Ta deg tid

Ta deg tid, til å arbeide;
det er prisen for suksess.
Ta deg tid, til ettertanke;
det er kilden til kraft.
Ta deg tid, til å leke;
det er ungdommens hemmelighet.
Ta deg tid, til å lese;
det er grunnlaget for kunnskap.
Ta deg tid, til å være vennlig;
det er målet for å være lykkelig.
Ta deg tid, til å drømme;
det er veien til stjernene.
Ta deg tid. til å elske;
det er den sanne livsglede.
Ta deg tid, til å være glad;
det er sjelens musikk.
Ta deg tid, til å nyte,
det er belønningen for det du gjør.

Irsk dikt

Veldig enig med deg! Boka gir livsglede, lyst til å høre meir musikk, skrive meir, leva meir!

Handler om at det viktigste vi kan gi andre er vår livsglede

Jeg har lest èn bok av denne forfatteren før,og det er "Amerikanske Guder" som jeg likte, men syntes den var "rotete"Nå er han ute med ny bok, "Havet i enden av veien" og for en bok....

En voksen mann, som er på vei fra en begravelse, svinger inn på veien som fører til hans barndomshjem. Minnene strømmer på og plutselig er han 7 år igjen...og her starter fantasiene, drømmene, virkelighet og uvirkelighet. Ved enden av veien bor tre gamle damer, eller ...den ene er visstnok 11 år, Lettie Hempstock.Hun, hennes mor og bestemor er tre meget spesielle damer som bringer trygghet og mysterier inn i livet hans.Lettie påstår at dammen ved enden av veien er et hav.Bestemor påstår å huske fra Det store smellet.Og hans far prøver å drepe han`!

Dette er en meget merkelig bok, merkelig, forunderlig og utrolig fengende og fantastisk ! Det er en historie om barndommens vidunderlige nysgjerrighet, livsglede og kjærlighet. Men også om ufattelig svik, magi og om hevn. Da jeg begynte å lese den ble jeg litt forundret og lurte på hva i all verden hilken bok dette var....den var litt forvirrende og ...ja merkelig. MEn ettersom historien fortsetter glir den inn i deg, gjør deg varm og kald, sint og trist, glad og undrende. Det er en utrolig fin bok, magisk, merkelig og fin. Jeg skal lese den en gang til jeg.....nemlig!

Noen strøtanker på en søndag formiddag.

Jeg har fått øynene opp for bokens undertittel Bilder av livet i provinsen. Som flere av dere har påpekt, rommer ikke boken så mye ytre handling. Eliot lar oss bli godt kjent med familie etter familie, og fletter elegant og naturlig deres liv inn i hverandres. Jeg opplever stadig sterkere at de er nettopp bilder fra disse menneskenes liv Eliot lar oss få se. Så levende og visuelt!

Jeg blir også mer og mer glad i menneskene, hvor hjelpeløse og umulige flere av dem enn kan virke (faktisk er?). Ta for eksempel den bortskjemte og late Fred Vincy. Eliot utstyrer han med forsonende trekk som livsglede, humor og optimisme, og vips så er han ikke bare håpløs, lell. Vi får en viss sympati for han og forståelse for hvorfor han beter seg som han gjør.

Jeg kom plutselig i tanker om Johan Falkberget. De ytre omstendighetene kan knapt bli mer ulike, fra det karrige og barske gruvemiljøet på fjellet, til Midt-Englands milde, grønne landskaper. Men det er noe med Eliots og Falkbergets omsorg (i mangel av et bedre ord) for mennesket. Evnen til å se oss som den vi er, med alle våre mangler og svakheter, vår styrke og tilpasningsevne. Om det er et slektskap mellom forfatterne vet jeg ikke. Måten Falkberget behandler sine mange strevende personer på, dukket i hvert fall opp i tankene mine under lesingen av Eliot.

Som bokelsker er det vanskelig å motstå «fristelsen» når en bok blir rost høyt opp i skyene. Du må nesten finne ut hva som gjør at mange snakker så entusiastisk om den. «Et helt halvt år» var akkurat en slik fristelse for meg. Boken har flere chick lit elementer. Hovedpersonen er en ung kvinne i midten av tyveårene. Den unge kvinnen vet ikke helt hva hun skal gjøre med livet sitt. Livet hennes blir snudd på hodet når hun en dag plutselig havner i en uvanlig situasjon. Og det er nesten alltid en mann innblandet i situasjonen. Og historien er krydret med humor. En god del humor. Dette er likevel ikke en typisk chick lit roman. Og det er kanskje en av grunnene til at historien har skapte et så dypt inntrykk blant mange lesere.

