Bokelskere.no

Vera Henriksen har skrevet mange historiske romaner/middelalderromaner. Blant annet har hun skrevet "Bodvars saga", en trilogi ("Odins ravner", "Spydet" og "Ravn og due") om frillesønnen Bodvar som blir oppdratt på Island av foreldrene til moren. En annen trilogi er "Sølvhammeren", "Jærtegn" og "Helgenkongen", om Sigrid Toresdatter fra Bjarkøy.
Vera Henriksen skriver levende, vakkert og med dyp innsikt i hvordan det var å leve i middelalderen.

Ja, Lange-Nilsens bøker er gode. Jeg har lest de om Medici-familien og en annen het Dronningen av Navarra e.l. Umberto Ecos "Rosens navn" er jo et must. Vera Henriksen kommer også lenger ned på siden ser jeg... Jeg liker også historiske romaner, så jeg får følge med her.

Måtte denne damen aldri slutte å skrive historiske romaner. Hun har en fantastisk evne til å karakterisere historiske personer og hendelser på en spennende og interessant måte. Boken gir spenning og underholdning fra føreste side. At jeg samtidig får en skikkelig historie undervisning er en virkelig god bonus. Det er absolutt ikke ofte jeg ivrig leser wikipedia parallelt med en roman.

Når vi først er inne på Storbritannia må jeg innrømme at jeg er veldig glad i Shardlake-bøkene til CJ Sansom. Det er krim fra begynnelsen av 1500-tallet da Henrik VIII regjerte og skifta ut dronninger i relativt sor fart. Mulig jeg liker dem så godt fordi det er mer historiske romaner enn krim - uansett fortjener de et stort publikum, mener jeg.

Jeg er 35000 år tilbake i tiden, i steinalderen, og da skjønner dere sikkert at det er "Jordens folk" jeg holder på å lese. Holder nå på med den siste boka "Klippehulens folk". Liker godt historiske romaner, men denne serien innfrir ikke på noen måte. Blanding av "husmorporno" og Flintstone. Veldig urealistisk fortelling. Gleder meg bare til jeg får skummet jeg igjennom de siste sidene, så jeg kan starte på en ny bok.

Alle historiske romaner bygger jo på kilder, og det har jo aldri vært krevd tidligere at romanforfattere blir avkrevd litteraturlister og fotnoter. Riktignok har en del begynt med det i den senere tid, f.eks Rushdie i Enchantress of Florence. Debatten om denne romanen tok helt feil retning, det hadde vært mye mer interessant om den faktisk handlet om selve handlingen.

Hitomi Kanehara sine... Hvis du vil ha mer hverdagslig og subkultur istedenfor bare historiske romaner.

Mamma hadde alltid liggende sånne bøker rundt omkring så jeg har nok lest en og annen av dem. Ikke den mest spennende lesningen, men ok underholdning i mangel på andre ting. Men når det er sagt så er det også flere typer innen disse bøkene. De har blant annet historiske romaner og de har også begynt med det de på sine sider kaller paranormal romance så det er sikkert muligheter å finne noe innen "enhver" smak. Men om det passer alle å lese det er en annen sak. Dette blir kanskje for lettlest for noen mens andre synes at det er det som er greit med dem.

Hva er den historiske romans svøpe? Jo, det er når forfatteren blir blendet av sitt eget bakgrunnsarbeid og glemmer at det er et litterært verk som skal skrives og ikke en biografi.

Nå skal det sies at jeg begynte på Drømmen om Amerika mellom bind 2 og 3 i Falkbergets Christianus Sextus-trilogi, og det var kanskje ikke så rettferdig mot Brekke. Som jeg har skrevet i tidligere innlegg, er jeg veldig glad i historiske romaner - men det er en farlig genre. Det blir fort for mye historie og for lite karakterdybde. Denne boken lider under noe av det samme som jeg kritiserte Noen kjenner mitt navn for - karakterene blir for endimensjonale. Det blir så altfor tydelig i denne boken at karakterene bare består av forfatterens ord og tegn. En dyktig forfatter klarer å gi karakterene kjøtt og blod, og jeg vet jeg leser en god bok da jeg tar meg selv i å tenke på karakterene med både empati og omsorg, selv om de har både sine fromme og lytefulle sider. Problemet til Brekke er at hun (iallfall i denne boken) bare bruker karakterene til å fortelle sin historie - hun forteller ikke karakterenes egen historie.

Det er synd at Brekke skal gjøre så mye godt bakgrunnsarbeid for så å kaste det bort på dårlige karakterskildringer. Jeg ser at andre her sier hun har skrevet bedre bøker - jeg er redd for at jeg ikke kommer til å gi henne sjansen til å bevise det for meg igjen.

Boka har ligget i hylla til "modning" en stund uten at jeg har klart å gå i gang med mursteinen. Selv ikke etter anbefalinger fra gode venner... Men så fikk jeg låne den på lydbok. I bilkø går det meste inn i øret. Nå er jeg på CD 14 av 20 og jeg begynner å bli temmelig lei. Jeg tror ikke jeg hadde lest ut denne i bokform. Det hjelper ikke at jeg liker historiske romaner fra middelalderen. Det eneste positive jeg kan si er at jeg får lyst å reise tilbake til Barcelona og se Santa Maria del mar med nye øyne...