Bokelskere.no

Krimbøker utgitt i 2010 er nominert. En jury oppnevnt av Rivertonklubben velger beste bok. De ser ikke på salgstall, men er mer som Hellstrøm: Nådeløs, det er kvalitet som teller.

En alfabetisk oppstilling av 2010 bøkene fra bokelskere.no ser pr. i dag slik ut, har jeg glemt noen?

Terningkast Tittel Forfatter

• 4.45 Bake kake søte Jan Mehlum
• 4.24 Bunnfall Jørn Lier Horst
• 4.58 Dypet Tom Kristensen
• 4.16 Dødelig applaus Øistein Wiik
• 4.86 Dødens sirkel Chris Tvedt
• 4.23 En hjelpende hånd Trude Teige
• 3.73 Flimmer Anne Holt
• 5.00 Karma Jørgen Jæger
• 4.00 Kretsen Alexandra Beverfjord
• 4.15 Kvinnen i plast Kjell Ola Dahl
• 4.10 Menneskefluene Hans Olav Lahlum
• 4.33 Op. Høye Nord Eirik Wekre
• 4.00 Vi skal arve vinden Gunnar Stålesen
• 3.90 Vi dør så sakte Ruben Eliasen
• 3.77 Skinndød Thomas Enger
• 4.49 Sukkerdøden Unni Lindell
• 5.21 Syk pike Espen Holm
• 4.02 Tilfluktsrommet Gunnar Kopperud
• 4.56 Tysteren Jan Erik Fjell
• 4.23 66° grader nord Siri-Lill Mannes

Jeg er veldig enig med deg, Stine! Og også jeg innser at jeg bare er nødt til å få tak i filmen!

Her er min bokomtale:

Bokas jeg-person er en navnløs ung kvinne som befinner seg i Monte Carlo - eller Monte som byen omtales i disse kretsene - sammen med en skrekkelig amerikanerinne, fru van Hopper, som har leid henne inn som sin selskapsdame. Fru van Hopper er svært opptatt av å omgås de fine, og hun bruker alle midler hun har i sin besittelse for å klenge seg på stedets kjendiser, i håp om at de skal kaste litt glans over henne også. På denne måten kommer de bort i Maxim de Winter, en mann som er i Monte Carlo for å komme seg til hektene etter at han mistet sin kone Rebecca i en tragisk ulykke noen måneder tidligere.

Til alt hell blir fru van Hopper syk, og dette gir den unge kvinnen frihet til å ta i mot de Winters invitasjoner til diverse utflukter. Etter en tid frir han til henne, og hun som allerede er hodestups forelsket i ham, takker gledestrålende ja til frieriet. Dermed er hun også fri fra den nærmest slavelignende kontrakten med fru van Hopper!

Etter at bokas jeg-person og Maxim har giftet seg og har vært på bryllupsreise i Italia, reiser de hjem til hans elskede familiegods Manderley i England. Den første som møter den nygifte fru de Winter, er fru Danvers, sjefen over tjenerstaben. Hun har åpenbart bestemt seg for ikke å like den nye fru de Winter fra første stund. Hun minner henne om Rebecca i ett og alt hun gjør, ofte på en subtilt ondskapsfull måte. En atmosfære av uhygge ligger over godset, og etter hvert er det også betimelig å stille spørsmål ved herr de Winters følelser overfor henne. Han virker så kald og formell i disse omgivelsene. Hva skjedde egentlig med Rebecca? Var det et ulykkestilfelle at hun døde, eller er det noe annet som ligger bak? Og hva vet fru Danvers? Og sist men ikke minst: var det en tabbe av henne å kaste seg hodestups inn i dette ekteskapet uten å vite mer om Maxim?

