Bokelskere.no

Kan innehalde spor av spoiler...

… dei opptrer, så vidt, for så å forsvinne igjen, om lag slik det er når ein sit ved eit togvindauge og ser ut vindauget og høyrer på musikk og tankar berre flyt inn i hovudet, det er jo denne kjensla det gir, at noko viser seg akkurat lenge nok til at ein får eit inntrykk av at det eksisterer…

For meg oppsummerer dette sitatet det eg synes denne boka seier noko om. Vi møter ulike menneske glimtvis, i små augeblikk av liva deira. Eg er veldig ueinig i det som er skrive i ein annan tråd om denne boka, at det er livets trivialitetar det er skrive om. I våre små liv i trygge Noreg, kva er det som endrar eller påverkar liva våre? Det er ikkje hendingar som på utsida er store og dramatiske, nei, det er tilfeldige møte, kanskje ein ny jobb, å begynne eller avslutte eit kjærleiksforhold, å bli sjuk, å få barn. I kvar enkelt sitt liv er ikkje dette trivielt, det er livet.

Boka skildrar små augeblikk som endrar livet til hovudpersonane, nokre gonger er det reine tilfeldigheiter, som når Viggo mister ei tann eller når Sigrid møter Kåre, andre gonger er det ein prosess hos hovudpersonen som fører til ny innsikt, t.d. hos Trine. Først skjøna eg ikkje kvifor desse kroppslege scenene var skildra så - nesten rått, når det handla om Trine. Eg vart eigentleg litt irritert og tenkte at det nesten verka spekulativt, forfattaren måtte legge inn noko som fekk oss til verkeleg å sperre auga opp midt oppi alle tankane hos hovudpersonane. Sidan har eg tenkt at dette viser korleis Trine har brukt kroppen sin i performance-kunsten sin som ein reiskap, men at ho etter fødselen og amminga får ny innsikt i kroppen sin som mor-kropp - kvinnekroppen brukt til noko av det han er laga for, nemleg fødsel og amming. Å bruke mjølkinga som framsyning får Trine til å kjenne at ho har misbruka kroppen sin. Når ein har blitt mor, tilhøyrer ikkje kroppen lenger berre ein sjølv, men barnet og. Det er ei utruleg sterk kjensle og det er ikkje noko trivielt i det. (Og til dykk menn som les dette og ikkje har lese boka, ikkje bli avskremde, dette er ein bitteliten del av teksten som ikkje tek stor plass. Eg skreiv om Trine her fordi det var henne eg streva mest med.)

Eg synes dette er ei fantastisk bok som hamnar i “skattkiste”-bokhylla mi. Gunnhild Øyehaug har skildra desse ulike menneska både inderleg, ærleg og med eit litt skrått, humoristisk blikk utan å vippe over kanten til ironi. Mange stader understrekar ho temaet (og tittelen) med subtil biletbruk, som i sitatet ovanfor eller når ho beskriv korleis ein står på vent i livet, klar til at noko kan eller skal skje, men ein anar ikkje kva, akkurat som markøren som står og blinkar på pc-skjermen og berre ventar på neste tastetrykk.

Sjå rundt deg, er det ikkje slike små glimt du får av andre sine liv, nokre, dine nærmaste, har du meir innsikt i enn i andre, men full innsikt har du ikkje i nokon, ikkje i deg sjølv ein gong (inspirert av samtidig lesing av Hamlet!). Dette har Øyehaug skrive glitrande om, og så er det mengder av andre ting ein kunne ta tak i i denne boka som eg ikkje har sagt noko om her…

Terningkast 6, viss eg hadde drive med slikt.

Dexter-serien fungerer som god og lett underholdning. Det er den originale karakteren Dexter som gir bøkene den største underholdningsverdien og sjarmen som holder dem flytende. De to første bøkene klarte også å holde et mye høyere spenningsnivå enn f. eks bok nr tre som, etter min mening ble en stor fadese i forhold. Lindsay gjenoppretter mye av spenningen i bok nr fire og ytterligere i nr 5. "Dexter is delicious" har flere spenningstopper og gode vrier som først får leseren til å tro "det verste" er over, men som senere blir toppet av en ny.

En sterk 4-er som heller mot et høyere terningkast.

