Bokelskere.no

Jeg har nettopp lest denne boka, og har laget følgende bokomtale:

Før jeg presenterer boka, synes jeg det er på sin plass med en liten presentasjon av forfatteren. Sjón heter egentlig Sigurjón Birgir Sigurdsson. Han ble født i 1962 og har i årenes løp gitt ut en rekke bøker, herunder også en diktsamling. Like fullt er han kanskje mest kjent for samarbeidet med den islandske artisten Björk da de begge var med i gruppen The Sugarcubes. Sigurdsson skrev for øvrig en libretto til Lars von Triers film "Dancer in the Dark", og denne ble nominert til Oscar i 2000. Det minner meg forresten om at dette er en film jeg skal se om igjen, og som jeg også sikret meg på DVD for en tid tilbake.

For boka "Skugga-Baldur" fikk forfatteren Nordisk råds litteraturpris i 2005.

Det er ikke lett å gjengi handlingen i denne boka, fordi den er så springende og vekselsvis fortelles bakover i tid og fremover i tid og på flere ulike plan. For å ta dette med tittelen på boka først, så er denne i følge islandsk folkesagntradisjon dobbeltydig leser jeg på en nettside hvor boka er omtalt. På den enes siden refererer navnet Skugga-Baldur til avkommet av en katt og en rev, og på den annen side betyr navnet en ond ånd eller et skummelt menneske. Dette er det greit å vite før man begynner å lese denne veldig spesielle boka.

Innledningsvis og nesten gjennom halve boka følger vi en prests desperate jakt på en rev. Med et fascinerende presist og temmelig minimalistisk språk skildres jakten og kampen mot naturkreftene, hvor det til slutt handler om å overleve. Deretter er vi plutselig over i en tilsynelatende helt annen historie om ei jente og hennes redningsmann.

Hafdis, eller Abba som hun blir kalt, er ei ung jente med Downs syndrom, som blir funnet ombord på et strandet skip utenfor Reykjavik i 1868. I det islandske samfunnet den gangen ble barn med Downs syndrom sjelden eller aldri gitt livets rett. Men jenta blir aller nådigst tatt hånd om, gravid som hun er etter en temmelig trist skjebne ombord på det strandede skipet, der hun ble funnet lenket til en seng og som ikke levnet noen tvil om hva hun var blitt brukt til av mannskapet ... Takket være sin redningsmann slipper hun å bli sendt til København for å bli solgt. I stedet læres hun opp i språk og vitenskap.

Slik blir skjebnen til barna med de merkverdige mongolske trekkene beskrevet:

*"Det trengtes ingen vitner; før de rakk å gi fra seg sitt første kny, la jordmoren hånden over munn og nese, og vendte på denne måten ånden tilbake til den store sjelegryte som alle menneskelige skapninger blir øst opp av.

Barnet ble erklært dødfødt og liket plassert i hendene på nærmeste prest. Han forvisset seg om hva slags det var, begravde stakkaren, og dermed var den ute av soga."*

Det oppstår vakker kjærlighet mellom jenta Abba og Hálfdán, en gutt som anses som en enfoldig idiot. Da Abba dør, er han helt knust.

Sognepresten Baldur Skuggason går igjen som en rød tråd gjennom hele boka. Tidvis fremstår han som nokså tvilsom der han skifter ham opptil flere ganger. Er han djevelen selv? Navnet hans, som til forveksling ligner Skugga-Baldur, levner ingen tvil om at han er et ondt menneske.

Denne bittelille boka er noe av det mest spesielle jeg har lest på svært, svært lenge. Jeg vil tro at den kunne egne seg fint som skolepensum og analysearbeid, for her er det utvilsomt mange lag i historien og mye symbolikk som jeg antakelig ikke fikk helt tak i fordi jeg har nokså begrensede kunnskaper om islandsk folkesagntradisjon. Det jeg imidlertid fikk ut av denne boka var en fascinerende fortalt historie, der virkemidlene som forfatteren bruker fremstår som høyst kreative og lekende. Sjón leker med språket og viser at han til fulle behersker dette. Samtidig som han forteller en temmelig brutal historie, er den også poetisk. Derfor følger jeg til fulle juryens begrunnelse for at nettopp denne boka mottok Nordisk råds litteraturpris:

"Skugga-Baldur balanserer fint på grensen mellom poesi og prosa. Romanen vever motiver sammen fra islandske folkesagn, romantisk fortellerkunst og en fascinerende historie, hvor nåtidens etiske spørsmål trer frem."

