Ung må verden ennu være er en roman av Nordahl Grieg og utgitt første gang i 1938. Boka handler i første rekke om moskvaprosessene og den spanske borgerkrigen. Det er en god hjelp, kanskje en forutsetning, å kjenne noe til den historiske kontekst romanen er skrevet i.
Den første delen av boka handler om forholdene i Moskva under stalintiden og moskvaprosessene. Dette blir fortalt gjennom en engelsk historiker og hans venner som er vestlige journalister og deres russiske venninner. Her er det lange politiske diskusjoner om kommunismen og forholdene i landet. Og disse diskusjonene kan til tider bli langdryge og kjedelige.
Videre utover i boka flytter fokuset seg til Spania og den spanske borgerkrigen sett fra utenlandske frivillige som har vervet seg på sosialistenes side. Her kommer krigens grusomheter sterkt fram med håpløsheten og motivasjonen.
Innimellom dette kommer forhold til ekteskap, utroskap og løse sexforbindelser sterkt fram. Jeg er noe overrasket over hvor klart dette kommer fram og undres noe over hvordan dette slapp gjennom kritikernes øyne. Jeg har ikke kommet over noen anmeldelser av boka da den kom ut, og skulle gjerne ha likt å se noen.
Boka kan til tider virke noe kjedelig, men den tar seg hele tiden opp igjen og til tider er spenningen stor. Ut fra mine kunnskaper om språk og stil, vil jeg påstå at dette er stor diktning med et kunstnerisk og levende språk. Det er litt vanskelig å gi et terningskast til denne boka, men jeg prøver meg på en femmer
Nordahl Grieg var en forfatter på ytterste venstre side i det politiske landskapet, en erklært kommunist. Han har et mangeslungent forfatterskap bak seg: romaner, skuespill og diktsamlinger. Godt kjent er hans dikt om 17. mai 1940: "I dag står flaggstengene nakne blandt Eidsvolls grønnende trær." Han meldte seg som frivillig til innsats for Norge/ England under andre verdenskrig og ble skutt ned under et bombetokt over Berlin.
For ca seks år siden var det en diskusjon om denne boka her på bokelskere.
Det er mye god litteratur i eldre bøker også, og ofte kan de ha noe å si oss i dag.
Finn fram boka - les den!

Spennende og interessant om kampen mellom tradisjonene og ytre påvirkning

Om forfatteren

De siste par årene har navnet til den kenyanske forfatteren Ngugi wa Thiong´o (f. 1938) stadig dukket opp når det spekuleres i hvem som blir den neste som får Nobels litteraturpris. Forfatteren er 79 år, og det begynner derfor snart å bli på tide at han faktisk får den! Ingen kenyaner har fått denne prisen - ja, knapt noen afrikaner i det hele tatt, om man da ikke tar med nigerianske Wole Soyinka (1986) og sydafrikanerne Nadine Gordimer (1991) og John M. Coetzee (2003). (De to sistnevnte er etterkommere av hvite kolonister. Kun en gang tidligere har en farget afrikaner mottatt prisen.)

Ngugi wa Thiong´o er en meget allsidig forfatter som både har skrevet romaner, skuespill, noveller og essays. 33 utgivelser teller jeg på en Wikipedia-side om ham. Han debuterte med skuespillet "The Black Hermit" i 1963. Thiong´0 regnes som Kenyas mest berømte forfatter. Og om han ikke har rukket å motta Nobels litteraturpris enda, så har han mottatt en hel del andre prestisjefylte priser. Han har også vært kortlistet på Man Booker International Prize (2009). Thiong´o er dessuten æresdoktor ved prestisjefylte universiteter som Yale University, University of Dar es Salaam og University of Bayreuth. Han skriver fortrinnsvis på engelsk, men skriver nå også på sitt morsmål Gikuyu, språket som primært snakkes av Kikuyu-folket (som bor i Kenya, Tanzania og Uganda). I en periode skrev han også på swahili.