Kjenner meg igjen mye av det du skriver. Ikke tok det bare lang tid før jeg våget å mene noe, men å gi terningkast også. Det var fryktelig skummelt i begynnelsen og samtidig at folk ble forbanna om jeg startet en ny diskusjonstråd osv pga at jeg var en ferskis. Samtidig virket alle diskusjonene så voksent og seriøst. Klassikere og tungvektlitteratur ble virkelig diskutert og utvekslet tanker om at jeg ble nesten skremt. Jeg er en beskjeden person i virkeligheten.Da er jeg nesten aldri med i debatter/diskusjoner. Blir alltid så nervøs når jeg skal si noe så jeg følte det sånn i begynnelsen da jeg var her. Da jeg skrev noe om bøker var det så vidt jeg turde å publisere det i redsel for at noen skal le/hetse og rope "dårlig smak" osv...Men når man først har vent seg til å bli med på diskusjoner her inne, merket jeg at det gikk greit og det tok ikke lang tid før jeg ble husvarm. Også får jeg heldigvis til å uttrykke meg bedre skriftlig enn muntlig. Så etter at jeg ble husvarm har jeg nærmest flyttet inn her. Så det er ingen grunn til å være nervøse over å si noe dumt eller at noen skal le av deg. Så det er bare å rable ned det du mener om bøker. Jeg skulle ønske at det kom flere uttalelser om bøker en bare fra en-to personer.

Lettlest bok hvor den skyldige dessverre fremtrer som svært mistenkelig ca halvveis i boken. LIkevel er det en annerledes krim. Blandingen hvor hovedpersonen er i både første og tredjeperson og faktisk deler plass med en annen karakter om hovedrollen gjør den litt mer avansert skrevet og derfor verdt sitt terningkast 4.

Har Knausgårds 6. bok kommet ut?? Hvordan kan det ha seg at tre allerede har gitt den terningkast og en har den som favoritt?

For dem som kjenner Ian McEwans forfatterskap, skulle det være unødvendig å presisere at det meste av det han skriver om har en eller annen grad av noe bisarr eller makabert ved seg. Ikke uten grunn er denne forfatteren blitt kalt Ian Macabre. Når han like fullt har oppnådd det ryet han har som en emminent forfatter, er dette fordi han er utstyrt med en gudsbenådet skarp penn. Hans spesialitet er å skrive om personer som beveger i den menneskelige psykes grenseland.

Novellesamlingen "In between the sheets" inneholder syv noveller, og som tittelen antyder, handler disse novellene i det alt vesentlige om kjærlighet, selv om denne ikke nødvendigvis foregår mellom laknene.

Novellesamlingen er ikke utgitt på norsk, men to av novellene ("To fragmenter: Mars 199-" og "Mellom laknene") er inntatt i novellesamlingen "Kjærlighetens handlinger og andre noveller" som utkom på norsk i 1992. Denne novellesamlingen har jeg vært så heldig å få tak i. Den er nemlig for lengst utsolgt fra forlaget Gyldendal.

To av novellene jeg fant mest makabre var "Reflections of a Kept Ape" og "Dead As They Come", skjønt "In Between the Sheets" følger hakk i hel. I den førstnevnte novellen er en kvinnelig bestselgerforfatter rammet av skrivesperre. For å avhjelpe dette og igjen få inspirasjon til å skrive, innleder hun et seksuelt forhold til en kjæledyr-ape ... (Og man kan jo spørre seg om det var her den danske forfatteren Peter Høegh i sin tid fant inspirasjon til å skrive romanen "Kvinnen og apen" ...)

I "Dead As They Come" møter vi en multi-milliardær som etter tre havarerte ekteskap innleder et forhold til en utstillingsdukke. Det tok faktisk litt tid før jeg skjønte at det var nettopp det hun var ... Helen ... altså en utstillingsdukke og ikke et virkelig menneske ... I begynnelsen fremstår Helen som den perfekte partner. Jeg-personen er nemlig så lei av alt pratet han er omgitt av til daglig at han ikke har behov for en kvinne i livet sitt som snakker hele tiden ... eller egentlig i det hele tatt. I stedet overøser han henne med betroelser han aldri har turt å komme med til noen andre. Og aldri ... aldri opplever han at hun avbryter ham eller krever oppmerksomhet på bekostning av ham selv. Han overlesser henne med flotte klær og gaver, og aldri før har han hatt en kvinne som til de grader har tatt seg så godt ut. Etter som månedene går begynner imidlertid sjalusien å våkne, og han blir besatt av tanken på at det pågår et forhold mellom Helen og privatsjåføren Brian. Idyllen slår sprekker og han blir til slutt helt desperat.

