellom sidene. Jeg kan fortelle den nynorsk eksamen ikke gikk særlig bra. Når jeg tenker tilbake på hvor skolelei og sliten jeg var synes jeg det er verdt det!

Huset med den blinde glassveranda: Hele Tora-trilogien. Leste de i et stort jafs. Terningkast seks på alle tre. De leste jeg faktisk på skjerm. Jeg ble tipset om en nettside der du kan lese tusenvis av titler på nett. Så jeg søkte opp en tilfeldig tittel for å se kvaliteten på skanningen av bøkene. Så ble jeg sittende å lese den første Tora boka hele natta i en svært ubehagelig sammenpresset posisjon i kjøkkenstolen foran pulten i den lille leiligheten min. Det gikk ikke mange dager før jeg hadde lest de andre to bøkene heller. Vis flere vil lese bøker på dataskjermen er nettsiden http://www.nb.no/.

Alle disse bøkene er vel en tanke melankolsk, og jeg går ut i fra at jeg også er det. Jeg liker det som er litt sårt for det er ofte det jeg synes er vakkert. Anbefaler de alle sammen.

Her er min bokomtale:

I boka "Skynd deg å elske" med undertittelen "Om å holde sammen når dagene mørkner", forteller Laila Lanes om sitt samliv med Jan Henry T. Olsen, tidligere fiskeriminister i Norge.

Laila møtte Jan Henry i forbindelse med sitt yrke som journalist, og det var tilfeldigheter som førte til at de ble så pass kjent med hverandre at det oppsto følelser dem i mellom. Siden gikk det fort, og før det var gått et halvt år, var de gift. Laila hadde endelig fått oppfylt en drøm om å oppleve den store kjærligheten igjen, og det på et tidspunkt i livet da hun egentlig hadde slått seg til ro med at hun kom til å leve resten av livet sitt alene.

Etter hvert reagerte Laila på at mannen hun hadde vært så heldig å kapre, den feiende flotte tidligere fiskeriministeren, slet med å huske ting. Gang på gang glapp det for ham, og han brukte mye energi på å holde orden på seg selv. I stedet for å stille spørsmål ved hva som var galt, rasjonaliserte Laila dette bort. Inntil det for alvor begynte å gå opp for henne at noe var alvorlig galt fatt med mannen i hennes liv. Særlig da Jan Henrys arbeidsgiver også begynte å reagere, var det all grunn til å stoppe opp. Han fungerte rett og slett ikke lenger i jobben sin.

Deretter begynte en lang prosess i helsevesenet, som endte med at Jan Henry T. Olsen fikk diagnosen Alzheimer, bare 51 år gammel. Ikke minst tok det tid før Jan Henry tok inn over seg at han faktisk var så syk at han aldri kom til å kunne vende tilbake til yrkeslivet. Fordi han var/er en kjent person, lurte paret lenge på hvorvidt de skulle gå ut i offentligheten med at han led av denne sykdommen. Laila, som hele tiden er bokas forteller og jeg-person, understreker at intet ble gjort uten Jan Henrys samtykke. Og det er nettopp dette som er bokas styrke: at mannen som står i fokus, en person de fleste i Norge har et forhold til (i alle fall i min alder), har ønsket at denne historien skulle fortelles! I motsatt fall kunne det hele blitt for intimt - eller for å bruke et moteord: det ville blitt kleint!

"Jeg forsøker noen ganger å få deg til å le av det, for å få deg bort fra de vonde tankene. Husker du i Risør, da vi satt på et utested og du syntes at alle så på deg? Jeg sa til deg at det er to grunner til at de ser på deg. Den ene er naturligvis at du har et kjent ansikt, noen kobler det med Alzheimer. Det andre er at du er en pen og attraktiv mann. - Du er en av Norges peneste Alzheimerpasienter, kanskje den peneste, sa jeg til deg. Du prøvde å benekte det, men vi flirte godt." (side 173)

Å være yrkesaktiv og gift med en ung Alzheimerpasient mens alle tilbud er lagt opp til at slike pasienter er gamle og at de pårørende er pensjonister, har også sine utfordringer. For hva gjør man når man har en Alzheimerpasient hjemme mens man selv må på jobb? En pasient som nekter å ta i mot de tilbud som gis og som ønsker at det er du og bare du som skal være der hele tiden ... ? Ingen enkel situasjon, akkurat ...