Alt i alt en fin liten bok som jeg gir terningkast fem.

Kommentar: Har nå tilbragt et par timer på nb.no med Jan Kott og kapittelet "Kongene", og takker igjen for det tipset! Kunnskapene strekker ikke til til at jeg kan uttale meg om hans litteraturteoretiske grunnsyn, men han er interessant å lese og gav meg mange nye tanker og ny forståelse. Blant annet fikk jeg i hvert fall en forklaring på at lady Anne, tidligere for meg fullstendig uforståelig, sier ja til Richard IIIs frieri. Teksten er i tillegg veldig klart og greit skrevet og faktisk spennende(!), til forskjell fra en del slik litteratur som kan være relativt tungt tilgjengelig om enn interessant, når man endelig får gravd seg fram til poenget. Leser nok resten også av denne ja :) Hvis jeg hadde drevet med terningkast, hadde jeg gitt den femmer basert på ett lest kapittel.

Jeg skriver dem ned i en notatbok samt et lite terningkast ved siden av, hvis ikke tror jeg at jeg hadde mange bøker, gitt, for jeg har ingen god hukommelse:P

Det er fort gjort å fortelle hva denne kort-romanen handler om. Unggutten Guéllar vokser opp som en del av en guttegjeng i Lima i Peru, hvor det å hevde seg er ensbetydende med at man er sterk og veltrent og kan hevde seg i idrett. Guttene kommer fra gode hjem og lever relativt ubekymrede liv økonomisk sett.

En dag kommer en diger og mannevond grand danois inn i guttegarderoben mens Cuéllar er alene. Han blir bitt midt mellom bena, og ender opp på sykehus i ukesvis. Uten at vi får vite nøyaktig hvor skadet han er, skjønner vi etter hvert at det må være betydelig. For mens kameratene får kjærester, blir Cuéllar mer og mer en outsider som hevder seg gjennom å drikke, herje villmann med farens bil og ellers være bajas. Hans store interesse er surfing og på bølgene er han helt konge. Der andre ville ha avstått pga. bølgenes størrelse og kraft, der tar Cuéllar utfordringene ...

Jeg leste et sted at det mest oppsiktsvekkende med denne boka er størrelsen, dvs. at den er så liten. Det synes jeg i grunnen ikke er helt rettferdig. Like fullt er den ikke Llosas beste bok. Vanligvis ville jeg kanskje ha tenkt at det ikke er noen tilfeldighet at boka først nå er oversatt til norsk, men jeg tar meg i det. For det er så vanvittig mange bøker som ikke blir oversatt til norsk, uten at dette har det minste å gjøre med kvaliteten. Derimot handler det aller mest om pengekrefter og ikke minst om tilfeldigheter.

Jeg satt igjen med et inntrykk av at Llosa eksperimenterte med språket da han skrev denne kortromanen. Ikke bare er språket veldig ungdommelig, men tegnsettingen er tilsynelatende lemfeldig og litt forvirrende. I begynnelsen forstyrret dette meg i min lesing, men etter hvert vendte jeg meg til det. Det ble som å lete etter meningen i hver setning, fordi disse ikke kunne forstås helt intuitivt. Så selv om romanen bare fyller 80 sider, er dette likevel ikke en lettlest bok. For øvrig synes jeg det er morsomt å lese det som kommer ut av bøker skrevet av Llosa, siden han ikke bare mottok Nobels litteraturpris i 2010, men også er en forfatter jeg setter så stor pris på i utgangspunktet.

Denne gangen blir det bare terningkast fire. Ved den vurderingen er det ikke til å komme forbi at jeg sammenligner denne boka med mye av det andre Llosa har skrevet, og som er på et helt annet nivå.