I tittelnovellen møter vi en fraskilt far som skal gjennomføre et helgesamvær med sin tenåringsdatter i forbindelse med hennes bursdag. Hans ekskone er av det hatske slaget, og forholdet til datteren er også så som så. Han går med på at datteren skal få ha med seg en venninne på overnattingsbesøk hos ham, og sjokkeres da han midt på natten våkner og hører umiskjennelige lyder fra deres soverom ...

I novellen "Pornography" treffer vi en rundbrenner med en seksuelt overførbar sykdom som blåser i å fortelle sine seksualpartnere at han er smittet, og i "Two Fragments: March 199-" befinner vi oss i et post-apocalyptisk London. Psychopolis" er en nokså skrudd historie om en mann som møter kvinnen Mary og blir hennes elsker. Novellen "To And Fro" ga jeg rett og slett opp å få noe ut av, og jeg leste den derfor ikke ferdig.

Ian McEwan er en av mine topp ti-yndlingsforfattere, som jeg bare må lese alt av. Han skriver fantastisk godt! Noen av novellene i denne samlingen ble like fullt "too much" for meg, fordi historiene er dratt ut til det helt ekstreme. Kanskje ville jeg dessuten fått mer ut av novellene dersom jeg hadde lest dem på norsk. Når iveren etter å forstå selve ordene overskygger de vare og underfundige beskrivelsene som er McEwans varemerke, kan noe vesentlig nemlig bli borte på veien. Like fullt er dette en spennende novellesamling som det er vel verdt å få med seg for ihuga McEwans-fans! Jeg synes absolutt at noen burde sørge for at disse novellene oversettes til norsk! Samlingen fortjener terningkast fem.

Det er greit nok at noen er flinkere til å uttykke seg enn andre, og sånn må det få være, men jeg liker oppfordingene til å la være å skrive bare at boka var bra eller dårlig i diskusjonstrådene. Det er uinteressant småpludder som ikke interesserer andre enn dem som kjenner en fra før. Alle andre vil gjerne vite HVA som var bra eller dårlig, hva som fikk en til å mene noe om boka.

Småpludringa fyller opp og blir til språklig smårot.

Men så er det nye folk som ikke har oppdaget at en kan legge inn terningkast og at boka er en favoritt. Det må være lov å være ny.

Forresten er jeg enda mer irritert på småhinting mellom folk som har et horn i sida til hverandre. Sånt tar vi på direktemelding, og plager ikke andre med det.

Simone de Beauvoir ble født i 1908 og døde i 1986. I løpet av sitt liv markerte hun seg som en eksistensialistisk filosof, feminist og forfatter, og hennes livsledsager gjennom mange år var den kjente filosofen Jean-Paul Sartre.

I denne lille boka - "En lett og rolig død" - beskriver Simone de Beauvoir sin egen og søsterens siste tid sammen med deres døende mor på midten av 1960-tallet. Samtidig som vi følger den ubønnhørlige prosessen frem til morens død, gjør forfatteren mange tilbakeblikk på morens liv underveis, også på deres nokså kompliserte forhold. Moren hadde begrensede muligheter til å realisere seg selv, og det forhold at hun i likhet med mange av kvinnene i sin generasjon "ofret seg" for mann og barn, var ikke uten omkostninger verken for henne selv eller dem hun hadde rundt seg. Å vokse opp med en mor som mener at hun har gjort "alt" for deg, er mildest talt ingen spøk. "Simone de Beauvoirs mor er et eksempel på en slik kvinne; hun har ingen annen utvei til å gjøre seg selv viktig enn å tyrannisere barna sine", skriver oversetter Bente Christiansen i forordet til boka.