I forlagets presentasjon av Thiong´0 kan vi lese at han vokste opp i Kenya mens landet fremdeles var en koloni. Han opplevde frigjøringskampene til Mau Mau i 1950-årene, og deretter ble kampen for kulturell og intellektuell frigjøring viktig for ham. Dette har preget hans skrifter, og førte til at han kom i konflikt med styresmaktene i landet. Han satt i fengsel i mer enn ett år på grunn av dette på begynnelsen av 1970-tallet, og ble løslatt pga. Amnesty International´s engasjement rundt saken hans. Han mistet sin stilling ved universitetet i Nairobi, og måtte til slutt reise i eksil. I dag bor han i USA.

Kun to av Thiong´0´s bøker er oversatt til norsk i nyere tid. Den første - "Hvetekornet" - kom ut i 2015. Thiong´0 utga den i 1967 ("A Grain of Wheat"). "Elven som skiller" kom ut nokså nylig. Bokas originaltittel er "The River Between", og den kom ut på engelsk i 1965. Jeg har foreløpig kun lest denne siste.

Om "Elven som skiller"

"To bebodde høydedrag i kikuyenes land i Kenya lå side om side. Det ene het Kameno, det andre Makuyu. Mellom dem lå det et dalføre. Det ble kalt Livets dal. Bakenfor Kameno og Makuyu lå det mange andre dalfører og åser, spredt omkring uten noen tydelig plan eller orden. De lignet en flokk sovende løver som aldri våknet. De bare lå der og sov, den dype søvnen forunt dem av deres Skaper." (side 7)

Her levde folk i fred og fordragelighet med hverandre, langt utenfor det vi oppfatter som "sivilisasjonen". Her tok de vare på sine ritualer og magiske tradisjoner, ubesudlet og rene. Omskjæringstradisjoner var en av dem, hvis ritualer gjorde kvinner av jenter og menn av gutter. Dette bandt dem sammen som folk. Her tilba de Murungu, Gud, og profeten Mugu, den tapre krigeren Wachiori og den mektige trollmannen Kamiri.

I begynnelsen av historien får vi høre om en slosskamp mellom to unge gutter, Kinuthia og Kamau. Det går heftig for seg og det går særlig utover Kinuthia, da en annen ung gutt kommer ham til unnsetning. Dette er Wayaki, som vi etter hvert skal forstå er historiens hovedperson. Hans inngripen skaper et livslangt fiendskap mellom Kamau og Wayaki, og en tilsvarende livslang lojalitet mellom Kinuthia og Wayaki.

Idyllen i kikuyenes land varer imidlertid ikke evig. Et stykke unna - i Siriana - har hvite misjonærer slått seg ned. Denne misjonsstasjonen ledes av Livingstone, og vi skjønner da at handlingen i historien foregår på midten av 1800-tallet en gang. Misjonærene har lyktes i å omvende Joshua til kristendommen, og som en følge av dette har han valgt ikke å omskjære døtrene sine Muthoni og Nayambura. Joshua blir ingen populær mann i sitt samfunn, og han får skylden for at den hvite mann oftere og oftere ses i de fredelige åsene. Ryktene går dessuten om at et regjeringskontor skal bli opprettet i Makuyu, og at de vil bli styrt derfra og måtte betale skatter til regjeringen i Nairobi. Kikuyene vet ikke hva skatter og regjering betyr - ikke annet enn utidig innblanding i deres tradisjonelle liv.

Chege, Wayakis far, er mer fremsynt enn de fleste. Han ønsker at sønnen skal reise til Siriana for å lære mest mulig - blant annet om den hvite manns skikker. Deretter skal han vende hjem og bruke det han har lært til stor nytte for stammen. Han innser imidlertid ikke at fraværet fra stammen gjør sønnen fremmedgjort i forhold til deres egne skikker.

"Dra du dit. Jeg gjentar at du må lære alt om visdommen til den hvite mann. Og du må alltid ha i tankene at redningen skal komme fra åsene. En mann skal stå frem og frelse vårt folk i nødens time. Han skal vise dem den rette vei; han skal lede dem."

"Men - men - de kjenner meg ikke. Jeg er bare et barn, og de forkastet selveste Mugo ..."

