Barrøy-folket er tilbake!

Roy Jacobsen (f. 1954) debuterte som forfatter med novellesamlingen "Fangeliv" i 1982. I årenes løp har han utgitt 23 bøker, for det meste romaner.

Det er nå to år siden Jacobsen kom ut med romanen "De usynlige" (linken fører til min bloggomtale av denne boka). I denne boka ble vi kjent med familien Barrøy som bodde på den fiktive øya Barrøy på Helgelandskysten. Det 20. århundret var i gang, og vi fornemmet etter hvert virkningen av første verdenskrig, kanskje først og fremst ved at svenske arbeidere søkte arbeid i Norge. De var svært fattige, og levde fra hånd til munn. Liv og død og også galskap slo inn blant øyboerne. Alle var ikke like godt rustet for det harde livet på kysten, og det var særlig ensomheten og lengselen etter litt kjærlighet som mest av alt truet den sjelefreden som ellers preget dette svært fåmælte folkeslaget.

Persongalleriet i "De usynlige" var lite, og det var særlig Barbro, Ingrid og Lars som sto sentralt. Barbro var Ingrids tante, mens Lars var Barbros farløse sønn. Vi fulgte livet til øyboerne gjennom årstidene, deres kamp mot naturkreftene og betydningen av Lofotfisket.

Jeg er blant dem som ble helt forgapt i romanen "De usynlige", men fra enkelte hold kom det skarp kritikk i forhold til bokas litterære kvaliteter. Det var særlig Morgenbladets anmelder Bernhard Ellefsen som var kritisk, mens resten av Norges anmeldere i all hovedsak var samstemte om bokas glitrende litterære kvaliteter. Noen bokbloggere var for øvrig også kritiske.

Ikke visste jeg at det skulle komme en oppfølger, men allerede i fjor høst begynte ryktene om dette å gå. Dermed vokste også lengselen etter å få vite hvordan det egentlig gikk med Barbro, Ingrid og Lars. For ikke mange ukene siden kom romanen "Hvitt hav", og jeg var snar om å sikre meg et eksemplar. Mens handlingen i "De usynlige"gikk over et par ti-år, går handlingen i "Hvitt hav" over knapt et år (1944/1945).

"Fisken kom først. Mennesket er bare en seiglivet gjest ved havet. Nå kom formannen inn og spurte om noen av jentene kunne flekke, det var kommet et uventet innsig torsk. Ingrid så opp fra sildetønna og rettet blikket mot kaia, der dansende snsøfiller forsvant i svart treverk, tørket hendene på forkleet og fulgte etter ham inn i salteriet og stilte seg ved siden av flekkarbenken og et kar med sløyd fisk. De så på hverandre. Han nikket mot kviven på bordet, den lignet en liten øks." (side 7)

Året er 1944 og Ingrid jobber på land. Familien er spredt for alle vinder og det er krig. Drømmen om å vende hjem til Barrøy lever imidlertid i beste velgående, og en dag ror hun hjem i prammen som har ligget under kaia gjennom hele vinteren. Med seg har hun varer hun har kjøpt for det hun har tjent ved fiskemottaket.

Ute på Barrøy er Ingrid mutters alene. Lars er borte. Han kom ikke hjem etter Lofotfiske fordi han hadde funnet kjærligheten. Barbro ligger på sykehus. Selv om Ingrid er sterk og er eslet for øylivet, tærer ensomheten på henne. Så dukker det opp noe brunt tøy som ligner vadmel i fjæra, og etter hvert finner hun flere klær. Hvor kommer de fra? Noen dager senere ser hun ørnene bakstende, som om de sloss om et bytte ... Det er lik som har dukket opp ... Mange lik ...

"Hun gikk lenger inn og fikk øye på en mann til, under to dunsekker og et gammelt hestedekken. Hun trakk det av ham og så at han var kledd i de samme brune fillene, polstret med de samme treulldottene, som tøt ut av ermer og hull, og over det hele en uniform med distringksjoner og vinkler, en tysk uniform, men han hadde ikke skjeggstubber, han var for ung, og han var i live." (side 29)

Dermed starter en kamp om liv og død. Ingrid redder den unge mannens liv, og selv om de ikke forstår et ord av hverandres språk, blir de elskere. Ingrid skjønner at hun er nødt til å holde ham - Alexander - skjult for omverdenen siden det er krig. Hvem er denne mannen? Tysk er han åpenbart ikke. Senere får hun høre at britiske fly har senket en tysk troppetransport noen mil lenger sør, og at flere hundre mennesker, kanskje tusener, er drept. I løpet av noen uker opplever hun sin livs kjærlighetshistorie. Den handler om intens lidenskap.