Romanen kommer inn på ting som det kan være vanskelig å snakke om. Ting som eksisterer i det virkelige liv. Den kommer inn på blant annet livsglede, og hva det vil si å miste denne følelsen. Hovedpersonen blir rett og slett trukket inn i en situasjon der oppgaven hennes blir å bringe tilbake livsgnisten hos en mann som har gitt opp troen på å leve.

Historien vekket flere følelser hos meg mens jeg leste den. Noen ganger kjente jeg frustrasjon. Jeg fikk nesten lyst til å riste karakterene og si «ta dere sammen!». Andre ganger kunne jeg nærmest føle karakterenes sorg. Og noen ganger måtte jeg bare trekke på smilebåndet. Jeg vil si at en roman som kan engasjere leserne følelsesmessig er en god roman. Alt i alt så satt jeg med blandede følelser da jeg var ferdig med å lese «Et helt halvt år». Og det er nok en bok det tar tid å komme over.

«Powered by nature» skrevet av Tormod Holt, er en uvanlig bok.

Det er en bok som på en enkel og forståelig måte forteller deg den grunnleggende årsaken til sykdom,
og hva du selv kan gjøre for å forebygge eller reversere disse.

Det er en bragd å skape en lettlest, inspirerende og pedagogisk bok av et så komplekst og
vidtfavnende tema. I tillegg er boken vakker. Dette er boken for alle! Dette er boken som gir deg lyst til å
leve slik vi mennesker en gang levde.

Det er på høy tid at vi alle tar ansvar for eget liv, for vår egen helse, skaffer oss kunnskap, gir våre
barn og barnebarn sjansen til selv å velge om de vil være friske, glade og energiske hele sitt liv.

For å kunne velge må man vite. Her er boken for alle som vil ta ansvar.
Dette er boken som må ut til alle barnehager, til alle skoler. Og helst også til myndighetene.
Vi vil ha tilgang til ren mat, rent vann, ren luft fri for stråling!

Vi vil ha kortreist økologisk mat for alle!

Kravet må komme fra oss vanlige mennesker.

Boken er fri for akademiske analyser; den er faktabasert og oppmuntrer deg til å tenke selv,
undersøke, finne ut hvilke valg du vil ta for ditt liv og din helse.

Dette er ikke en bok man leser en gang, for så å sette den i bokhyllen. Jeg anbefaler å lese den
flere ganger, bruke den som oppslagsbok, høytlesing for familien, kilde til gruppearbeid og grundig
gjennomgang i skolen, for bare å nevne noe.

Men for all del, når du har lest og forstått: la kunnskapen følges av handling!

Det er mye du kan gjøre med en gang, for å gi kroppen din påfyll av energi og livsglede.

Bokens viktigste budskap:

Kroppens celler har fem fysiske behov:

Oksygen, vann, næring, sollys og jordkontakt.

Om du bare fatter hva det innebærer, og lever etter det, er du langt på vei.

Lykke til, fra en som har fått et nytt og fantastisk liv etter å ha lest boken og tatt noen valg for livet.

Sigrid Svalastog

Du beskriver denne boka så godt, Lillevi, takk for det. Jeg leste denne ferdig i går kveld, og ble så glad da Doc kunne kjøre inn i solnedgangen på siste side, med venstre hånd på rattet. Av en eller annen grunn har jeg trodd at Doc døde i denne boka. Du sier "mellom det tilsynelatende enkle og banale og det dypeste alvor", og det er sant, men vår mann Steinbeck er aldri naiv. Akkurat i dag leste jeg om hvordan andelen byråkrater vokser i Helse-Norge, og da tenkte jeg på hvordan Doc, Hazel, Mack, Fauna og de andre overlever hverdagene. Eia var vi i Monterey og Cannery Row. Finnes det kanskje en motsetning mellom byråkrati og telling på den ene siden og humor og livsglede på den andre siden. Jeg hadde en skikkelig Steinbeck-raptus da jeg var omtrent tyve år, for lenge siden, og nå i vinter, men allikevel tar han innersvingen på meg igjen. "Steinbecks morsomste og lykkeligste bok", skrev New York Herald Tribune i 1954. Det er nok sant. Kjærlighet fra meg også.

Om en mors grense-overskridende omsorg

Lars Ramslie (f. 1974) debuterte med romanen "Biopsi" i 1997, og har siden fulgt opp med ytterligere fire romaner i 1999 ("Mikrokaos"), 2000 ("Destroyer"), 2003 ("Fatso" - en bok som også er filmatisert) og 2004 ("Uglybugly"), før han i år utkom med "Liten fugl". For sin første roman fikk han for øvrig Tarjei Vesaas´debutantpris.