Denne romanen leste jeg mens jeg var i tenårene, men det eneste jeg i grunnen husket var at boka var utrolig bra. Og slutten på boka ... Jeg ble ikke skuffet da jeg valgte å gjenlese den. Spenningen var til å ta og føle på, og jeg klarte nesten ikke å skru av lydboka på slutten. Men en ting er spenningen, som foregår både på et ytre og et indre plan. En annen ting er skildringen av et klassesamfunn på godt og vondt. Ja, her er det til og med snudd på hodet ved at tjenerskapet på Manderley føler seg høyt hevet over den nye fru de Winter, som har giftet seg over sin stand. Etter hvert som fru Danvers setter opp feller som fru de Winter grunnet manglende kjennskap til forhistorien, er "nødt til" å gå i, stiger uhyggen og følelsen av at noe er virkelig galt på godset Manderley.

Boka ble filmatisert av Hitchcock i 1939, og den føyer seg visstnok inn i rekken av filmene han etter hvert ble så kjent for. Jeg siterer fra Bokklubbens introduksjon av boka og indirekte filmen: "Beskrivelsene av menneskenes innerste redsler og de truende stemningene som kan redusere den mest herdede til et paranoid vrak." Og nettopp dette er det som kjennetegner boka!

Denne boka mener jeg fortjener terningkast fem - en sterk sådan! Kirsti Grundvigs oppleserstemme passet for øvrig veldig godt til jeg-personens temperament.

Jeg har en notatbok hvor jeg noterer dato når jeg begynner med boka og er ferdig med den og terningkast. Og en blogg for å huske på bøkene bedre og dele leseopplevelsene med andre. Men har sett og lest om flere som noterer ting i bøkene de leser i så har alltid vært litt nysgjerrig på hva de skriver/markerer. Er litt nysgjerrig av meg:) Eneste jeg har hatt hjerte til å klusse litt i er pensumbøker for disse bøkene må jeg bla litt i uansett, men har ikke hatt hjerte til å "kluss i" bøker jeg leser på fritiden.

Hvem vinner Rivertonprisen?

Spørsmålet kan du kanskje se i lys av debatten om KOMMERSIELL Litteratur et annet sted på forumet. 123 lesere har kjøpt Anne Holts Flimmer og gir henne terningkast 3.73, mens 30 bokelskere har anskaffet Syk pike av ukjent og gir boka terningkast 5.23.

Hvilken bok er da best?

Av bokelskernes terningkast å dømme, må finalen stå mellom:

• Dødens sirkel
• Syk pike
• Dypet
• Karma
• Tysteren

Her er min bokomtale:

Forfatteren David Benioff forteller i boka "Tyvenes by" sin russiske bestefars historie om det som skjedde ham i løpet av en ukes tid mens Leningrad (i dag St. Petersburg) var beleiret av tyskerne i januar 1942. Dette er en historie han ble kjent med da han skulle intervjue besteforeldrene i Florida. I løpet av den omtalte uken fikk bestefaren Lev, som den gangen kun var 17 år, en venn, han drepte to tyskere og han møtte hun som senere skulle bli hans livs store kjærlighet - i dag forfatterens bestemor.

På tidspunktet da hendelsene i boka fant sted, hadde Leningrad vært under beleiring av tyskerne i fire måneder. Matmangelen var stor og kampen for overlevelse fikk mange til å ty til ytterligheter i ren desperasjon. Foreldre ble skilt fra sine barn som kjempet en fånyttes kamp om overlevelse i den strenge vinterkulden. Elendigheten var ubeskrivelig.

En sen nattetime brøt Lev portforbudet. Han ble imidlertid tatt og ble kastet i en celle, hvor tilfeldigvis også dessertøren Kolya befant seg. De visste begge at det som ventet dem neste morgen var henrettelse. Stor var derfor overraskelsen da fangevokteren ga dem et valg: dersom de klarte å skaffe tolv egg til hans datters bryllupskake, skulle de få leve. De fikk fem døgn på seg. Klarte de ikke å få tak i disse eggene, kom de til å dø. Deretter startet en jakt på liv og død etter de tolv eggene. En nærmest umulig oppgave i en by hvor man manglet alt ... Og hvor selv kannibalisme ikke var fremmed ...