I bokas andre del befinner Ingrid seg på asylet. Hun husker ingenting av hva som har skjedd, men ønsker å komme seg tilbake til Barrøy og Alexander, mannen hun elsker. Hvor lenge er det siden hun ble tatt bort fra øya? Det aner hun ikke. Midt oppi alt får evakueringen av Finnmark vinteren 1944/1945 stor betydning for Ingrids og Barrøys videre skjebne ... Det skal etter hvert bli riktig så folksomt der.

Jeg leser med undring noen anmelderes oppfatning av at Ingrid beskrives som et overmenneske i Roy Jacobsens roman. Slik oppfattet ikke jeg henne. Overlevelsesinstinktet er imidlertid sterkt hos de fleste mennesker, og for Ingrids del tenker jeg at hun var en av dem som faktisk passet til å leve ute i havgapet. Likevel var hun ikke mer overmenneske enn at dramatikken rundt Alexander fikk henne nærmest til å miste forstanden og hukommelsen i en periode. Uten å røpe for mye av handlingen, er det åpenbart at noe virkelig dramatisk var foranledningen til at Ingrid endte på asylet for en periode.

Krigsårene var dramatisk særlig for dem som levde i randsonen av Norge. Kysten var en slik randsone. Ikke bare fikk kystfolket på Helgelandskysten merke følgene av Rigel-katastrofen da rundt 2500 krigsfanger - hovedsaklig øst-europeiske fanger - druknet utenfor Sandnessjøen. I tillegg lå landsdelen strategisk til da Finnmark ble tvangsevakuert i krigens siste måneder. Her måtte vanlige folk stille opp for å ta imot flyktninger, fordi den norske (okkuperte) stat ikke hadde egne husrom til alle. Om det var solidaritetstankegangen som var sterkere den gangen, eller om det handlet om okkupasjonsmaktens tvang, er ikke godt å si, men folk tok faktisk i mot flyktningene, selv om det betydde at det ble mindre mat til dem selv. Var de supermennesker av den grunn? Jeg tror det handlet mer om opplevelse av fellesskap og en felles fiende, i tillegg til at det var en dyd av nødvendighet å stå sammen. For Ingrid som hadde levd så lenge alene, var det også kjærkomment med selskap på den ensomme øya.

Jeg synes det er spennende at Roy Jacobsen spinner videre på kystfolkets skjebne, og knytter dette til samme persongalleri gjennom flere bøker. I min verden har han lykkes godt både med "De usynlige" og "Hvitt hav". Han skriver godt, og jeg er også begeistret for metaforbruken hans. Dramaet rundt Ingrid da hun skulle føde var det eneste som skurret for meg. Hva ville forfatteren med dette? Jeg hadde også litt problemer med å skjønne sammenhengen da Ingrid plutselig befant seg på asyl, men så falt denne brikken pent på plass i handlingen. Partiet i boka som handler om at øya fylles med mennesker, noen "nye" og noen "gamle", kunne etter mitt skjønn ha vært utbrodert enda mer. Jeg ville så gjerne få vite mer! Her lukter det for øvrig enda en oppfølger lang vei!

Min konklusjon er at "Hvitt hav" er en verdig oppfølger av "De usynlige"! Jeg anbefaler den derfor uten videre varmt! Og så håper jeg at vi i oppfølgeren/oppfølgerne får vite mer om hva som egentlig skjedde under krigen, og at forfatteren også skriver om den dramatiske avfolkningen av øysamfunnet noen ti-år etter andre verdenskrig!

Jeg leser to bøker for tiden. Påskekrimmen er av Bjørn Bottolvs: Etter den søte kløe. Jeg pleier ikke å lese krim, men denne liker jeg.
Romanen jeg ellers holder på med for tiden er Beate Grimsrud: Å smyge forbi en øks.

Denne har blitt lest! Det er en herlig barnebok som både jeg og barna liker. Mye man kan kjenne seg igjen i, morsomme illustrasjoner og fin historie. Mammaen (jeg) liker storesøster Ine, hun håndterer både øks og lillebror, er omsorgsfull og tålmodig og akkurat slik en storesøster bør være. Lillebror Hasse får mine barn til å bryte ut i latter hver gang han roper "traktor" og når vi leser har jeg to barn som roper "traktor" i kor med lillebror.