"La dem gjøre som de vil. Det vil komme en tid - jeg kan se den for meg - da de vil rope etter en redningsmann ..." (side 41)

Det tilspisser seg mer og mer i dalen, og elven Honia skiller nå to fraksjoner som bor på hver sin side. På den ene siden bor de som ønsker å bevare sine tradisjoner rene og ubesudlede, og på den andre siden bor de som ønsker fremskrittet velkommen. Men heller ikke blant de fremtidsrettede er det bare idyll, for på den ene siden står Joshua og hans tilhengere som ønsker at alle skal omvende seg til den kristne tro, og på den andre siden står etter hvert de som ønsker kunnskap, samtidig som de bevarer sine tradisjoner og sin egenart. Dette fremtvinger et brudd med Siriana.

"På den ene siden sto de kristne, ledet av Joshua; noen kalte dem kort og godt Joshuas folk. Hvor de bodde? I Makuyu. På den andre siden sto stammefolket, de som hadde vært mot misjonen og den troen de forkynte. Kameno må vel sies å være deres hjem, deres base. Også de andre høydedragene var inndelt i lignende grupper. På den måten ble den gamle motsetningen holdt ved like, men ofte skjult under påskudd av at det dreide seg om noe annet. Dette var forvirrende, og en situasjon som før eller siden ville bryte ut i feider som for en tid ble holdt tilbake og ga inntrykk av ytre ro i åsene. Hvor hørte folk som Wayaki til i en slik situasjon? Hadde ikke han blitt utdannet av den hvite mann? Og var ikke det også en side ved den hvite manns innflytelse og deres nye religion? De som holdt til i Kameno ble styrket av gruppen som hadde brutt med Siriana, de som ble ledet av Kabonyi. Wayaki følte at han sto på sidelinjen, utenfor de stridende partene. Derfor følte han seg også av og til ensom." (side 120-121)

På dette tidspunktet har Wayaki blitt eldre, men han er fremdeles ung. En hendelse med den ene av Joshuas døtre, Muthoni, som velger å la seg omskjære likevel og som dør av dette, har utløst det hele. Kiukyene skylder på de hvite i Siriana, hvor en døende Muthoni ble brakt av Wayaki ... Han trodde at de hvite kunne redde henne, men det var i realiteten for sent. Dermed får overtroen raljere når "sannheten" søkes ...

Wayaki forelsker seg i Joshuas andre datter Nayambura, uvitende om at det har også Kamau gjort. En ikke omskåret kvinne er imidlertid et så sterkt brudd på de eksisterende tradisjonene at det vil være et svik mot resten av stammen å nærme seg en slik kvinne. Stammen roper på en redningsmann, og Wayaki trer frem som den store lærer. Han tar initiativ til bygging av flere skoler, og folket hyller ham. I bakgrunnen står hans erkefiende Kamau og hans far ... De begynner å sette ut rykter om Wakyaki og Nayambura, og dermed er splittelsen i stammen for alvor et faktum. Spørsmålet er hva Wayaki velger: å være lojal i forhold til stammen eller til kjærligheten, og hvilke konsekvenser hans valg får ...

Mer ønsker jeg ikke å røpe av handlingen, selv om man ikke trenger svært mange historiske kunnskaper for å skjønne at splittelsen ble en fordel for britiske kolonister som regjerte i Kenya i perioden 1920-1963. Men det er en helt annen historie, utenfor rammen av denne romanen.

Min oppfatning av boka

I denne boka forteller forfatteren en svært viktig del av kikuyuenes historie. Her får vi høre hva som skjedde etter at de hvite kom til landet, og om hvordan dette påvirket stammen, tradisjonene og opplevelsen av seg selv som folk. Styrken i historien er at den ikke på noen måte er ensidig. Ved å gi alle parter en stemme, får han frem minst tre ulike perspektiver. De som kanskje kommer dårligst ut, er de nyfrelste under ledelse av Joshua. Han praktiserer en svært gledesløs og streng kristendom, en kristendom som er meget lett lettkjennelig fra denne tiden. Kampen som beskrives handler dypest sett om retten til å beholde sin egenart.

