Bokelskere.no

Nå har jeg lest boka! Her er mine inntrykk:

Handlingen i boka foregår i Madrid i 1942, mye godt rundt Dona Rosas café Bikuben. Her møter vi et utall mennesker i korte glimt. Det er faktisk helt umulig å ha som ambisjon at man skal klare å holde de ulike menneskene fra hverandre, og det kan neppe ha vært forfatterens hensikt heller. Tvert i mot vil jeg anta at det har vært meningen å fange en stemning blant i det alt vesentlige fattige mennesker i tiden etter den spanske borgerkrigen, og i starten av andre verdenskrig.

De fleste menneskene i "Bikuben" lever sjuskete liv. Det er lite penger blant folk, og fattigdommen er vanskelig å forholde seg til. Dette fører til at det for noen ungjenter ikke er noen vei utenom prostitusjonen. Andre har drømmer om et bedre liv, som å bli godt gift for eksempel. Men i et samfunn der alle bare tenker på seg og sitt, på hvor det neste måltidet skal komme fra eller for den sakens skyld den neste hyrdestunden som det eneste lyspunktet i en ellers nedrig tilværelse, er det liten plass til drømmer og naivitet. Likevel skal det heller lite til for å gi et annet menneske håp, og veien til fornedrelse lokket frem via fagre ord, er svært, svært kort.

Jeg slet veldig med å komme gjennom denne boka! Særlig i starten var det tungt, men det løsnet heldigvis etter hvert. Boka føltes vanskelig tilgjengelig på grunn av det omfattende persongalleriet som jeg et stykke på vei prøvde å henge med i svingene i forhold til, før jeg innså at jeg like godt kunne gi opp og heller konsentrere meg om å få mest mulig ut av fragmentene. For boka er faktisk sammensatt av en hel masse fragmenter, og det eneste menneskene vi presenteres for har til felles, er fattigdommen, at de bor i samme leiegård og at de har drømmer om et bedre liv.

Boka ble forbudt i Spania rett etter at den utkom, angivelig fordi den ble oppfattet som en kritikk av det spanske samfunnet. Dette finner jeg rett og slett vanskelig å forstå. I så fall ligger kritikken av samfunnet i beskrivelsen av menneskene som lever nederst på rangstigen, der de fører et liv man kanskje ikke ønsket å forholde seg til at fantes?

Selv om boka var tung å komme gjennom, er jeg glad for at jeg leste den! Det er imidlertid ikke til å komme forbi at antallet mennesker vi presenteres for - jeg vil anslå dette til rundt 2-300 mennesker fordelt på 239 sider - reduserte leseopplevelsen en del. Det er masse svart humor i boka og jeg humret og lo flere ganger. Likevel nådde den aldri de helt store høydene. Det må derfor bli terningkast fire på denne boka.

Ser filmen går på NRK i kveld. Jeg leste denne i 2007, vil si jeg hadde lydbok. Den var litt spesiell og annerledes. Jeg konkluderte med at den også var litt interessant..spesielt problemstillingen; men den virket noe uferdig og ustrukturert. Ser jeg har bedømt den til terningkast 4, men det var nok nærmere enn 3-er. Skal kanskje se filmen og vurdere om den får mer helhet over seg.

Forfatteren Kristian Kristiansen (1909-1980) var født i Tromsø, men som niåring flyttet han med familien til bygda Hovin i Sør-Trøndelag, ifølge wikipedia. Følgelig mistenker jeg romanen "Over de høye fjelle" (1941) for å ha mange selvbiografiske trekk.

Hovedpersonen i boken er tolvåringen Kåre, som vi møter i det familien hans kommer flyttende fra Tromsø til et fattigslig gårdsbruk i trønderbygda som moren Kari hadde vokst opp i. Kåre blir svært ensom på det nye hjemstedet, han er en fremmed fugl som blir skyteskive for hånord og mer godartet skjemt fra store og små i bygda. Samtidig skal han finne seg til rette i en ny tilværelse som eldstesønn på et lite småbruk som har ligget brakk lenge. Lyspunktet i Kåres tilværelse er en gammel fele som han har lært å spille på. Det blir bare så altfor lite tid til overs fra skole og gårdsarbeid...

