Bokelskere.no

Selv bruker jeg iblant ulike litteraturpris-tildelinger og -nominasjoner som guide til nytt lesestoff (av yngre og eldre dato).

Nå har jeg sett og sett - men jeg klarer ikke å finne Nobels litteraturpris i oversikten over litteraturpriser her på nettstedet. Hvis den virkelig ikke er der, så stemmer jeg den herved inn... :-D

*Samtidig: Booker-prisen er på listen, men siden den nå utgis under navnet The Man Booker Prize, så kunne det vært fint å ha en lenke under bokstaven M også?*

Handlingen finner sted på midten av 1980-tallet hovedsakelig i Kalimpong, et område som ligger i India innunder Himalaya-fjellene og grenser til Nepal. I et fordums praktfullt hus, som etter hvert nesten er oppspist av termitter, bor 16 år gamle Sai sammen med sin bestefar, en Cambridge-utdannet, anglofil, pensjonert dommer, en av de første indisk-fødte høyere embetsmenn i sin tid. Der bor de sammen med kokken, som har en sønn som oppholder seg illegalt i USA der parallellhistorien utspiller seg. Kokkens sønn, Biju, skriver stadig brev til sin far der han overhodet ikke avslører elendigheten han lever i som illegal arbeider på ulike restaurantkjøkken, og der han sover i kjellere med fukt og rotter.

Dommeren er en bitter gammel mann som aldri kommer over ydmykelsene han ble utsatt for som student i England under kolonitiden. Han slites mellom sin beundring for alt som er engelsk; språk, kultur, manerer, og den forakten for mye av det indiske dette fører til hos ham, samtidig som han jo aldri unnslipper det faktum at han er indisk.

Sai er oppvokst på en kostskole drevet av britiske nonner fordi foreldrene hennes arbeider i Sovjetunionen. Da de dør, flytter Sai til bestefaren i Kalimpong. Etter hvert får hun en nepalesisk matematikk-lærer, Gyan, og Sai og Gyan forelsker seg i hverandre. Nepalesiske nasjonalister i området begynner etter hvert å gjøre opprør mot indiske myndigheter og kreve en egen stat. Kalimpong blir et farlig område, og Gyan velger nasjonalist-bevegelsen heller enn Sai, som tilhører en priviligert, indisk samfunnsklasse, hovedmålet for nepalesernes vrede.

Fortellingen skifter hele tiden mellom Biju i New York og Sai, dommeren og kokken i Kalimpong. Den hopper frem og tilbake i tid mellom dommerens opplevelser i Cambridge, hans embetsmannskarriere før koloniens opphør, hans ekteskap som ender svært ulykkelig siden han ikke kan tolerere sin kone som er så tradisjonell og indisk, og nåtiden med Sais og Gyans historie.

Det er svært mange temaer som behandles i boken; multikulturalisme, klasse- og fattigdomsproblematikk, gammel – ung, postkoloniale problemer, fundamentalisme, ulike former for kjærlighet. I tillegg til hovedpersonene møter vi også kort svært mange andre karakterer i små sidefortellinger. Disse små sidefortellingene er selvfølgelig med på å bygge opp bildet av menneskene, samfunnet og problemstillingene, men de gjør også at jeg opplever boka som veldig fragmentarisk.

Boka fikk Man Booker-prisen i 2006, og det føles egentlig nesten formastelig at jeg skal kritisere den. Den inneholder mye av det jeg pleier å like ved bøker, både tematisk og det at man får innblikk i andre kulturer, lærer noe om historien og hvordan folk lever og så videre, men jeg kommer ikke inn under huden på hovedpersonene. Kanskje blir det for mye på en gang med så mange temaer og så mange små historier innimellom. Jeg blir ikke ordentlig kjent med hovedpersonene, de angår meg ikke, selv om Bijus historie gjør inntrykk.

Avslutningsvis må jeg nevne språket, som er nydelig med svært mange flotte skildringer og vakker og original billedbruk. Det er bare det, at ofte blir skildringene av omgivelser, bikarakterer og småhendelser så omfattende, at de overskygger handlingen og innsikten i hovedpersonene. Jeg burde være svært begeistret for denne boka, men det er jeg ikke…

Så bra! Jeg skjønner jo at det er en god og viktig bok. Den fikk vel ikke Man Booker-prisen for ingenting. For meg ble det nok bare litt for mye av det meste. Desai hadde hatt stoff nok her til å skrive tre bøker. Må kanskje lese den om igjen en gang i fremtiden :)

Hvorfor denne boken ble "shortlisted" til "Man Booker Prize" i 2010, - er for meg en gaate. Jeg finner boken sensasjonspreget, banal og forutsigbar.