De hvite har knapt noe som kan kalles en birolle i historien. De er der i bakgrunnen - navnløse, med unntak av Livingstone. Når vi likevel aner at forfatteren har en agenda, er det gjennom beskrivelsen av Wayaki´s kamp om å forene tradisjonene med all den nye kunnskapen, uten å sette stammefolkets egenart til side. Han er den gode, den som vil alle vel, og som ikke gjør noe ut fra egeninteresse. Han interesserer seg ikke for makt, men vil kun bidra til å skape ro og fordragelighet i dalen igjen. Resten av persongalleriet er likevel ikke stereotyper, men helstøpte personer. Her har forfatteren tilført mange nyanser i beskrivelsene, slik at personene fremstår motsetningsfylte i seg selv. De er med andre ord mennesker på godt og vondt. Dette får forfatteren ikke minst frem når han beskriver sjalusi, kampen mellom kollektivisme og individualisme, tvilen rundt lydighet versus å følge sin egen vei osv.

Dersom romanen kun hadde handlet om kampen mellom de hvite og de innfødte, og de innbyrdes stridigheter dem i mellom, tror jeg ikke at den hadde grepet meg så sterkt som den gjorde. Thiong´o har imidlertid krydret historien med en intrikat kjærlighetshistorie - den om den "umulige" kjærligheten. For å bli ansett som en ekte kvinne i stammen, hører omskjæring med. Det samme gjelder mennene, men omskjæringen er ikke så omfattende og risikabel hos dem som hos kvinnene. Omskjæringsfesten er det definitive høydepunktet blant ritualene som stammefolket deler seg imellom. Det binder dem sammen, gjør at stridigheter legges til side, er en arena for at de unge kan møtes osv. Det forhold at Nayambura ikke er omskåret er i denne sammenhengen mer opprørende enn at hun er kristen. Wayaki kan ikke gifte seg med henne uten samtidig å bli ansett som en sviker av folket ...

Måten striden mellom tradisjonene og alt det nye beskrives, er tankevekkende og besnærende. Det er mye symbolikk i historien.

Jeg har merket meg at de fleste profesjonelle anmelderne - både i NRK, Dagbladet og Stavanger Aftenblad - har kritisert oversettelsen. Jan Askelund skriver dette om oversettelsen i Stavanger Aftenblad - med overskriften "Ikonisk øst-afrikansk roman maltraktert på norsk. Terningkast fem til romanen, terningkast én til oversettelsen":

Det skurrer allerede på de første sidene, og det blir verre etterhvert. En parallellesing mellom min utgave av «The River Between» (11. opplag, African Writers Series 1974) og «Elven som skiller» viser at Ngugis opprinnelige verk har vært utsatt for maltraktering. At språket ofte er klosset, kluntet og arkaisk med, er nå så, men her er direkte feil- og misvisende oversettelser («a passionate commitment to the moral truths» betyr ikke «en lidenskapelig formodning om den moralske sannheten»), en hang til egne tillegg («The ridges slept on.» blir til «Høydedragene, menneskenes hjem, sov sin søte søvn») – andre antakelig ment å forklare saker og ting for antatt ukyndige nordmenn (55, 137), samt en mengde adjektiv som ikke hører teksten til (på samme side blir «his hopes and desires» til «dunkle forhåpninger og begjær»; «his heart» til «hans innerste vesen»).

Det virker alt annet enn «innerlig» midt oppe i Ngugis eget konkrete, enkle, konstaterende språk, inniblant like sårt naivt som Wayaki selv i følelse og tanke, kjærlighet og politikk. «Elven som skiller» er en omskrivning, ikke en oversettelse av «The River Between».

Selv har jeg ikke hatt den engelske utgaven for hånden, og vet derfor ingenting (av meg selv) om hvorvidt oversettelsen er god eller dårlig. Det jeg tenkte underveis var at språket virket litt gammeldags, men dette tilskrev jeg det faktum at den er fra 1965. Jeg er selv tilhenger av en så tro oversettelse av originalen som mulig, og har lite sans for at oversettere skriver egne tillegg. Ellers vil jeg legge til at språket i "Elven som skiller" er svært enkelt, og det har jeg fått inntrykk av at originalen også er.