Jeg ble svært rørt av historien Laila forteller! Hun hadde endelig truffet den flotte mannen, og så fikk han Alzheimer nesten før de rakk å begynne et samliv sammen. Men på tross av sykdommen, klarte de like fullt å leve et slags liv. Om ikke slik det ville ha vært om Jan Henry aldri hadde blitt syk, så i alle fall et relativt godt liv. Skjønt etter hvert skulle det bli vanskeligere fordi sinne og temperament ofte følger i kjølevannet av denne svært alvorlige sykdommen ... Den kjærligheten hun føler til mannen hun er gift med er så rørende og varmt beskrevet - uten at hun noen gang tipper over i det klisjefylte eller at vi kommer for tett på. Det er med en dyp respekt hun skriver om sin mann, som skulle møte den ublide skjebnen det er å bli rammet av Alzheimer i såvidt ung alder. Boka er for øvrig tankevekkende i forhold til at vi aldri kan vite hva som møter oss rundt neste sving ... Boka ble nydelig lest av Marit A. Andreassen! Jeg synes boka fortjener terningkast fire.

John Fante er en amerikansk forfatter med italiensk herkomst. For meg var denne forfatteren ukjent og "Spør støvet" er derfor min første leste bok av forfatteren. Jeg ante ikke hva boken handlet om og startet på de første sidene litt famlete, jeg fikk ikke helt taket på det jeg leste. Men så åpenbarte historien seg for meg og på side opp og side ned ble jeg kjent med og glad i Arturo Bandini. Historien om han er fortalt på en vakker, trist, nær og sår måte.

Arturo Bandini bor i Los Angels på et gammelt og nedslitt hotell i et lite hotellværelse. Bandini drømmer om å bli en berømt forfatter. Han vandrer gatelangs og drømmer, sitter timevis på hotellrommet og drømmer. Han har lite penger og sliter med å skaffe seg mat, samt betale leien for rommet på hotellet.

Bandini har fått publisert en novelle i et magasin. Novellen "Og bikkja gjødde til langt på natt" og han er umåtelig stolt av dette og mener det viser hva slags talent han egentlig har.

Boken er litt selvbiografisk siden Fante selv avsluttet studiene og flyttet til Amerika for å følge drømmen sin om og bli forfatter.

Fante har fortalt historien om Bandni så vakkert at jeg følte Bandini sin ensomhet, hans fortvilelse og hans drømmer. Jeg satt ved siden av han ved skrivebordet når han prøvde å lage nye historier og ikke fikk det til. Jeg ble rørt og glad når han fikk skrive ferdig sin første bok og fikk utgitt den.

Historien er også en kjærlighetshistorie til serveringsdama Camilla Lopez. Det er et elsk- og hatforhold mellom dem hvor de begge trenger hverandre, men ødelegger hverandre istedenfor.

Boken får terningkast 5 av meg :) Boken er verdt å lese og anbefales :)

Jeg ble skuffet, jeg også ... Her er min bokomtale:

Hva gir man egentlig en prost i 50 års presang? Kanskje en levende bjørnunge? Akkurat dette er det prosten Huuskonen får i bursdagsgave!

Den sære prosten ble ikke akkurat hoppende glad for gaven, men det skulle etter hvert likevel oppstå svært tette bånd mellom den foreldreløse bjørnen og prosten. Bjørnen, som etter hvert vokser seg større og større, følger prosten i tykt og tynt. Mens han er liten, blir han kalt Dægern, og Faen da han ble større.

Prostinnen kan ikke fordra bjørnungen, og da mannen hennes begynner å bo sammen med bjørnen og forskeren Sonja i et vinterhi, synes hun det går alldeles for vidt. Dette vil hun ikke være med på, og hun utfordrer mannen sin til å velge mellom henne og bjørnen. I Paasilinnas verden burde det ikke overraske noen at prosten selvsagt velger bjørnen ...

