Tatt i betraktning en del av de bøkene jeg har lest i det siste (hvorav ganske mange havner i kategorien dårlige bøker - terningkast 1 eller 2) skulle jeg tro det finnes en viss mulighet for at debutboka blir antatt ene og alene for å fylle en debutantkvote. Når forfatteren så prøver å få utgitt noe senere, blir faktisk manus lest igjennom og refusert...

Likte ikke denne særlig godt.. Altfor langdryg og uinteressant handling.. Terningkast 2. Lenge til neste sci-fi bok.

Det var en dårlig krim fra begynnelse til slutt. Tynn historie, uengasjerende og lite spennende. Virker som det er et hastverksarbeid fra 2 populære forfattere som vet de blir "kjøpt" uansett. Skuffende. Terningkast 1 fra meg.

Det ble papirutgave for meg denne gangen også og angrer ikke på det. Fra jeg begynte å lese den for snaut to dager siden har jeg knapt klart å legge den fra meg. Skulle gjerne lyttet til den fantastiske musikken som Ketil Bjørstad beskriver så inngående og vakkert, men det får bli en annen gang. Selv om denne tredje boken om Aksel Vinding ikke er helt på høyde med de to foregående må jeg allikevel gi terningkast fem for en veldig god opplevelse. Bjørnstad har en egen evne til å beskrive både musikk og mennesker som jeg virkelig setter pris på. Jeg er ikke klassisk skolert og er relativt umusikalsk, men når jeg leser dette får jeg virkelig lyst å lytte, lære og forstå mer av denne spesielle verdenen.

En sår oppvekstroman

Enebarnet Lo vokser opp sammen med sin mor og et lass med slektninger i et stort hus i Skåne på 1970-tallet. Selv om Lo får rikelig av det meste, blir hun egentlig aldri sett av sin mor. Moren advarer henne mot all verdens farer, i særdeleshet mot kjærligheten, desillusjonert som hun selv er. Lo er et ensomt barn uten kontakt med jevnaldrende.

Syv år gammel blir Lo kjent med den nesten dobbelt så gamle Lukas. Også han fremdeles et barn - et forsømt sådan. Faren mishandler ham. Lukas og faren er flyktninger fra Ungarn, og ingen av dem passer inn i det svenske samfunnet. Mellom Lo og outsideren Lukas oppstår det et vennskap som skal komme til å prege store deler av deres oppvekst og ungdomsår, og også Los forhold til menn senere i livet.

Los mor er svært bekymret over vennskapet mellom datteren og seks år eldre Lukas. En ting er aldersforskjellen - en annen ting at Lukas og faren ikke blir ansett som noe godt blad i bygda. På grunn av de voksnes reaksjoner, lærer de seg etter hvert å skjule sitt vennskap som ikke på noen måte tar slutt, uansett hvilke restriksjoner som blir iverksatt. Alt blir et spill, bortsett fra det de to har sammen.

Lo og Lukas er to alen av samme stykke, grunnleggende ensomme som de er begge to. På hver sin måte har de begge falt ut av samfunnet, og er i konstant opprør mot det bestående. Men samtidig som Lo utvilsomt har bruk for Lukas i en lengre periode av sin oppvekst, blir det også etter hvert klart at han drar henne ned og nærmest kveler henne. Hun skulker skolen fordi det er så mye mer spennende å henge rundt med Lukas. Han på sin side lærer seg verken å lese eller skrive. Etter hvert viser det seg at Lukas og faren ikke kommuniserer med hverandre grunnet språkbarrierer. Faren snakker kun ungarsk, mens Lukas kun snakker svensk. Da faren ligger for døden, kreftsyk og på det siste, kommer Lo på den strålende idéen at de skal hyre inn en tolk slik at Lukas kan fravriste faren sin families historie før det er for sent ... Hun setter imidlertid i gang mer enn hun kunne ane ...

Sjelden har jeg lest en sårere oppvekstroman enn denne! Lo og Lukas er nesten gjennomsiktige i sin sårbarhet. Selv om Lukas og den kjærligheten de nærer til hverandre ikke bare er bra for henne, blir det etter hvert rimelig klart at hun uten ham antakelig ville ha gått til grunne. Moren hennes ser henne ikke og er heller ikke skikkelig til stede i datterens liv, selv om hun i det ytre foregir å være en god og oppofrende mor. Som om formaninger er nok for å fylle en morsrolle ...