"Liten fugl" er ment som starten på i alt fire bøker, hvis jeg ikke har misforstått helt. Slik jeg har opplevd boka kan den imidlertid helt fint leses for seg, fordi historien har en begynnelse og en slutt som henger sammen. Hvis man da ikke som meg blir uendelig nysgjerrig på hva som har gjort at "mor" i historien har blitt som hun har blitt ... For akkurat dette vil jeg vel håpe at de påfølgende bøkene kan komme til å gi svar på.

I bokas åpningsscene befinner mor seg på sykehuset, hvor hun besøker en ung jente som er så hardt kvestet at hun ligger i respirator. Hva har skjedd med denne jenta? Det skal vi tidsnok få vite ...

Mor - vi får aldri vite navnet på kvinnen - har nettopp skiftet jobb og har begynt å arbeide i administrasjonen på en internatskole. Hit kommer jenta - også hun navnløs - etter å ha mistet sin egen mor. Denne "mor" får i oppdrag å ta seg av jenta - en oppgave hun tar med det dypeste alvor. Som et slags underlig paradoks forsvinner mors biologiske døtre ut i periferien mens hun på et vis har jenta i sin besittelse - sin "lille fugl", som hun tilsynelatende ønsker å forskåne for alt ondt her i verden.

Med de beste intensjoner og hele tiden med jentas beste som et overordnet mål, begynner hun å øse av sin omsorg for å få jenta i gang med livet sitt. Det hele ser riktig så bra ut, i alle fall sett fra utsiden, inntil jenta forelsker seg i en gutt på sin egen alder. Dette bekymrer mor, som tenker at det neppe kan gå bra. Mens jenta stråler over av glede over at livet omsider har mer - ja til og med kjærlighet - å by henne.

" ... mor så først ingen grunn til å spørre og grave i det.

Enda det virket altfor, altfor tidlig. Så altfor uheldig. Skulle hun nå også måtte bære belastningen av det mor antok bare ville være en ny skuffelse. Hvem ville vel falle for en sånn som henne. I den tilstanden hun befant seg nå.

Men om ikke annet, for en stund, kunne hun ha forventingen å støtte seg på. Om det så skulle vise seg å være falske forhåpninger. Det kunne være en liten, om enn midlertidig, trøst bare det.

Til tross for at hun ikke kunne hjelpe for å kjenne et stikk av skuffelse. At det nærmest syntes som et svik mot arbeidet de hadde lagt ned, det de hadde satt seg fore å utrette. Nå hadde hun jo latt seg involvere. Nå hadde hun jo begynt å legge planer for jenta, se for seg en fremdrift, en ny retning for henne. Investert i henne. Var det virkelig dette hun ville bruke tiden sin på. Når så mye stod på spill, med så mye å ta tak i. Var hun ikke der for å lære, gå på skole. Hun håpet og la sin lit til at forelskelsen bare ville gå over, uten for mye oppstandelse og avledning, at nederlaget ikke ville bli for stort å bære. Og for alt hun visste, var det bare nok en gang en av jentas mange innskytelser." (side 68)

Etter hvert skal jentas forelskelse komme til å fylle henne med mye livsglede, og hun blir et slags midtpunkt i vennekretsen på skolen. På utsiden står mor og betrakter det hele - misbilligende, slik hun i grunnen vurderer det meste. For er det ikke et svik mot sorgen jenta burde føle overfor sin avdøde mor? Der andre ser kjærlighet, der ser mor bare en selvutslettende atferd overfor mennesker som i hennes øyne er uten verdi. For hun underkaster seg jo "hvem som helst" og "det er bare så fortærende". Mors atferd blir etter hvert både grenseoverskridende og invaderende overfor jenta, som i begynnelsen ikke helt forstår hva som skjer. Ikke før mor - kanskje mer indirekte enn direkte, eller subtilt - sørger for at kjæresten blir utvist fra skolen og sendes bort. Den tidligere så glade jenta visner nesten hen.

