Dette var ei elendig bok. Ein skulle tru at bøker med terningkast 5 skulle vere leselige. Men...Det seier vel noko om terningkast generelt, eller meg spesielt? Er det berre eg som har problem med denne boka?

Eg las den på trass. Det var ein styrkeprøve; kven haldt ut, eg eller boka. Eg brukte fleire vekerpå den. Eg prøvde verkelig å like den. Til slutt kom eg kom meg gjennom den, men dagen etter hadde eg gløymt kven mordaren var, så eg måtte slå opp att:(

Morsom tråd! Den må jeg selvsagt være med på!

Jeg har lest 16 bøker i mars - hvilket representerer en aldri så liten rekord for mitt vedkommende på en lang stund nå. Dette ville ikke vært mulig uten hjelp av lydbøker.

Min mars har vært preget av noe gjenlesning - bl.a. av Hamsun, med "Victoria", "Pan" og "Sværmere". Alle tre kvalifiserer til terningkast seks! I tillegg ble det også litt Amalie Skram.

En bok jeg trodde skulle bli svært krevende, men som overraskende nok ikke ble det, er Pustegynge av Nobelprisvinneren Herta Müller. I rettferdighetens navn bør det nevnes at jeg valgte lydbokutgaven. ;-) Min tidligere vegring mot denne forfatteren, som jeg har oppfattet som "not my cup of tea", er herved overvunnet!

En av de mest overraskende bøkene jeg har lest i mars er den svenske prisbelønte boka Til siste åndedrag av Anne Swärd. Det ser ikke ut til at denne boka har blitt oppdaget ordentlig her i Norge, og det er synd - for dette var en virkelig flott leseopplevelse! Boka vant jeg for øvrig i en av mange julekalendere jeg deltok i før jul i fjor.

Dag Solstads17. roman representerer også et høydepunkt i mars-lesningen. Hans humor er fantastisk!

Jeg ønsker også å fremheve Yan Liankes Landsbyens blod, en bok som er basert på en sann historie om spredningen av HIV-viruset på den kinesiske landsbygda.

Og omsider fikk jeg lest En tid for alt av Karl Ove Knausgård! Den likte jeg svært godt!

Alt i alt er jeg storveis fornøyd med egen leseinnsats i mars!

Jeg leverer stafettpinnen videre til nestemann! ;-)

Her er min bokomtale:

En selvransakelsens mester

Per Olov Enquists biografi har slik jeg ser det hatt alle muligheter for å mislykkes. For det første er det han selv som har skrevet boka, og bare her er det grunn til å spørre seg om hvor selvransakende det hele faktisk kan bli ... For det andre skriver han om seg selv i tredje person entall. "Jaha", tenkte jeg ... "dette skal bli ... eh ... spennende ..." Og for det tredje er det Trond Brænne som leser, og han er ok han, men passer han til å lese denne boka da, tenkte jeg ... (etter å ha hørt ham som oppleser i "litt for mange" bøker om barn med en noe tilgjort barnestemme). Når jeg likevel valgte å lese den, skyldtes det en kombinasjon av en del nysgjerrighet (etter å ha sett et intervju med forfatteren om boka for en tid tilbake) og at jeg syntes at jeg burde få den med meg. Alle mine bekymringer ble grundig gjort til skamme, for maken til selvbiografi har jeg aldri i mine levedager lest noen gang! Enquist tok pusten fra meg! Jeg har knapt vært borte i en mer selvransakende biografi! Og hvorfor skulle han nå overlate skrivingen til noen andre, når han er en slik eminent forfatter selv?

Enquist forteller om sin oppvekst i Hjoggböle, som nærmest er en liten bygd i Västerbotten i Sverige. Moren var strengt religiøs og dette preget den unge Enquists oppvekst i betydelig grad. I tillegg var moren lærerinne, men det faktum at de liksom tilhørte middelklassen merket Per Olov strengt tatt lite til. Moren var nemlig så livredd for at noen skulle tro at de tilsnek seg privilegier, og dermed ble resultatet stikk motsatt. Det var faktisk arbeiderklassens barn som stakk av med privilegiene, slik han opplevde det. Han gikk mye for seg selv, og hadde få venner. Likevel er det ikke først og fremst en trist oppveksthistorie han forteller. I det området hvor han vokste opp ble det etter hvert klart at det var stor tetthet på forfattere. "Innavl", var forklaringen. Og dermed er tonen satt i Enquists selvbiografi, som er svært humoristisk, varm og full av selvinnsikt.