Jeg hadde stor glede av å lese denne boka, som var spennende fra første til siste side. Jeg fikk også innblikk i en del av historien som jeg ikke kjente så godt fra før av - i alle fall ikke kikuyenes spesielle historie. F.eks. har jeg min oppfatning av tematikken omskjæring, mens denne boka tilførte noe nytt som viste meg at dette var (og er) mye vanskeligere enn man ved første øyekast kanskje skulle tro. Jeg kan heller ikke huske at jeg noen gang har lest en bok som så nydelig beskriver kampen mellom tradisjonene og ytre påvirkning.

Jeg anbefaler denne boka sterkt!

Jeg ser også likhetene mellom de to romanene (det slo meg ganske tidlig under lesingen av Barbara), og først og fremst på de områdene du nevner: Tidsperiode, personer, handling.

Språket i Jacobsens roman er presist, og lettforståelig (med noen for meg ukjente ord og uttrykk), og det er også mye humor og følelser i boka.
Jeg oppfatter ikke språket/stilen i Barbara som spesielt poetisk, men det kan komme av at jeg sammenligner den med andre romaner som virkelig er poetiske/lyriske. Nå er det mulig at jeg blander sammen begrepene 'poetisk' og '(prosa)lyrisk'. Eller har de samme betydning?

Jeg skal vente med å bedømme boka. Har tross alt lest bare tre - fire kapitler, men så langt er jeg fornøyd med leseopplevelsen.

Kanskje Kim Leine har lest Barbara før han skrev Profetene i Evighetsfjorden. Det er jo som sagt mange likheter mellom de to romanene, men også store forskjeller, spesielt når det gjelder språk og stil. Det kan skyldes at romanene er skrevet i ulike historiske tidsperioder.

Jeg har en følelse av at Leine har lest Barbara og fått enkelte ideer til sin roman. Om det er tilfelle, har han i alle fall ikke etterlignet språket og stilen i Jacobsens bok.
"Dessverre. Gudskjelov."

God helg!

Et sterkt etterkrigsdrama - toppkarakter fra meg!

Roy Jacobsen (f. 1954) har i årenes løp utgitt 23 bøker, inklusive "Rigels øyne", som er den siste boka i det som så langt fremstår som en trilogi om Barrøy-folket. Roy Jacobsen har i følge Wikipedia mottatt 14 litteraturpriser - blant annet Kritikerprisen (1989), Bokhandlerprisen (i 1991 og 2009), Cappelenprisen (1987) og Gyldendalprisen (2005). Tidligere i høst ble han som første nordmann noen gang nominert til The Man Booker International Prize for "De usynlige".

På Wikipedia kan vi lese følgende om forfatteren:

Som skjønnlitterær forfatter utmerker Jacobsen seg ved sin store allsidighet – fra de korte, psykologisk innholdsmettede novellene, med kresen bilde- og språkbruk, til de bredere anlagte romanene, med et vell av historiske, litterære, språklige og politiske kunnskaper, fra Islands sagatid til det 20. århundres krigshistorie på kontinentet og i Russland og Finland.

"De usynlige" kom ut i 2013 og handlingen i denne romanen er lagt til den fiktive øya Barrøy ytterst i havgapet på Helgelandskysten. Her følger vi ekteparet Hans og Maria Barrøy og deres eneste barn Ingrid i årene fra 1913 til 1928. På øya bor også Hans´ søster Barbro og deres aldrende far. I starten er Ingrid bare tre år, men etter hvert vokser hun opp til å bli en sterk og selvstendig kvinne. Barbro har derimot store problemer med å takle det ensomme og harde livet ute i havgapet. Familien blir utsatt for mange prøvelser. Noe er av værmessig art (som at en brygge går ad dundas i uvær mangfoldige ganger, og bygges opp igjen hver gang), andre ting skyldes "feilslått lidenskap" (som at Barbro får sønnen Lars uten å være gift) og atter andre ting skyldes en ansvarsfølelse som går lenger enn noen kunne forvente (ansvar for andres unger). Det handler om å reise seg hver gang man blir liggende nede og aldri gi opp ...