"I ukene som fulgte, møtte jenta punktlig til undervisningen. Unngikk nye forhold, men så ut til å knytte bånd til noen av de andre, litt eldre elevene. En ting som beroliget morm var at hun først også så ut til å legge seg til, finne tilbake til, en mer nøktern stil i klesveien. Færre smykker. Enkel sminke. Samtidig som hun heller ikke var å se i de formløse, luftige fillene. At hun på kort tid vokste og modnet flere år. Men leverte alle oppgavene innenfor tiden." (side 273)

I en slags omvendt proporsjonalitet kan man si at mor blomstrer når jenta visner, mens hver fiber i kroppen hennes er i helspenn når jenta "lever". Mor stiller seg aldri en eneste gang spørsmål om det er noen sammenheng mellom hvordan hun opptrer og hva som etter hvert skjer med jenta og etter hvert også gutten. Er mor ond eller god? Og hva er eventuelt verst - den bevisst villede onde handlingen, eller den fordekte "gode hensikt" eller onde effekt som giver ikke er i stand til å stanse eller gjøre noe med fordi selvinnsikten er så totalt fraværende? Det er et dypt psykologisk og filosofisk spørsmål som er vel verdt opp til flere diskusjoner! Og nettopp derfor tror jeg at denne boka kommer til å være et yndet objekt for mang en boksirkel, for mang en særoppgave i norsk osv. Her er det nemlig mange lag å grave seg ned i.

Historien hadde nok blitt enda mer interessant dersom "mor" hadde vært jentas biologiske mor. Denne typen morsskikkelse er nemlig mer vanlig enn man skulle tro. En morsskikkelse som foregir å ville sine barn det aller beste, men som blander kortene og egentlig kun fremmer sine egne interesser og verdier, helt på egne premisser. "Etter-alt-jeg-har-gjort-for-deg-mødrene" som jeg pleier å kalle dem. Kanskje fordi de ikke forstår at de ikke eier sine barn og at barna faktisk ikke er en forlengelse av dem selv og deres egne uforløste drømmer ... For barna blir det hele helt umulig, fordi de har valget mellom å kjempe for retten til å være seg selv, med de omkostningene dét har for relasjonen, eller å utslette alt som er deres, for at mor skal blomstre og føle at hun har lykkes med morsrollen ...

I denne romanen kommer det også med all tydelighet frem hvordan man aldri - og da mener jeg aldri - kan sette seg til doms over andres følelsesuttrykk. For mens noen går inn i sorgen og lever den ut for å bli ferdig med den, er det for andre viktig å få andre impulser, slik at man slipper å kjenne på smerten absolutt hele tiden. Sorgen er ikke noe mindre av den grunn - det tar bare lenger tid å få den ut av systemet.

Etter hvert skjønner vi at mor ikke er riktig vel bevart, mens hun på sin side projiserer egen galskap over på jenta. Det er henne det er noe i veien med - ikke mor. Og fordi jenta grunnet mors opptreden blir stående så alldeles alene til slutt, har hun heller ingen å rådføre seg med når det kommer til stykket. Var hun ikke en liten sårbar fugl i utgangspunktet, så har hun i alle fall blitt det nå. En vingeløs, liten sårbar fugl - og fullstendig uten evne til å forsvare seg mot mors "godhet" ... Et hvert tilløp til selvstendig tenkning slås ned på som egoistisk.

En litt underlig side ved boka er at vi ikke vet hvor handlingen finner sted. Vi får ikke vite navnene til hovedpersonene og vi vet heller ikke i hvilken tid handlingen finner sted. Noe sier meg likevel at handlingen foregår i nyere tid, særlig gjennom beskrivelsen av jenta, kjæresten og vennene deres, men det er også alt vi får vite. Gjennomgangstemaet er kort og godt hvilken makt et menneske kan få over et annet gjennom å være "hjelpende og omsorgsfull", fordi den som mottar omsorgen skylder hjelperen alt ... Kanskje også sitt eget liv?

Fra før av har jeg bare lest "Fatso", så Lars Ramslie må av den grunn sies å være et nokså nytt forfatterbekjentskap for mitt vedkommende. Fortellerstemmen i hhv. "Fatso" og "Liten fugl" er for øvrig så forskjellig som det nesten går an å bli. I "Liten fugl" bryter Ramslie de fleste regler for hva jeg tenker er "korrekt norsk". Her er det ufullstendig setninger, setninger som liksom blir hengende i løse luften - alt for å understreke det vare og usagte i historien. Her er det mange detaljer å dvele videre på, og vi får på ingen måte alt "lettvint" servert. Leseren må derimot tenke selv. Hvis jeg skal sette fingeren på noe jeg synes trekker litt ned, så er det at det tok litt lang tid (70-80 sider) før historien kom "på sporet". Deretter var den imidlertid den rene pageturneren. Spenningen bygger seg opp side for side, inntil historien avsluttes på det mest uhyggelige vis. For en roman! Og for en psykologisk innsikt som skal til for å skrive en slik roman! En meget vellykket roman, mener jeg!

Helt til slutt: Et dikt jeg hele tiden tenkte på mens jeg leste boka, var Søren Kierkegaards "Om forholdet mellom hjælperen og den der skal hjælpes". Enjoy!