Det tok litt for lang tid før jeg opplevde at det ble et ordentlig driv over historien, og lenge lurte jeg på om jeg skulle avbryte boka. Først da jeg var godt over halvveis, synes jeg at den ga meg noe. Kanskje ble det hele for glatt til å begynne med? For uinteressant? Det som i alle fall gjorde at boka tok seg betydelig opp, var beskrivelsen av krigens mest uhyggelige sider, og hvor jeg som leser kom tettere inn på enkeltskjebnene. Som noen kvinner som hadde vært utsatt for de mest bestialske overgrep av tyskerne ... I denne fasen av boka ble det dessuten svært spennende! Ville guttene klare den umulige oppgaven med å få tak i de tidligere omtalte eggene, før det var for sent - og før de risikerte å bli drept av tyskerne?

Alt i alt er dette en helt grei bok som fortjener terningkast fire. Den er nemlig relativt godt skrevet, og det er dessuten ikke laget altfor mange bøker om denne delen av andre verdenskrig fra før av. Boka vil helt sikkert gjøre seg godt som film også. David Benioff er mest kjent som manusforfatter, og står bl.a. bak "Drageløperen", så sannsynligheten for at "Tyvenes by" blir filmatisert, bør være nokså stor. Uansett - denne boka kommer ikke til å bli sittende i ryggmargen hos meg ... I valget av mange nye bøker som hele tiden strømmer på, er det ikke denne jeg først og fremst ville ha valgt i en situasjon hvor man ikke rekker over alt.

Jeg har nettopp lest ut denne boka, og her er min bokomtale:

Etter å ha opplevd litt for mange ganger å ha gått "fem på" på nye bøker hvor innholdet på ingen måte har stått i forhold til forventningene som lekre innpakninger har skapt, var jeg lenge avventende til denne boka hvis tittel vanligvis er nok til å tenne både min begeistring og min nysgjerrighet. Det har for øvrig vært merkverdig lite å finne på nettet om denne boka, og jeg lurte lenge på hvorfor ingen har funnet bryet verdt å omtale i den. Dette kombinert med at boka kom svært, svært tidlig på salg hos bokhandlerne, anså jeg ikke nødvendigvis som et godt tegn. Min nysgjerrighet tok imidlertid overhånd, og uten noe særlig forventninger gikk jeg altså i gang med å lese den.

Innledningsvis er det greit å få med seg at hovedpersonen i boka faktisk har levd. Dette er historien om kunstmaleren Pan Yuliangs vei fra et liv som prostituert til feiret og kontroversiell kunstner i Shanghai og Paris, for å sitere teksten på smussomslaget. Pan Yuliang ble født i 1899 og døde i 1977. Forfatteren har basert romanen på hovedlinjene i Yuliangs liv, mens resten - det vil si de fleste detaljene i boka - er basert på fri diktning.

Xiuqing ble 14 år gammel solgt til et bordell eller gledeshus av sin onkel. Der ble hun tvunget inn i prostitusjonen. Navnet hennes ble samtidig endret til Yuliang. I likhet med de fleste som led samme skjebne, startet hun sin karriere i prostitusjonsmiljøet med en enorm gjeld, som hun brukte mange år på å betjene. De fleste jenter som levde på denne måten, døde som regel av kjønnsykdommer i relativt ung alder. Yuliang var imidlertid heldig, for knapt 20 år gammel ble hun kjøpt fri av en offentlig tjenestemann som forelsket seg i henne. Siden Zanhua Pan allerede var gift, ble Yuliang hans offisielle konkubine.