Samtidig som det er en vedmodig historie som fortelles, må jeg likevel innrømme at mange av beskrivelsene forfatteren gjorde av moren, fremkalte latteren hos meg. Kanskje nettopp latteren, fordi det er noe patetisk over det hele, og også veldig gjenkjennelig. Som når hun på side 35 skriver:

"Hun var i stand til å glemme seg selv for min far og for oss uten å gruble over det. Men ingen kan si: "Jeg ofrer meg" uten å føle bitterhet. En av motsigelsene hos mamma var at hun trodde på det edle i å ofre seg samtidig som hun hadde lyster, antipatier og ønsker som var altfor sterke til at hun ikke skulle avsky det som hindret henne."

Og videre på side 40:

"Av stolthet og av prinsipp ville hun ikke kreve noe; deretter klaget hun over at hun fikk for lite."

Mens Simone sitter på morens dødsleie, analyserer hun de følelsene dette fremkaller hos henne. På mange måter kan man si at det er nettopp dét boka handler om. Fra å ha vært i opposisjon til sin mor gjennom et helt liv - en mor som gjerne hadde sett at datteren hadde levd et noe mer konvensjonelt liv uten skandaler - skjer det en slags forsoning på slutten. Men når hun på side 62 beskriver sin egen og morens lammende virkning på hverandre, er det ganske enkelt genialt:

"En dag sa hun til meg: "Foreldre forstår ikke barna sine, men det er gjensidig ..." Vi snakket om disse misforståelsene, men helt generelt. ... jeg lovet meg selv at denne gangen skulle jeg finne konversasjonstemaer, et sted vi kunne være enige. Etter fem minutter var slaget tapt: vi hadde så få felles interesser! Jeg bladde i bøkene hennes: vi leste ikke de samme. Jeg fikk henne til å snakke, jeg lyttet til henne, jeg kommenterte. Men fordi hun var min mor, mislikte jeg de lite hyggelige bemerkningene hennes mer enn om de var kommet fra en annen munn. Og jeg var like forknytt som da jeg var tyve, og hun forsøkte - på sin vanlige klossete måte - å være fortrolig: "Jeg vet at du ikke synes at jeg er intelligent. Men det er i alle fall fra meg du har din vitalitet, det er jeg glad for." Jeg ville så gjerne sagt meg enig i det siste hun sa, men begynnelsen av setningen fikk meg til å vike tilbake. Slik lammet vi hverandre gjensidig. Det er alt dette hun mente da hun festet blikket på meg: "Du skremmer meg, du." "

Denne lille boka ble jeg rett og slett glad i underveis. Jeg tygget og dvelte ved setningene, og leste svært langsomt for å være sikker på at jeg fikk med meg alt - også det som sto skrevet mellom linjene. Og når forfatteren avslutter boka med å snakke om døden som noe unaturlig, ja at det faktisk ikke finnes noe som kan karakteriseres som en "naturlig død", så satt jeg faktisk og nikket og var enig. Det er så mange bunner i denne boka. Skal man fortelle den døende om at vedkommende faktisk er døende, eller bør man la ham/henne være uvitende helt til det siste? Og hvor langt skal man strekke seg i å forlenge et uverdig liv? Heldigvis slapp Simones mor å lide i det uendelige, men problemstillingene var absolutt aktuelle underveis. Men mest av alt bet jeg meg merke i forfatterens beskrivelse av de ulike veivalgene hun og moren hadde gjort i livet, og hva dette hadde gjort med deres relasjon.

En tankevekkende liten skatt av en bok, som fortjener terningkast fem!

Da er jeg ferdig med denne...skal ikke si så mye enda. Gikk til den med åpent sinn, men min første kommentar er at den er veldig ujevn. Den tar opp mange meget interessante temaer, det er glitrende språk og mye toppaktuelt og spennende, og lærerikt om det amerikanske samfunnet...når det er sagt: en del lange kjedelige passasjer, hopping i tid og sted som for så vidt fungerer greit, men kan skape litt forvirring innimellom. En litt lettvint "løsning" med Lalitha også kanskje, men trekant/firkant-dramaet skapte jo en del spenning på kjærlighets-fronten da....Jeg hadde nok litt for store forventninger til denne....endte opp med terningkast-4 jeg. En revidert og strukturert utgave, en del innstramminger hadde kanskje rettet opp noe. En av de få romanene jeg har lest som jeg føler har vært vel oppskrytt.Men jeg la den ikke bort, og jeg angres så visst ikke på at den er lest....