... vet jeg for lite om, per 2011. Det må jeg nok gjøre noe med. Stakkars Canada blir fort litt glemt og havner i skyggen av sin mektige nabo i sør, og den fransk-canadiske kulturen er vel enda mer usynlig, i alle fall for oss her i Skandinavia. Jeg kan i alle fall ta tak i min egen uvitenhet, og begynner å bøte på den med å sette opp en liste over canadiske bøker/forfattere som jeg kjenner til pr. februar 2011 - intensjonen er at listen skal vokse etter hvert som jeg kommer over nye, spennende forfatterskap. Tips mottas med takk!

... Etter å ha kommet på bare tre canadiske forfattere "av meg selv" (Margaret Laurence, Margaret Atwood, Mordecai Richler), begynte jeg å google canadiske litteraturprisvinnere. De neste forfatterne på denne listen (pr. 18.02.2011) fant jeg blant vinnere av og nominerte til Man Booker Prize, Toronto Book Awards og Orange Prize for first fiction. Yann Martel og Carol Shields var de eneste av de "nye" forfatterne på listen som jeg hadde hørt om før - og jeg hadde ikke fått med meg at også de er canadiske...

Oppdatering 10. oktober 2013:
Nå i dag ble det kunngjort at årets Nobelpris i litteratur går til Alice Munroe - så nå kanskje også canadisk skjønnlitteratur som sådan vil bli viet mer oppmerksomhet utenfor Canadas grenser? Jeg har pr. dato kun lest novellesamlingen "Too Much Happiness" av Munroe, og den var helt strålende. Fra i dag blir det forhåpentlig flust med Munroe (på originalspråket) i hyllene på norske bokhandler, og dermed øker sjansene for at jeg får gjort alvor av å lese flere av hennes noveller. :D

Oppdatering mai 2016:
Vel, jeg har fått lest mer canadisk siden 2013. Flere Robinson Davies-trilogier, flere noveller av Alice Munroe. Men det er nok å ta av! På reise i Québec-provinsen i mai/juni 2016 blir det naturligvis bok-kjøp. Har oppdaget et par nye forfattere - franskspråklige Michel Tremblay, Lise Tremblay (ingen familieforbindelse så vidt jeg kan skjønne - det er ellers enda flere Tremblay-er i hyllene på bokhandlene her) og Kim Thúy samt engelskspråklige Cary Fagan. Sistnevnte hadde jeg glemt at jeg allerede hadde en bok av på ønskelisten fra 2013! Canada-listen min må oppdateres og utvides, og dessuten sjekkes nå som jeg kanskje kan få tak i noen av ønskeliste-objektene på den. (Skjønt engelskspråklig litteratru, selv canadisk, er det lite av i bokhandlene i Montréal - det blir neppe annerledes i Québec City om noen dager...) Og googling i kveld førte meg til en liste som CBC (Canadas svar på NRK) publiserte i 2012: Ten woman writers you need to read now. Har jeg lest dem? Nei. Inntil mai 2016 hadde jeg aldri hørt om dem, en gang - ingen av dem! Det er det jeg sier - vi får for lite canadisk litteratur tilført oss hjemme i Norge.

Bring up the bodies er en verdig oppfølger av Hilary Mantels Wolf Hall. Jeg elsker denne serien av bøker om Master secretary Thomas Cromwell. Hilary Mantel skriver så levende om Thomas Cromwell at det føltes som om jeg dro på besøk til Thomas Cromwell hver gang jeg åpnet boken. Hilary Mantel fikk velfortjent The Man booker prize for Bring up the bodies noe hun også fikk for Wolf Hall.

Lydia Davis er tildelt den internasjonale Man Booker-prisen for 2013

http://www.bokogsamfunn.no/gjev-pris-til-ordknapp-forfatter/

Og noen av de engelske avisenes reaksjon på langlisten ...

Jeg er midt i forsøket på å lese flest mulig av de bøkene som havnet på The Man Booker Prize sin longlist og kommer denne helgen til å lese ferdig Unexploded av Alison MacLeod. Forhåpentligvis rekker jeg også å begynne på The Luminaries av Eleanor Catton.

Her forteller en litteraturprofessor hvorfor årets Man Booker-liste er den beste på et tiår:

http://www.theguardian.com/books/booksblog/2013/sep/12/man-booker-shortlist-2013-decade