Enquist gjorde seg etter hvert sterkt bemerket som en solid forfatter. Han levde mye av sitt liv utenlands - i København, New York og Paris bare for å nevne noe. Men suksessen hadde sin pris, og etter hvert fikk han et stort alkoholproblem. Mens han var på toppen, holdt dette på å ødelegge ham fullstendig. Hans andre kone, danske Lone, hadde et hav av tålmodighet med sin alkoholiserte mann, og hun sørget for at han ble innlagt på ulike behandlingshjem, helst så langt borte fra sivilisasjonen som mulig. Men selv ikke å bli plassert i ødemarken på Island forhindret at Per Olov så sitt snitt til å rømme når trangen til alkohol ble for sterk. Til slutt overvant han heldigvis sin alkoholisme, noe som skjedde i starten av 1990-årene, og "et annet liv" kunne begynne ... Som en ren terapi skrev han "Kaptein Nemos bibliotek", en bok som handlet om hans egen oppvekst. (Denne boka tror jeg nok at jeg må lese om igjen, for akkurat dette - at den handlet om forfatterens eget liv - gikk meg, skam og melde, hus forbi den gangen jeg leste den.) Siden dette har han ikke rørt en dråpe alkohol!

Boka er så glitrende skrevet at jeg drister meg til å kalle den stor litteratur i seg selv! Enquist er skånselløs i sin selvransakelse - særlig omkring dette med sitt alkoholmisbruk. Det forhold at han skrev om seg selv i tredje person entall ga ham noen muligheter til å tilføre historien en hel del ekstra dimmensjoner, noe som heller beriket enn begrenset hans biografi. I tillegg til å høre hans historie om forfatterskapet og arbeidet på noen av de mest kjente teaterscenene i verdensmetropolene, får vi høre om hans politiske og journalistiske engasjement både i forhold til Vietnam, Pol Pot og Kambodja på 1960-70-tallet, for ikke å snakke om hans dekning av OL i München i 1972, der hele den israelske OL-troppen endte med å bli drept. Etter å ha lest Enquists selvbiografi har jeg fått jeg lyst til å kaste meg over absolutt alt han har skrevet! "Livlegens besøk" ligger i så måte klar ...

Her kan det ikke bli annet enn terningkast seks!

Ja enig i det. Man skiller mellom yrke og privatliv, selv om man er seg selv begges steder vektlegger man andre egenskaper. Man ser på de som skal få anbefalingen og prøver å møte de. En må møte brukerens behov og ønske, men bruke egne erfaringer i dette møtet.

Jeg slet litt med det å at jeg liker å lese populærlitteratur som ikke og da kunne jeg på en måte ikke si hva jeg leste. Som Ann Christin sier her inne, det kan være avanskelig å holde på den gode følelsen man satt med når man leste en bok. I et forum som dette kan man bli farget av andre. Når jeg ser på boksamlingen min ser jeg at jeg noen ganger ikke er enig med meg selv hvis jeg leser en bok senere, eller ser tilbake på hvilket terningkast jeg har gitt den.

Nå er jeg trygger på meg selv. Jeg kan godt lese en bok og gi den et bra terningkast fordi den ga meg en god leseropplevelse, uavhengig av bokas nivå. Jeg kan også gi opp en klassiker/eller høyt stemplet bok, som er skrytt opp i skyene.

Det finnes millioner av bøker og tiden er for kort til å lese ting man ikke liker bare fordi de man "skal" ha lest de :)

Dette er en western bok som handler om en ung kvinne, datteren til hestekongen, mannen med westerns kjappeste hester. Hun møter etterhvert på en hestejeger som har fanget Lynild, en vakker ildrød hingst med en utrolig toppfart. Hun kommer innpå Lynild og danner et bånd til hesten, og sammen med hestejegeren inngår de en avtale om å delta i det årlige kappløpet, mot hennes egen far og hans raskeste hest Lyngkongen

Absolutt en utrolig bra bok! Den engelske versjonen heter "Wildfire" Annbefales på det sterkeste for de som liker litt romanse og masse hest! Terningkast; 6

Dette er en av de bedre vampyrbøkene jeg har lest. Det er passelig med action, passelig med drama og passelig med kjærlighet. Jeg syntes denne boken er kjempe bra skrevet og den ligner ikke på vanlige vampyrhistorier, noe som var meget forfriskende. Jeg vil anbefale denne for de som liker vampyrer og er lei av å lese vampyrbøker om high school studenter. Jeg gleder meg som et barn på julaften, til resten av bøkene i serien kommer i posten! Terningkast 5.

Ja, boka er veldig sterk og jentas mot er beundringsverdig!

Å miste noen og leve i uvisshet om den savnede lever eller ikke må være en av de verste følelsene man kan få. Det samme må vel være av å føle seg fanget og ikke komme seg unna.