Her er min bokomtale:

Rett etter at Harriet og David har truffet hverandre på midten av 1960-tallet, bestemmer de seg for at de vil ha mange barn. Dette er i en tid hvor de aller fleste andre går motsatt vei, i retning av mindre barneflokker, mer frigjøring for kvinner, kvinner ut i arbeidslivet osv. Men ekteparet - for de gifter seg selvsagt - sverger til de gammeldagse verdiene med en stor barneflokk, Harriet som hjemmeværende frue ... Og de har tenkt å bli fryktelig lykkelige! Det blir man nemlig når man er omgitt av mange, mange barn! Men først av alt vil de ha et stort hus for å få plass til alle barna. Egentlig har de ikke råd til det, men ender opp med et gedigent victoriansk hus ...

Verken Harriet eller David hadde vel tenkt at barna skulle komme fullt så tett som de gjør, men de kommer i tur og orden, som perler på en snor. Ingen av Harriets svangerskap er av den enkle sorten, og for hver barnefødsel blir hun mer og mer sliten. Og David må jobbe mer og mer for å få endene til å rekke til. Etter hvert er de helt avhengig både av økonomiske bidrag fra Davids far og mer enn en håndsrekning i den travle hverdagen fra Harriets mor, som mer eller mindre har fulltidsjobb med å hjelpe til i huset. Men hva gjør vel det? De er jo så lykkelige! Og slektningene strømmer på i juleferier, påskeferier og sommerferier. Huset fylles til randen av slektninger som ser ut til å stortrives med å leve på deres bekostning, samt få del i deres gammeldagse lykke. Juleferien utvides til fire uker, påske-"ferien" er nesten like lang ... og sommerferien ... huset deres ... og kjøleskapet ... er rene feriekolonien for alle og enhver i slekta. De har jo så stor plass! At Harriet og David knapt har tid til hverandre lenger ... det legger de snart ikke merke til selv. Heller ikke hvilke ofre Harriets mor og Davids far nærmest tvinges til å gjøre for at de skal kunne leve slik de ønsker. Og jo mer penger som må skaffes til veie, jo mindre er David hjemme ...

Men alt dette kunne de selvsagt fint levd med. Men så blir Harriet gravid igjen - denne gangen med sitt femte barn. At det er noe spesielt med dette barnet føler hun allerede under svangerskapet. Og så kommer Ben til verden. Han er definitivt ikke som andre barn. At han er en stygg unge er så sin sak, men han ligner ikke på noen i familien. Mest av alt minner han dem om en bytting. Og med sine fakter er han mer som et rovdyr enn et menneske. Ingen klarer å bli glad i Ben - heller ikke foreldrene. Skremmende ting skjer, og etter hvert slutter familie og venner å komme på besøk. Hvem er dette barnet, som mest av alt virker ondt og farlig?

Denne boka er både fascinerende og ekkel. Den første delen beskriver Harriet og Davids drømmer og hvordan de ble møtt i et samfunn som beveget seg bort fra de tradisjonelle familieverdiene. Det var langt på vei fornøyelig lesning! Men så kom altså dette barnet, som forrykket tilværelsen for denne i utgangspunktet så lykkelige familien. Vi får aldri svar på hva som egentlig feiler Ben, men jeg tenkte underveis at det kanskje ikke var så viktig. For han blir på en måte et bilde på dem som ikke passer inn. For øvrig handler boka om hvor langt en mor kan være i stand til å gå for å beskytte et barn hun ikke en gang elsker mot omverdenen, selv om den kan koste både henne og familien for øvrig lykken ...

Det har vært spekulert i om det er selvbiografiske elementer i denne boka, men dette har forfatteren på det sterkeste benektet. Hun fikk inspirasjon til å skrive denne boka mens hun var på en reise i noen afghanske flyktningeleire i Pakistan og ble vitne til mye elendighet, uten at bokas innhold har noe med dette å gjøre. Det handlet mer om den tilstanden hun var i da hun skrev den. "Det var en forferdelig bok å skrive, og jeg er glad jeg er ferdig med den", uttalte Lessing da boka i sin tid utkom.

Jeg gir terningkast fem!

Doris Lessing har skrevet en bok som heter "Ben, in the world", som handler om Ben fra han er 18 år. Boka gir visstnok ikke noe svar på hvorfor Ben er slik han er.