Allerede som ung pike viste Yuliang talenter innenfor tegning, og tilfeldighetene førte til at hennes talenter ble oppdaget slik at hun fikk gå i lære som maler. Senere fikk hun stipend til å reise til Paris, noe hennes mann motstrebende aksepterte. Etter noen år vendte hun tilbake til Kina, men hennes spesialitet som var aktmaling med vestens maleteknikker, ble hele tiden motarbeidet og ansett som usømmelig. Dette førte også til vanskeligheter for hennes mann. For henne var imidlertid det å male slik hun ønsket, det som ga livet hennes mening. Hun kunne ikke, ville ikke, klarte ikke å gjøre det annerledes ...

Denne romanen overrasket meg stort! Særlig det forhold at hovedpersonen faktisk har levd, tilførte denne ellers så svulstige historien noe helt vesentlig for mitt vedkommende. Noen ganger overgår virkeligheten fantasien, og i så måte er Yuliangs liv mer fargerikt - på godt og vondt - enn det som blir de fleste til del. Når det gjelder romanens litterære kvaliteter så når den ikke opp til toppsjiktet av bøker jeg har lest. Samtidig vil jeg understreke at den slett ikke er verst skrevet. Boka er meget lettlest og en skikkelig pageturner, og det forundrer meg stort at salget av denne boka ikke har tatt av. Ingredienser til en bestselger av beste merke er nemlig til stede! Her er det nemlig både kjærlighet, intriger, svik, lidelse og kunst. Jeg storkoste meg med boka, som var svært underholdende og hadde et bra driv absolutt hele tiden! Jeg er riktignok i tvil om jeg skal gi en sterk firer eller svak fem´er på terningen, men ender med terningkast fem. Det fortjener denne boka - selv om den er eller burde ha vært en bestselger!

Jeg har nettopp lest denne boka og her er foreløpig min omtale (jeg blir gjerne med på en diskusjon om den!):

Spanskfødte og usigelig vakre fru Inés er gift med en atskillig eldre mann. Underveis får vi vite at ekteskapet har vært arrangert og at fru Inés´ ektemann reddet hennes far fra konkurs - hvilket var selve prisen for å få henne. Ekteskapet er ikke lykkelig, og vi skjønner at lidenskapen er fullstendig fraværende. Dette får fru Inés til å lure på om hun er som andre kvinner ... Hun har aldri opplevd seksuallivets gleder, men fremstår som heller gold. Hva er galt med henne?

Handlingen i boka finner sted mens ekteparet befinner seg i Konstantinopel. Vakre fru Inés er omsvermet, og det blir etter hvert klart at den unge svensken Arthur Flemming er meget betatt av henne. Selv ikke da en annen kvinne baktaler fru Inés på det verste, rokker det ved hans stormende forelskelse i henne. Flemmings dyrking av fru Inés vekker følelser i henne som hun ikke trodde at hun hadde, og dette blir etter hvert så sterkt for henne at hun ikke klarer å styre unna ham selv om hun er gift. Etter hvert blir han hennes elsker. Selv ikke da hennes mann raser av sjalusi fordi han langt på vei har skjønt hva som foregår, klarer hun å holde seg unna den unge Flemming.

I god Amalie Skram-stil ender også denne historien med dyp tragedie, død og fordervelse ...

Det har vært spekulert i hvor mye av historien i boka som er basert på hendelser i Amalie Skrams eget liv. Hun ble selv gift med en eldre mann - som et resultat av et arrangert ekteskap, som ikke kan betegnes som særlig lykkelig. Og hun hadde selv vært i Konstantinopel, hvor hun visstnok skal ha blitt oppvartet av en ung mann som forelsket seg i henne ...