Boka er full av vakre beskrivelser som jeg fikk lyst til å rive løs fra boka og sitere. Jeg nevner et par eksempler:

"I så mange år hadde han og faren levd side om side i en merkverdig taushet, språkets og følelsenes taushet, det var til og med noe stumt over kroppsspråket deres. Da Lukas var blitt for voksen til at Gábriel kunne slå ham, opphørte siste rest av kroppskontakt mellom dem." (side 183)

"Jeg fløt. Det var mitt første talent. Ingenting kunne trekke meg ned, barndommen min var lykkelig, og var den ikke det, så forsto jeg det ikke. Jeg svømte snart like godt utenfor mammas mage som jeg svømte inni den. Det tålte hun aldri helt. "Vi fødes alle ville", sa hun, "særlig du, Lo." Jeg ble ganske så tam senere, men det var en overfladisk forvandling."* (side 117)

Dette er en av de mest overraskende bøkene jeg har lest så langt i år! Boka er skrevet med et nokså stillferdig og poetisk språk. Den kan kanskje minne litt om "La meg synge deg stille sanger" av Linda Olsson, på den måten at det ikke er så mange dialoger som foregår mellom hovedpersonene. Dette er ikke en bok man kan "harve gjennom" i full fart. Jeg trengte i alle fall å bruke litt tid på den, for å føle at jeg fikk med meg alt. Da krøp den også inn under huden på meg. Jeg synes den fortjener terningkast fem!

Denne boka likte jeg veldig godt, tusen takk for tipset! :) Svært originalt skrevet, som tidligere nevnt. Terningkast 5, anbefales!

Et essey med utgangspunkt i Goethes diktning. I etterordet sier forfatteren at man ikke kan se Goethes diktning uavhengig av hans biografi, hans liv. Så er det nettopp det forfatteren gjør, spør du meg. Å underslå Goethes teosofiske og humanistiske idealer, eller å forminske dem, slik jeg mener Øhrgaard gjør, gjør at sentrale livsanskuelser i Goethes liv mangler eller feiltolkes.

Terningkast 3, men en god gjennomgang av både Wilhelm Meister og Faust verkene.

Dette er den morsomste boka jeg har lest på lenge! Grunnen til at den har fått terningkast 4, er at den var noe ujevn. Den var morsommere i begynnelsen enn mot slutten. Det merkes på teksten at forfatteren er stand-up komiker og plukker anekdoter fra sitt eget liv. Et godt råd hvis du vil lese denne; ikke spis mens du leser!

Disse bøkene har fengslet meg på en måte bare J.K.Rowling klarte da 5. bok kom ut. 1. og 2. bok av Den Sorte Dolks Brorskap ble lest på 2 sammenhengende dager, rett og slett fordi jeg ikke klarte å legge dem fra meg. Boken får terningkast 6 fra meg, ikke bare fordi den er lettlest, men fordi den kombinerer humor og romanse med vampyrene slik de skal være, blod-tørstige og farlige, men likevell tiltrekkende! Den type mann som ikke passer inn som svigermors drøm.

Annbefales til alle som liker romanse og vampyrer, men som ikke nødvendigvis synes vampyrer burde glitre i sola.

Da er jeg ferdig med boka, og her er min omtale:

Jentene som ble strengere straffet enn selv den verste morder ...

Alle har vi vel en slags oppfatning av at de såkalte tyskertøsene ikke ble levnet mye ære da okkupasjonen av Norge tonet ut og frihetsrusen overtok i begynnelsen av mai i 1945. Om jenter som ble skamklippet av tilfeldig "mobb", om barn som vokste opp, stemplet som "tyskerunger" etc. Men hva vet vi egentlig om omfanget? Om hva som skjedde med jentene etter dette, og ikke minst om hvordan det gikk med barna? Slå opp i en nær sagt hvilken som helst historiebok, og det står omtrent ingenting om dette. Problemet er rett og slett tiet ihjel, og kvinnene dette gjaldt har levd videre med skammen som de for enhver pris har forsøkt å skjule. Til og med overfor sine barn som de fikk med tyskere ...

I boka "Tyskerjentene - Historiene vi aldri ble fortalt" har journalisten Helle Aarnes intervjuet et lite knippe av kvinner som hadde forhold med tyskere under andre verdenskrig. Hun kaller disse kvinnene konsekvent "tyskerjentene", fordi det rett og slett ikke handlet så mye om "tøser", lettlivede kvinner med dårlig moral, horer eller prostituerte. Bildet er atskillig mer nyansert enn som så. Dette handlet derimot mye om kvinner som rett og slett forelsket seg i fiendens menn, uten at det lå noe som helst politisk i dette. Soldatene selv var utsendt av et regime, uten at de var nazister i ordets egentlige betydning. De hadde ikke noe valg. Mest sannsynlig visste de lite om hvilke grusomheter deres egen nasjon sto bak, og ble like rystet over det som kom frem etter krigen som resten av verden.