Etter hvert synes også biskopen at det får være nok, og prosten mister sitt embete. Deretter legger prost Huuskonen og bjørnen ut på en omfattende reise, som bl.a. innbefatter Russland og Malta. Og bjørnen antar mer og mer menneskelige egenskaper etter hvert som den vokser til. Prosten blir mindre og mindre troende, mens bjørnen altså blir mer og mer religiøs ...

Denne boka begynte så utrolig bra. Stilen er helt umiskjennelig og jeg tenkte at "dette tegner godt"! Men sånn ca. halvveis flatet det hele ut og det var nesten en lidelse å komme seg gjennom boka. Borte var magien, og mest av alt fikk jeg følelsen av å ha lest dette før. Denne boka ligner litt for mye på "Harens år", med den vesentlige forskjell at her er det en bjørn som har dyrerollen, mens det i den andre var en hare. Konseptet med at mann forlater sitt konvensjonelle liv for å leve sammen med et dyr, er imidlertid nokså lik. Men der "Harens år" var herlig forfriskende og original, synes jeg "Prosten ..." bar preg av vel mye repetisjon. Jeg har enda en bok av Paasilinna liggende (Tordengudens sønn), og tror ikke at den vil få spesielt høy prioritet med det første etter denne nokså nedslående leseopplevelsen. Jeg synes for øvrig at Kyrre Haugen Bakke leste meget godt! Denne boka fortjener etter mitt skjønn terningkast tre.

Hovudgrunnen min for å lesa denne boka var å finna ut om ho verkeleg kunne fortena 2 i gjennomsnittleg terningkast. Og gjer ho det? Så absolutt ikkje.

Ordbruken til Behn kan få språket hans til å verka pompøst, eg syntest heilt klart det sjølv dei første sidene; men eg har insett at det er dette som gjer det heile overraskande originalt.

Eg skjønar godt kvifor ein god del ikkje likar denne boka; ho tuklar jo trass alt med nettopp det mange ikkje likar å snakka om. Homofili og hiv/aids, kjønnsskifte, innvandring og asylmottak er nokre av emna. I tillegg finn me overdrivingar og openbar kritikk av norsk overklasse og tilsette ved kongehuset.

Likte klart første del best, men alt i alt var dette ei fin bok. Særleg fall skildringane av barndommen til Vivian i smak. Slutten er óg spesiell!

"Gjenferd" var i ferd med å få bare terningkast 3 av meg. Slutten endret kastet til å bli 4. Jo Nesbø er drivende god krimforfatter, men Harry er i ferd med å gå tom. Hva med en annen sjanger neste gang, Nesbø?

Jim Butcher er helt ukjent for meg, men jeg ser at du har gitt flere av bøkene hans gode terningkast, så da regner jeg med at denne serien kan være interessant lesestoff.

Etter å ha lest Lillelord og syntes den var bra, syntes jeg hele trilogien måtte leses. Det er jo en klassiker og får høye terningkast (>5) her på Bokelskere, men ingen har skrevt noen kommentar. Nå sliter jeg veldig med De mørke kilder (nr.2). Rampe gutten Wilfred Sagen fra første bok er nå blitt voksen og en kjedelig beskrivelse av en kjedelig tilværelse (første del) slik jeg oppfatter Borgens's beskrivelse i denne delen av livet til Wilfred. Skal, skal ikke avbryte... Noen som har lest og kjenner seg igjen i denne delen av trilogien og som også kan gi et hint om hva som venter utover?

De fleste bøker har to viktige ting på omslaget: sammenfatning av bokens innhold, og terningkast/anmeldelser.

Min egen oppfatning er at sammendraget utenpå ikke alltid harmonerer med det jeg selv synes er viktigst når boken er lest. Og terningkastene er naturligvis ikke et representativt utvalg av alle terninger som er kastet.

I hvor stor grad lar dere beskrivelsen utenpå styre om en bok skal kjøpes/lånes, og i hvor stor grad er det andre informasjonskilder som gjelder?

"Den siste svarte katten" starter bra, men blir fort forutsigbar. Budskapet er overtydelig. Jeg gir likevel boka terningkast fire, fordi den tar opp et viktig tema, dessuten synes jeg slutten er bra. Til tider morsom pga. forfatterens metaforbruk. Jeg synes boka er mest egnet for litt større barn + ungdom.