Selv om historien ikke har den samme kraften i dag som den gangen denne boka ble skrevet, satt jeg som fjetret og hørte på lydboka. Historien grep meg intenst. Det littgammelmodige språket hensatte meg til den tiden handlingen fant sted, og Skrams fortellergrep gjorde det svært lett å leve seg inn i boka. Det spennende var at mens jeg innledningsvis ikke likte fru Inés, fremsto hun for meg mer og mer menneskelig etter hvert som hun sank dypere og dypere ned i sitt livs tragedie. Vekslingen mellom det vakre de to elskende opplevde i hverandre, til det skitne som omverdenen så, er glitrende beskrevet. Her blir det terningkast seks.

Boken falt helt i min smak, og jeg ønsker bare at den kunne fortsette med tippoldefarens historie også. jeg synes boken var drivende god og velskrevet og har gitt den terningkast 5.Det er interessant å registrere hvordan vi bokelskere leser og oppfatter bøker forskjellig. Det gjør denne boksiden ekstra spennende synes jeg

Første gang møllersønnen Johannes møter Victoria er han 14 og hun 10 år. Straks blir han tiltrukket av hennes fine, sarte vesen, så ulikt det han er vant til fra sin egen stand. Victoria er datter av slottsherren, og er sånn sett helt uoppnåelig for ham.

Gjennom resten av oppveksten krysses Johannes´ og Victorias veier fra tid til annen. Johannes prøver å imponere Victoria med kjekkaserier, noe som ikke er veldig vanskelig - både fordi han er eldre og hun så liten og engstelig av seg.

Senere reiser Johannes utenbys og han begynner etter hvert å gjøre seg bemerket som dikter og forfatter. Aldri har han glemt Victoria og når han skriver sine dikt, er de alltid ment for henne. Da de en dag treffes igjen, vil tilfeldighetene det slik at de kommer til å tilstå sin kjærlighet overfor hverandre. Johannes, som nesten ikke har turt å tenke tanken på at han er verdig Victoria, får høre at hun elsker ham. Han kunne knapt vært lykkeligere! Men så har det seg imidlertid slik at Victoria er forlovet med Otto, en rikmannssønn som skal redde hennes far fra konkursens rand. Hun får ikke lov av sin pappa å gifte seg med noen annen, og når hun innvender at hun ikke elsker Otto, ber faren henne tenke på sine elskede foreldre ... Og som den pliktoppfyllende datter føyer Victoria seg etter sin far. Selv om hun heller hadde ønsket at han tegnet en livsforsikring på henne og at hun kunne gått i fossen ...

Johannes skjønner at slaget er tapt og han forlover seg med en annen kvinne. Da Otto senere dør av et vådeskudd under jakten, er Victoria endelig fri ... Men selv om forholdene nå ligger til rette for at hun og Johannes omsider kan få hverandre, vil skjebnen det annerledes. For nå er det stoltheten og ikke det umulige som står i veien for deres lykke ...

Det er ikke så mange årene siden jeg leste denne boka for første gang, men når jeg nå gjenleste den, virket den enda sterkere på meg. Nils Johnson er en helt fantastisk oppleser av Hamsuns bøker, og min drøm er at han en gang skal få i oppdrag å lese August-triologien på nytt.

"Victoria" er rett og slett noe av det vakreste som er skrevet av litteratur om kjærlighet! Og det på tross av at Johannes og Victoria aldri fikk anledning til å leve ut sin kjærlighet til hverandre. Beskrivelsen av hvordan de tok vare på hvert lille smil, hvert lille dyrebare øyeblikk - som om dette var dyrebare skatter - er intet mindre enn betagende. Språket er vakkert og poetisk, og jeg tenker at denne boka må leses nettopp slik Hamsun skrev den! Det er særlig ett avsnitt jeg har lyst til å sitere:

"Ja hvad var kjærligheten? En vind som suser i roserne, nei en gul morild i blodet. Kjærligheten var en helvedeshet musik som får selv oldingers hjærter til å danse. Den var som margeritan som åpner sig på vid væg mot nattens komme, og den var som anemonen som lukker sig for et åndepust og dør ved berøring. Slik var kjærligheten!"

Det må bli terningkast seks!