Hehe ;) Satt med heva øyenbryn under hele boka(så og si). Emmas lykke høres spennende ut, sjekket, og den har bare høye terningkast. Får vel prøve å lese den når jeg er ferdig med de 2-3 bøkene om står øverst på lista mi =)

Sakset litt fra noe jeg hadde skrevet i en annen tråd om denne...(må si meg enig med KjellG at det er litt frem og tilbake når det blir mange tråder på en bok, er ikke helt fornøyd med det systemet...men det er en annen sak, her er i hvert fall noen løsrevne fraser fra det jeg tidligere har sagt om den boken): ..... nokså mye Dan Brown synes jeg,gamle religiøse manuskripter man må utføre ritual-drap i forbindelse med, mystiske tegn, og noen som kan tolke gåter og oppspore de rette personene; det har vært en aldri så liten flodbølge av slike romaner de senere år..(som sagt i en annen tråd, not quite "my cup of tea") En variant av Dan Browns Engler og Demoner? Leste ferdig boken på trass...jeg leser alltid ferdig bøker jeg har begynt på, gir de liksom en sjanse. Som sagt, denne er for lik genren til Dan Brown, (som jeg ikke er særlig tilhenger av). Likte heller ikke bokens struktur, oppbygning...det ble rotete synes jeg. ….langdryg og rotete og spekulativ, nå er ikke jeg særlig tilhenger av science fiction da, det hadde nok sitt å si for min bedømmelse...ville ikke ha priset denne jeg nei. (Ga den faktisk terningkast 1)

Amalie Skram sitt bokverk "Hellemyrsfolket" er en sosialhistorisk roman. Hellemyrsfolket består av 4 bøker hvor vi følger flere slektsledd gjennom 1800 tallet i Bergen.

SJUR GABRIEL er første bok og her blir vi presentert for første slektsledd, Sjur Gabril og Oline. Sjur Gabriel er småbruker og fisker, men det er dårlige kår så de lever som fattige sammen med ungeflokken sin. Oline tyr til flasken så fort hun har litt penger til overs til mannens store fortvilelse. Boken ender med at de knekkes av fyll og sorg.

TO VENNER er bok to og her har alle barna flyttet fra Hellemyren og inn til byen. Foreldrene Sjur Gabriel og Oline drikker og raver ofte gjennom bygatene og gjør både seg og ungene til latter. To Venner handler om båten "To Venner" som er skipet Sivert barnebarn av Sjur Garbriel og Oline får hyre på. Her følger vi livet til sjøs i både gode og vonde dager. Sivert har blitt ertet for sine bestforeldre og syntes det er godt å komme vekk fra Bergen.

S.G.MYRE er den tredje boken og handler om Sivert som har kommet hjem til Bergen etter å ha seilt i Mellom-Amerika og Sør-Europa. Sivert får jobb i land, men som han mister etter å ha misbrukt sin stilling. Han strever med å komme seg oppover i samfunnet, men hans fortid gjør det vanskelig for han.
I denne boken blir vi inntrodusert for søstrene Petra og Andrea som kommer fra et fattig og morløst hjem. Søstrene får sentrale roller i slutten av denne boken og i siste bok.

AVKOM som er siste bok forteller først og fremst om fjerde slektsledd. Vi følger Sofie og Severin som er barn etter Sivert. Sofie og Severin har noen av sine venner bland de rike og vi får derfor innblikk i snobberi og forskjellen mellom rik og fattig blir veldig tydelig.

Disse fire bøkene er skrive med en ærlighet og innsikt som er så brutal at man aldri vil glemme den stakkars Sivert som fikk sin skjebne beslaglagt fra fødselen av. De stakkars etterkommerene fra Hellemyren som fikk med seg en arv som de hele livet igjennom var preget av.

Hellemyrsfolket inneholder, kjærlighet, svik, vennskap, snobberi, håpløshet og ulykker.

Forfatteren Amalie Skram er vokst opp i Bergensområdet og kan derfor beskrive så godt og levende arbeidslivet på Bryggen og miljøet i bygatene.

Dette er virkelig et bokverk som kan anbefales. Det ble både terningkast 6 og favoritt hos meg :)

Her er min bokomtale:

Denne boka kom jeg ved en tilfeldighet over fordi jeg holder på med å lese meg opp på litteratur skrevet av Nobelprisvinnere. Da jeg forsøkte å google på forfatteren, fant jeg overraskende nok svært lite om ham. Jeg er derfor i det alt vesentlige nødt til å nøye meg med den informasjonen som står på smussomslaget til boka "Pascual Duartes familie". Det er for øvrig også vanskelig å få tak i bøkene hans på norsk idet de for lengst er utsolgt fra forlagene. Mitt eksemplar av denne boka var jeg så heldig å få tak i via et antikvariat.