"Over de høye fjelle" er i mine øyne en ujevn roman. Første del er for meg den sterkeste; her lykkes forfatteren svært godt i å engasjere leseren i tolvåringens sorger og gleder. På mange måter er dette historien om hvordan "bygdedyret" kan gjøre livet surt for en innflytter, og om hvor vondt det kan gjøre å være "annerledes". Samtidig gir Kristiansen oss en vakker skildring av hvordan drømmene holder den ensomme Kåre oppe når verden går ham i mot.

I romanens siste halvdel har Kåre blitt noen år eldre, og tilværelsen har endret seg for ham på mange måter. For ikke å røpe for mye av handlingen vil jeg ikke gå nærmere inn på hva endringene består i, jeg nøyer meg med å si at denne delen av boken er svakere i mine øyne. Mens jeg i første del levde meg inn i handlingen og engasjerte meg i menneskeskjebnene jeg møtte der, fremstod annen del som mer overfladisk og sjablongmessig - personene blir langt på vei til pappfigurer i stedet for mennesker av kjøtt og blod. Dermed ble handlingen mer likegyldig for meg som leser; det ble mer og mer opplagt hvordan historien ville utvikle seg, og jeg fant ikke flere av de treffende observasjonene av menneskenaturen som forfatteren hadde gledet meg med i første halvdel.

Hvis jeg kunne trille to terningkast for én bok ville første del få en femmer og annen del en treer - så da skulle det vel bli ganske dekkende for min vurdering om jeg gir boken terningkast fire som snittkarakter?

Dette er en frittstående fortsettelse av Potoks roman "Mitt navn er Asher Lev", som kom ut i 1972. I denne romanen fulgte vi Asher Lev fra han som helt ung gutt valgte å følge sitt kunstnerkall, stikk i strid med hans jødisk-ortodokse families planer. Etter et kunstnerisk gjennombrudd med bildene "Korsfestelsene", et helt uhørt tema i et jødisk hjem, brøt han med sitt jødiske fellesskap i Brooklyn og reiste til Frankrike.

I "Asher Levs gave" møter vi en mann som i mellomtiden har blitt over 40 år. Han er gift med Devorah og de har sønnen Avrumel og datteren Rochelet. Asher Lev har blitt en betydningsfull og verdenskjent kunstner, og kona skriver barnebøker. Vi får vite at Devorah er blant dem som overlevde andre verdenskrig og tyskernes okkupasjon av Frankrike fordi hun levde i skjul i en nærmest hermetisk tett leilighet i Paris i to år av sin barndom. Hun har fremdeles mareritt rundt dette og klarer ikke å sove uten å ha lyset på. Foreldrene og alle slektningene hennes døde i Hitlers konsentrasjonsleire.

Asher og Devorah har sitt hjem i Nice, og Asher har nettopp hatt en utstilling som de mest tungtveiende kritikerne har slaktet. De mener at Asher gjentar seg selv i kunsten sin og at det ikke er noe fornyelse å spore. Samtlige bilder blir imidlertid solgt. Mens Asher grubler over kritikernes signaler om hans stagnasjon, kommer det en telefon fra Brooklyn. Hans kjære onkel Yitzchok er død, tilbakekalt til Den sanne verden av Hærskarenes Gud. Onkelen var den eneste som støttet Asher Lev og hans kunstnerkall.

Asher har ikke vært på besøk hos foreldrene etter den famøse utstillingen av korsfestelsene for 20 år siden. Sjokket som avtegnet seg i foreldrenes ansikter etter at de gjenkjente seg selv i disse bildene, har ikke forsvunnet ... Like fullt har han ikke noe annet valg enn å innfinne seg i Brooklyn i forbindelse med begravelsen. Hele Levs familie er knyttet til den jødisk-ortodokse "sekten" Ladoverne, og følger i likhet med tusner av jøder over hele verden, den store Rabbien i ett og alt.