Med tyske Mathias Fliegenring som utgangspunkt tas vi med til en verden, et land, som vi i 2016 har vanskeligheter for å fatte. Vi serveres et unikt innblikk i et hundreår jeg ikke visste så mye om.

Her ligger det imponerende granskning i bunn.

Fliegenring var opprinnelig tysk og kom til Norge via Danmark som ung mann. Oppdraget var klart: Han skulle med sitt sverd, øks, svitang og kjepp sørge for at forbrytere, det være seg åndsfriske eller sinnssyke, skulle få sin straff før Gud slapp de inn i sitt rike. Med seg opp til Trondheim hadde han sin frue og barn. Eldste sønn ble igjen i Danmark hvor han etter hvert ble satt som læring hos en annen bøddel. Så forhatt var nemlig dette yrket, at den eneste måten å rekruttere på var å sette bøddelens barn til å overta.

Særlig mer om hans familieliv får vi ikke vite. Forfatteren faller aldri for fristelsen å dikte særlig rundt hans liv. Derimot vises det stadig til Fliegenrings evige jakt på inntekt og hans konsekvente metode for å lure til seg et par ekstra daler. Stadig flere etterkommere ble født, og huset amtet var så generøse å la ham bo i, hadde flere mangler enn takstein. Jo flere barn han måtte mette, jo mer frustrert ble ham. Stadig slet han med å få innkassert nok lønn, og han visste aldri når neste oppdrag ville komme.

Skjønt, kongens mange lovordninger basert på personlig synsing og gammeltestamente ga nok muligheter for å kunne utøve sitt yrke.

Stadig falt folk for fristelsen for utenomekteskapelig moro, ofte med barn som resultat. I fortvilelse og vel vitende om sosial fordømmelse fant mang en enslig mor ikke annen utvei enn å ta sitt nyfødte barn av dage. Andre lot seg friste av uforståelige udåder da straffen for dette var mindre vond enn evig fortapelse som straff for selvmord. Andre igjen var uforbederlige tjuvepakk som gjentok sine bedrifter gang etter gang. Atter andre måtte ut på beitemarken for å tømme seg. Boken inneholder nok detaljer om sistnevnte til at jeg orker vie mer tid til det.

Letfærdige Qvindfolk, som deris Foster ombringe, skulle miste deris
Hals, og deris Hoved sættis på en Stage. (Christian Vs norske lov §
6-6-7)

Det var en besynderlig moral der ute, og lovene overgikk seg selv i bisarrhet.

Kanskje ikke så rart at forfatteren har brukt mye humor i sine avhandlinger. Sannheten blir litt for tung og uforståelig uten befriende litterære virkemidler.

Så også i den nærmest farseaktig føljetongen der bøddelen stadig tilskriver sine overordnede i håp om utbedring av sin ringe bolig. En bolig uten tak. Kanskje ikke så rart at det til slutt går fullstendig over styr for mannen.

Alt etter hvilke udåder som var blitt begått var bøddelen utøvende makt i rettssystemet. Barnemordere ble hengt eller halshugget, og de verste fikk i tillegg sine hoder naglet fast i en påle. Der stod de til spott og spe, i vær og vind, halvspiste og oppråtnede. Tjuvradden ble pisket til blods, stemplet på pannen og kjeppjaget ut av sognet, amtet eller landet. Bøddelen tok seg av alt dette og fikk sin lønn.

Andre fikk jobben med å skjære ned de hengte, kvitte seg med selvmordere og brenne opp den besudlede kua. Bøddelen var forhatt, men han var tross alt ikke den mest forhatte. Hvor langt nede på rangstigen bøddelen enn var, var han i det minste høyere opp enn nattemannen og rakkeren. Det var da enda noe.

I løpet av et tjuetalls kapitler presenteres vi for den ene kvalmende, rystende eller meningsløse forbrytelsene etter den andre. Etter en noe mangelfull rettssak får den syndefulle sin dom og Fiegenring hentes inn. Vår antihelt utfører sin plikt, krever sin betaling og reiser hjem til sin familie.

Visse likhetstrekk mellom forbrytelsene til tross, hver og en av historiene er interessante i seg selv. For å lette stemningen, leker forfatteren stadig med ord og uttrykk. Tidvis er dette rent fornøyelig, men for andre lesere kan kanskje galgenhumoren tippe over til det flåsete. En del gjentakelser, som beskrivelser av fangehull, burde også med fordel vært luket ut. Boken er ikke lenger enn at slikt lett legges merke til.