Natascha Kampusch ble kjent og rystet en hel verden da hun 2006 rømte fra Wolfgang Priklopil etter å ha vært hans fange i litt over 8 år, eller nærmere bestemt i 3096 dager. Hun bodde de årene i en skjult kjeller (under kidnapperens garasje) litt utenfor Wien, hennes hjemby. Priklopil kidnappet henne da hun var på vei til skolen, 2.mars 1998, som tiåring. Det litt ironiske var at den dagen hadde hun bestemt seg for å bli mer selvstendig. Hun ville ikke at moren hennes skulle følge henne til skolen lenger og gå dit selv. Moren hennes var veldig overbeskyttende og skolen var ikke så langt unna. Natascha ville begynne å gå dit på egenhånd, men hun avgjorde dette valget dessverre på feil dag. Den usikre jenta skulle vise verden at hun var ikke redd og kunne være selvstendig. Det var da hun møtte Priklopli på skoleveien og ungdomsårene hennes ble fratatt. Fra 1998 til 2006 levde hun i et kjellerhull under garasjen hans med kidnapperens som eneste kontaktperson. Mens hele verden trodde hun var død, levde hun i kjelleren og prøvde å holde motet oppe med at en dag skulle hun rømme. Hva som enn skjedde – skulle hun ikke la seg knekke.

Jeg husker denne saken svært godt. Det er ikke ofte jeg ser nyhetene, men syntes at denne saken var såpass spesiell at jeg fulgte ofte med nyhetene om denne saken som både var fascinerende og grotesk. Jeg fascinerte meg over at denne jente overlevde å være hans fange i litt over 8 år og at hele saken var utrolig grotesk og bisart. Hva slags syke mennesker er det som har samvittighet til å sperre noen inne og frarøve dem friheten? Det er helt forferdelig. Og jeg tenker på hva om det hadde skjedd Wolfgang Priklopli noe? Hva om han døde i en bilulykke, døde av hjertefeil eller noe skjedde med ham slik at han døde. Da ville Natascha ha dødd i det kjellerhullet uten at noen visste om det. Det er en skremmende tanke. Jeg ville i alle fall ikke ha holdt ut hvis jeg var henne. Så jeg beundrer motet og viljestyrken hennes veldig. Hun er en sterk jente. Det er det ingen tvil om. Etter noen år lot han henne til og med få være litt i huset hans, men han hadde såpass overtaket på henne at det var ikke bare å rømme heller.

Dette er hennes personlige historie om tiden som hans fange og hvordan hun holdt ut tilværelsen. I ettertid fikk vi vite at hun hadde mange muligheter til å rømme og kunne ikke skjønne at hun rømte der og da, men når man leser boka hennes får man større innblikk og større forståelse på hvorfor hun ikke gjorde det. Han hadde slik makt over henne og etter mange år som fange, var det lett å bli hjernevasket. Det var ikke bare å rømme selv om hun fikk en del muligheter til det. Det var mye hensyn å ta og redsel. Ting som er litt vanskelig å forstå for oss som ikke har vært i en slik situasjon og som ville ha rømt ved hver minste anledning. Det ville i hvert fall jeg ha gjort.

3096 dager er en sårbar, ærlig og vond lesing. Det er ikke en bok å nyte, men for å få forståelse for en merkelig og absurd situasjon som er vanskelig å forestille seg. Det er vanskelig å skjønne hvordan det er mulig å gjemme et menneske så godt i så mange år og samtidig ha samvittighet til det, og det er enda vanskeligere å forstå hvordan et offer kan holde ut og overleve et slikt helvete. Noen år senere kom det en ny, lignende sak, nemlig Fritzl-saken.

Natascha Kampusch viser i denne boka hvor sterk hun er og handlekraftig. Hun hadde mot til å ta i mot mye dritt og likevel ha en utholdenhet som er utenfor min forståelse. Det er sjelden man vet slutten når man leser en bok, men det gjør man når man leser i denne. Vi vet at hun greide å flykte til slutt, og det er virkelig beundringsverdig med tanke på alt hun har gjennomgodt, og jeg vil også legge til at episoden hvor hun rømte fra kidnapperen var nesten like rystende å lese som da hun ble kidnappet. Les boka og dere skjønner hva jeg mener. Denne jenta har tæl og boka er en påminnelse om hvilken syk verden vi lever i. Les og bli sjokkert!

Det jeg virkelig ikke likte med boka var bruken av 2D – koder i stedet for bilder. Der man må sende SMS – koder for å få bilde, video osv. det syns jeg er en skikkelig turn-off når jeg skal lese en bok. Da orker jeg ikke å ta frem mobilen og taste inn koder. Jeg bruker mobilen så sjelden likevel så jeg gadd heller ikke å prøve det. Er det noen som prøvde denne kodegreia?

Terningkast: 5

Gratulerer til Chris Tvedt.

Vi her på forumet har truffet ganske godt, han er en av dem med høyest terningkast (4.86 i snitt).

Jeg ville avbrutt boka hvis ikke det var for at vi har leilighet i Murcia-området nede i Spania. Første halvdel av boka ville jeg gitt terningkast 1, og siste halvdel terningkast 6 husker jeg jeg tenkte da jeg la den fra meg. Så hvis du er tålmodig så kanskje du orker å lese den helt ut. :-)

Enig med deg her. Første del syntes jeg var ulidelig kjedelig, men den tar seg opp litt på slutten. Synes nok ikke slutten var så bra at jeg vil gi terningkast 6, men mye bedre enn begynnelsen var den i alle fall.