Cela ble født i 1916 og døde i 2002. Han er spansk og mottok Nobels litteraturpris i 1989. Jeg har kun klart å finne to andre bøker som er oversatt til norsk; "Bikuben" og "Masurka for to døde". Den mest kjente av Celas verker er visstnok "Pascual Duartes familie". Da boka skulle utgis i Spania i 1942, ble den stanset i sensuren. Man fant nemlig innholdet støtende. Jeg har ikke klart å finne ut når den ble tillatt utgitt igjen i Spania. Forfatteren har bak seg en rekke romaner, novellesamlinger, dikt, reisebøker, memoarer, essayistikk, litteraturhistoriske studier m.m. Han var dessuten i en periode tidsskriftredaktør og det sies at han har hatt betydelig innflytelse på den siste mannsalders spanske åndsliv. Da må jeg si at det er et paradoks at så lite er oversatt til norsk!

Så hva handler denne boka egentlig om? Vi treffer Pascual Duarte mens han sitter på dødscellen, dømt for flere mord. Pascual er en enkel bonde, og i form av bekjennelser forteller han om sitt sørgelige liv. Det meste av handlingen finner sted på landsbygda, men tidvis er han også i Madrid. Oppveksten hans var alt annet enn lykkelig, og etter hvert skulle han komme til å hate sin mor så intenst at dette fikk fatale konsekvenser for dem begge. Vekselsvis forteller han med ømhet om kjærligheten til sin første kone Lola og deres barn, som aldri fikk vokse opp, og deretter nesten uberørt om de meste bestialske handlinger han har begått, som om de egentlig ikke angikk ham. Og det er nok denne vekselvirkningen som i sin tid ble funnet så støtende at boka ble stoppet i sensuren.

Fortellerstilen er gjennomført svulstig - faktisk så gjennomført at jeg ikke et øyeblikk ville falle for fristelsen å kalle dette plattheter eller klisjéer. For gjennom dette fortellergrepet tegnes nettopp bildet av fortelleren og jeg-personen Pascual Duarte, og dette sier mye om hvem han er - nemlig en fyr som nok helst hadde sett at han var mer bemerkelsesverdig enn det som ble ham til del i hans nokså enkle liv tross alt. Fortellerstilen gir det hele nesten et surrealistisk preg. Sånn sett har romanen en del til felles med en annen bok av en helt annen forfatter som jeg leste for 2-3 år siden - "Jeg har betjent kongen av England" av Bohumil Hrabal.

Alt i alt er dette først og fremst en morsom og veldig annerledes bok. Den er ikke på noen måte så sjokkerende som den må ha fortonet seg i 1942. Fordi den er så gjennomført i skrivestilen som den er, noe jeg faktisk fornøyet meg mye med underveis, synes jeg boka fortjener terningkast fem.

Helt til slutt tar jeg med forfatterens dedikasjon:

"Denne utgave er tilegnet mine fiender, som har vært meg til slik hjelp i min karriere."

Her er en oversikt over alt jeg har lest i 2011. Noen av bøkene har fått terningkast. Ikke alle bøker har falt i smak, og jeg ser at en overvekt av det jeg leser er krim... (raskt å lese, raskt å glemme :)

Godt å se at noen stiller spørsmål ved terningkast. Jeg synes sjøl det er problematisk. Dvs enkelte, få bøker kan jeg uten tvil gi terningkast seks. Jeg synes vel det skal henge høyt, og det er hyggelig å kunne gi seks. Da synes jeg vel at boka er velskrevet, interessant, har "det lille ekstra", men mest av alt har den vel på et eller annet plan berørt meg der og da når jeg leser den. Og kanskje at jeg tror jeg vil mene det samme også om en tid. Men ellers velger jeg ofte å ikke gi terningkast, fordi det virker som en for bastant "dom" over en bok. Jeg mener, de fleste bøker jeg synes er riktig gode, og kanskje ville gi terningkast fem, skulle kanskje hatt en sekser fordi jeg egentlig er fryktelig imponert over at noen skriver en så god bok. Samtidig, hvis for mange får terningkast seks, så forsvinner på en måte muligheten til å framheve en bok som noe bedre enn en annen. Fordelene med terningkast er jo at en slik som her på bokelskere lettere kan sammenligne sin egen smak med andres. For meg er alle bøker fra fire og oppover gode bøker. Det er av og til litt tilfredsstillende å kunne gi lavere terningkast til en bok som ikke har svart til forventningene, oppleves som irriterende eller direkte dårlig. De fleste bøker får likevel ikke terningkast av meg.