Leseopplevelsen har vært både interessant, spennende og, som nevnt, kvalmende. Jeg hadde en intensjon om å feste meg med flest mulig detaljer, men alle navn, episoder og sitater gjorde dette litt for utfordrende. Forfatteren har brukt svært mange sitater, hvor alt har blitt transkribert og beholdt ordrett. Tidvis har det for meg vært nesten umulig å forstå, og i beste fall ekstra tungt å lese. Det har kun unntaksvis i øvrig tekst gitt forklaring til sitatene og jeg har derfor ofte følt at jeg har mistet noe vesentlig. Faktisk har de tyske sitatene vært enklere å forstå, men disse har alltid blitt oversatt til norsk anno vår tid.

Flere uker ble brukt på boken som ikke teller mer enn 250 sider. Likevel lekte jeg ikke et eneste øyeblikk med tanken på å avbryte boken. Til tross for noe vanskelig tilgjengelig stoff ble interessen aldri stagget.

Å lese Nyryddinga av Sigmund Løvåsen har gitt meg klump i halsen og fått meg til å le. Romanen ble utgitt i 2003. Forfatteren ble tildelt Tarjei Vesaas debutantpris og P2 lytternes romanpris. 180 sider.

Nyryddinga er en oppvekstskildring over en kort periode. Fortellerstemmen er Geir på elleve år. Han bor sammen med foreldrene og broren på en gård der de driver med sau. Geir ønsker å bli bonde og trives å være sammen med faren når han jobber på gården.

«Eg gledde meg til sommarferien. To lange månader som kom til å gå så altfor fort. Alt her heime, leik og bading og kanskje ein liten ferie om vi fekk tid.
- Vi får sjå på slåttveret, sa far.
Eg var van med å vera heime i lag med far og mor. Hadde aldri gått i barnehage. Den var nede i bygda. Bygderamp kalla ho bæssmor dei som hadde gått der. Hadde vore i bursdag til fleire av dei no etter at eg hadde begynt på skulen. Dei hadde krig med kaker og brus, og ein kasta øks etter bror sin. Ville ikkje bli slik. Ville heller vera med mor og far, eller bestekameraten min, Finn.
I dag skulle eg vera heime med far. Han jobba sjølv om han var heime, plukka stein, kjørde møkk, fóra og klypte sauene, sette opp hesjer og kjørde høy. Og mykje meir. Det var nok å vera med på, og han trong nokon til å hjelpe seg. Eg kunne det, alt det far gjorde. Sjølv om eg var for liten til å ta dei tyngste steinane, for liten til å klyppe sauene og for liten til å bera så mange hesjestaur som han, sa visste eg korleis ein skulle gjera det. Og om noko skulle skje med far, sa visste eg og kva eg skulle gjera. Viss han lag og pusta tungt og heldt seg på bringa. Ingen hadde sagt det, men eg visste det, hadde tenkt det ut sjølv. Eg visste eg kunne springe fort opp att frå jordet, og at eg kunne det korte telefonnummeret utanat. Og eg visste kva slags pedal eg skulle trykke ned, og kva slags spak eg skulle skyve på for å flytte traktoren, viss den tunge tilhengaren fylt med stein sto oppa bringa til far. Og eg visste at eg skulle legge genseren min under hovudet hans og seie det skal gå bra, og eg visste at eg kunne springe raskt opp att til huset, trena på det kvar gong vi hadde pause, og eg visste kva eg skulle seie i telefonen, kvar vi budde, og at dei måtte hjelpe far. Alt skulle gå bra. Hadde tenkt det ut sjølv. Og eg skulle trøyste mor, slik ho trøysta meg.»

Geir har gode relasjoner til foreldrene. Lillebroren er han tidvis flau over. Finn er kameraten som også kommer fra gård. De holder samme mot bygderampen. Finn er tøffere enn Geir og har sagt opp kontrakten med Gud, og bruker sterkere ord enn Geir. Begge skal bli bonde og skihopper. De er som gutter flest Usikkerheten for Geir er farens helse.

Nyryddinga var en god roman. Jeg startet å lese den rett etter at jeg hadde sett siste episode i NRK programmet Tid til å leve. Derfor var jeg nok i et spesielt modus til å ta til meg romanen til Sigmund Løvåsen. Dessuten har jeg vokst opp med sau; helt til faren min fikk hjerteproblemer. Også jeg hadde nok ønsker å kunne ha flere dyr enn en hund rundt meg. Derfor ble denne romanen litt min historie også.

1Omtalen er kopi av et blogginnlegg her