Mens Asher sliter med å forholde seg til sin familie, opplever han - nærmest til sin store skrekk - at hans kone lar seg oppsluke av dette miljøet. Endelig har hun fått tilbake en familie! Planen var at de skulle bli i Brooklyn i en uke, men Rabbien har andre planer. Gradvis overtales de til å bli der et par uker til, så litt til og så litt til. Oppholdet blir til måneder. Da Rabbien er en mann på over 90 år, trenger han en etterfølger. Det ligger i sakens natur at dette kommer til å bli Ashers far. Men Ashers far er også gammel, og de trenger å vite at det er noen etter ham også for å unngå splid i sekten. Og i og med at Asher er uaktuell, kastes blikket på lille Avrumel ... Så blir spørsmålet om prisen kan bli vel høy å betale, eller om Asher endelig har fått en mulighet til å rette opp all den urett Landoverne mener at han i sin tid stelte i stand ... Hva gjør dette med ekteskapet mellom ham og Devorah? Og hva med alle de hatske utspillene han opplever under besøkene i synagogen? Som ikke blir bedre da det viser seg at onkelen har oppnevnt Asher som forvalter av en stor kunstsamling som han har opparbeidet seg gjennom et langt liv ...

Nok en gang har jeg sittet med en perle av en bok levert av Chaim Potok, mellom hendene! Hvorfor har denne mannen aldri fått Nobels litteraturpris? Og hvorfor er det så få av hans bøker som er oversatt til norsk? Det skjønner jeg rett og slett ikke! De bøkene som tross alt er oversatt til norsk, burde i alle fall som et minimum bli gjort tilgjengelig for flere. Det var nemlig nokså vanskelig å få tak i spesielt "Asher Levs gave" og "Davitas harpe" i og med at bøkene for lengst er utsolgt fra forlaget.

Det spennende med Chaim Potoks bøker er at han på en helt unik måte beskriver spenningsfeltet mellom de jødisk-ortodokse miljøene og de sekulære jødiske miljøene, og også innad i de samme miljøene. På den måten får han frem hvor mangfoldig det jødiske miljøet er, slik at man unngår å falle i generaliseringsfellen. Hans bøker kom også ut i en periode hvor det fant sted en rivende utvikling innad i disse miljøene, slik at selv de mest ortodokse miljøene skulle bli i stand til å tilpasse seg det moderne samfunn. Som i boka "The Chosen" som jeg kun har sett på film, hvor den eldste sønnen til en Rabbi faktisk ender med å få lov til å studere på et universitet istedet for å følge i farens fotspor. For noen år siden ville dette ha vært helt uhørt i et jødisk-ortodoks hjem.

Mon tro om det opprinnelig var Potoks tanke at det skulle komme en oppfølger til "Asher Levs gave"? Jeg skulle gjerne visst hvordan det gikk til slutt! Jeg har opplevd både "Mitt navn er Asher Lev" og "Ashers Levs gave" som page-turnere av de helt store! Chaim Potok var selv rabbi, og jeg vil tro at mye av det han beskriver i bøkene sine langt på vei er selvopplevd. På et eller annet tidspunkt i livet sitt valgte han jo tross alt å bli forfatter. Potok døde i 2002, så noen oppfølger kommer dessverre aldri.

Denne boka fortjener terningkast seks!

Terningkast fem! Hjelpes for ei vanvittig skremmendes, spennendes, sjokkerendes bok. Har kun lest denne av Jo Nesbø, hadde ikke store forventninger, men den slo til! Gjør meg klar til å lese flere av Jo Nesbø sine bøker, helt klart!

Dette er en litt sånn annerledes bok, i positiv forstand. Vi blir med både fremover og bakover i tid. Forfatteren klarer på en artig måte å få frem hvor ulikt en og samme situasjon kan bli oppfattet. Grei bok som jeg er glad jeg har lest:) Terningkast fire.

Denne har eg lyst til å lesa! Hørte litt på byrjinga som tysk lydbok og likte gdt klangen i språket og tenkte eigentleg å høre heile boka på tysk. Men det krev MYKJE tid, så no trur eg at eg heller satsar på den norske utgåva, fekk lyst til det etter dine terningkast, Elisabeth!

Flott beskrevet av deg den boka, har nettopp lest den selv. Du får frem mye av det jeg føler og etter å ha lest boka. Gode menneskeskildringer!, jeg gir den terningkast 6 og!, Har nettopp begynt på Korrigeringer, virker lovende, gler meg!

I "Juleoratoriet" møter vi tre generasjoner med menn; først Aron, deretter sønnen Sidner og til sist Sidners sønn Victor. I 1920/1930-årenes Sunne i Värmland har Aron nettopp mistet sin kone Solveig, som sammen med det lokale koret nesten var klar til å fremføre Bachs "Juleoratoriet" i kirken. Det forhold at Solveig, korets mest begavede sanger, er død, gjør at hele det ambisiøse prosjektet skrinlegges.