Det er antatt at det ble født ca. 10 - 12 000 krigsbarn under den andre verdenskrig. Dersom man går ut fra at en av tre tyskerjenter fikk barn, dreier det seg om anslagsvis 30 000 kvinner som hadde et forhold til tyske soldater, men mest sannsynlig var det atskillig flere. I Nord-Norge hvor bygdene gjerne hadde to-tre ganger så mange tyske soldater som norske borgere, levde disse tett integrert med hverandre i årevis og i nokså fredelig sameksistens inntil den velkjente brente jords taktikk førte til en massiv flyktningestrøm sørover. At det kunne oppstå følelser mellom norske kvinner og tyske soldater, som ikke alltid en gang bar uniformer, er strengt tatt ikke til å undres over. Og det gjorde det også til gangs.

Men så kom freden, og det var da problemene startet for disse kvinnene. Det er sjokkerende å lese om hvor rettsløse kvinnene var i tiden etter krigen. De hadde faktisk ikke brutt en eneste lovparagraf, men likevel ble de straffet verre enn mordere. Og straffen som ble dem til del var i høyeste grad kvinnediskriminerende. For hva med alle mennene som tjente seg rike på handel med tyskerne? Der bestemte myndighetene at "neida, man kunne jo ikke straffe nærmest et helt folk". Men kvinnene som ble lynsjet på åpen gate av hvem som helst - da så man en annen vei. Og det var ingen som brydde seg mye om akkurat hvor langt disse kvinnene rent faktisk hadde gått. På en interneringsleir på Hovedøya utenfor Oslo ble alle kvinnene med påståtte forbindelser med tyskere som ble innbrakt der, undersøkt grundig. Det var visstnok ikke få jomfruer blant dem. Men når mobben herjet, var det ikke dette de var opptatt av. For så stort var raseriet at om en kvinne bare hadde smilt til en tysker en gang, så var hun for landssviker å regne. Og måtte skamklippes som straff.

Selv i den offentlige debatten som oppsto etter krigen, ble det spekulert på om kvinnene som hadde innledet et forhold med tyske soldater var mindre begavet eller åndssvake. Og det var nærmest umulig å få bortadoptert krigsbarn, fordi man fryktet at de var degenererte ... At kvinnene mistet jobbene de hadde den 8. mai 1945, var det faktisk ingen som stilte spørsmål ved. Folk forlangte jo dette!

Mange kvinner valgte å følge sine tyske menn til Tyskland etter krigen. De mistet for øvrig automatiske sine norske statsborgerskap når de giftet seg med tyskere. Og i hele Norge hersket det et ønske om å kvitte seg med disse skamplettene som man anså kvinnene som. Lover ble i strid med Grunnlovens prinsipp gitt tilbakevirkende kraft, og selv opp til vår tid har krigsenker med en plettet vandel fra andre verdenskrig blitt nektet krigspensjon etter sine norske ektemenn ... Forskriftsbestemmelsene ble fjernet i 2005, 60 år etter krigen ...

Jeg kan selvsagt ikke helt forstå det raseriet som oppsto etter andre verdenskrig, fordi jeg ikke var der og opplevde det selv. Men det må like fullt være lov å bli kraftig rystet over disse historiene som forfatteren Helle Aarnes forteller i sin bok om tyskerjentene. Mange av dem gikk det heldigvis bra for, selv om de valgte å følge sine menn tilbake til et fullstendig ødelagt Tyskland som manglet det meste i mange år etter krigen. Og det gjør noe med meg som leser når de forteller at de ville ha gjort nøyaktig det samme igjen, ganske enkelt fordi de elsket sine menn ... Skjebnen til kvinnene som ble deportert til Tyskland sammen med sine barn, på jakt etter sine tyske kjærester som allerede hadde kone og barn fra før av, klarer jeg nesten ikke å tenke på ...

Helle Aarnes har gjort en fantastisk jobb ved å skrive denne boka, selv om hun bare skraper i overflaten av problemkomplekset! Og så er det å håpe på at en eller annen historiker vil velge å forske på temaet, slik at den fulle og hele sannheten en dag blir inkorperert i våre historiebøker! Her blir det terningkast fem!