Aron holder på å gå fra forstanden pga. savnet av sin kone. Sønnen Sidner lider sterkt under dette, mens datteren Eva-Liisa på sin side forsøker å bringe mer glede inn i den skadeskutte familien. Men det forhold at noe av det første Aron gjør er å selge gården, barndomshjemmet, det forrykker balansen i Eva-Liisas liv en periode. Sidner er en følsom gutt som aldri helt får innpass blant guttene på skolen. Hans hang til å sentrere absolutt alle sine skolestiler rundt Johan Sebastian Bachs liv og levned, får det til slutt til å sprekke for en av lærerne hans. Hjerteskjærende nok gjør dette at Sidner aldri mer vil skrive stiler på skolen.

Tilfeldighetene vil ha det til at Aron kommer i kontakt med en ensom kvinne på New Zealand. Tessa bor sammen med sin fordrukne bror, som utøver en altoppslukende kontroll over henne. I smug brevveksler hun med Aron gjennom flere år, og bygger ikke bare alle sine drømmer og håp rundt ham, men faktisk hele sitt liv. Da barna er store og klarer seg selv, reiser Aron av gårde til New Zealand for å treffe Tessa. Det er en lang og strabasiøs reise, og underveis rammes han av tungsinn. I stedet for å nå frem til Tessa, tar han sitt eget liv. Dette tar nesten fullstendig knekken på Tessa, som ender på asyl i en del år. Det skal imidlertid vise seg at livet har mer å by henne, ikke minst da Sidner etter andre verdenskrig reiser for å oppsøke henne ... Han har i mellomtiden fått sønnen Victor, og forholdene rundt sønnens tilblivelse er nesten som en roman i seg selv.

Dette er en bok full av overraskelser, mange fortellerstemmer (noe som tidvis var litt forvirrende) og de mest fantastiske historier. Mest av alt nokså triste historier, men innimellom også en og annen morsom og tragikomisk historie. Et av bokas komiske høydepunkter er utvilsomt da Sidner skal hjelpe Selma Lagerlöf med å gjennomgå boksamlingen og sprette opp bøker hun aldri har lest, men ønsker at andre skal tro at hun har lest. Også da den stakkars mannen Torin sitter i rettssalen og er tiltalt for å ha bortført sin egen sønn, og hele historien om hvem som egentlig var faren til barnet kom for en dag. Du godeste, for noen skjebner! Til slutt skal det bli Sidners sønn Victor som gjennom å gjøre musikken til sitt levebrød, kommer til å virkeliggjøre Solveigs drøm ...

Historiene om Aron, Solveig, Tessa, Splendid, Fanny, Sidner og Victor er flettet inn i hverandre i denne boka. Som tidligere nevnt hadde jeg av og til problemer med å skjønne hvilken stemme som snakket til en hver tid, men i det store og hele var det ikke et veldig stort problem. Jeg ble glad i menneskene i boka, og historiene rørte virkelig ved meg. Jeg leste denne boka for noen år siden, og jeg tenker at denne gangen heller ikke er den siste. For dette er en bok man kan lese flere ganger og stadig oppdage nye sider. Boka er godt skrevet. Når jeg likevel ender med å gi "bare" terningkast fem, er det fordi jeg i perioder hadde litt vanskelig for å finne tråden, og dette forstyrret flyten i lesingen. Noe av det sterkeste med hele boka er beskrivelsen av sorg, drømmer som aldri blir oppfylt og savnet etter kjærlighet som kun deles ut i sparsommelige smuler til bokas hovedpersoner, og som etterlater dem nærmest som åpne sår. Det var sterkt!

Flott blogg Randi og er enig i alt du skriver om Elven og Til musikken, det er vakkert og du formulerer det så bra at jeg får lyst å lese dem om igjen:) Men får se om jeg får somlet meg til å lese Damen i dalen først, tross lavere terningkast;)

Mulig jeg skal prøve meg på en lydbok..virker meget forlokkende med musikkinnslag.

Ellers må jeg si at jeg likte veldig godt Victor Alveberg triologien, der fotografering var i fokus.

Fantastisk mann, Ketil Bjørnstad, så dyktig på så mange områder.