"Hvitt hav" kom ut i 2015. Her foregår handlingen i løpet av et knapt år (1944/1945). Norge er okkupert og familien Barrøy er spredt for alle vinder. En dag ror Ingrid hjem, og etter dette blir hun boende på øya helt alene. Inntil hun en dag oppdager en mann som så vidt lever blant mange lik som flyter inn i fjæra ... Hun redder den unge mannens liv. Den unge mannen er russer (viser det seg etter hvert) og han heter Alexander. Han er en av svært få overlevende etter at skipet Rigel, som var full av krigsfanger og tyske soldater, ble senket av engelskmennene. Hendene hans er forbrente og ødelagte. Etter som Alexander kommer seg, innleder de to et intenst, lidenskapelig forhold. I bokas andre del er Ingrid på asyl, og hun lider av hukommelsestap. Lengselen etter Alexander er sterk. Resten av handlingen i boka har evakueringen av Finnmark som bakteppe.

Også i den tredje og foreløpig siste boka i serien om familien Barrøy - "Rigels øyne" - er det Ingrid som er hovedpersonen. Hun har fått datteren Kaja, som er 10 måneder, og året er 1946. Barnets far er Alexander, russeren hun reddet fra den sikre død.

"Fra himmelen ser Barrøy ut som et fotspor i havet, med noen skamslåtte tær i vest. Det er bare ingen som har sett Barrøy fra himmelen før, med unntak av bombeflyene, som ikke visste hva de så, og Vårherre, som ikke later til å ha hatt noen hensikt med dette stempelet han har satt i havet.

Nå faller snøen tung over øya og gjør den hvit og rund - det varer et døgn. Så vil menneskene begynne å tegne et svart gitter av stier på kryss og tvers av det hvite, den bredeste vil forbinde de to våningshusene, det gamle og slitne på øyas toppunkt, som er omkranset av en håndfull trær, og det nye i Karvika, som ser staselig og prangende ut og om somrene ligner en strandet ark." (side 5)

Om sommeren - etter at duna er i hus, eggene i tønner, fisken er plukket av hjellen og er veid og buntet, potetene er satt osv. - bestemmer Ingrid seg for at hun skal reise. Hun ønsker å finne Alexander. Dermed starter en lang reise sørover i Norge - både i båt og senere for en stor del til fots, en gang på en lånt sykkel og til sist med tog. Med ungen i et sjal og med en ryggsekk som hun har byttet til seg for en koffert, får reisen et eget driv der hun jakter etter kjærligheten og stadig er "lykkelig uvitende om at sannheten er fredens første offer". (side 41)

Underveis møter Ingrid på enkeltskjebner som har sine historier å fortelle fra krigen. Det handler om landssvik og om dobbeltagenter, om mennesker som har blitt rike på handel med de tyske okkupantene, om kvinner som har elsket og tapt, om død, om å være "stuck" i rimelig intetsigende avkroker av landet, om hangen enkelte har til å drikke seg full for å glemme ... Og om hvordan Norge behandlet krigsfangene etter krigen ... Samtidig som vi blir presentert for i all hovedsak idealistiske mennesker som svært gjerne hjelper Ingrid, og som gir henne og datteren både et sted å sove og mat, møter hun mye armod underveis, og da ikke utelukkende i materiell forstand.

Mange forfattere benytter et fortellergrep med en allvitende forteller, som går dypt inn i tankelivet til sine romanfigurer. Dermed får vi lesere med oss absolutt alt som foregår - ikke bare på det ytre planet, men også inn i sinnets irrganger til persongalleriet. Roy Jacobsen har ikke valgt et slikt fortellergrep. I stedet betrakter han personene utenfra, og beskriver dem gjennom deres handlinger, i dialogene og i deres samhandling med andre mennesker. I og med at det er knapt med dialoger i Barrøy-bøkene, er det særdeles krevende å tegne et bilde av helstøpte personer som står til troende. Etter min mening har forfatteren klart dette med bragd!

Dersom det likevel var noe som skurret for meg underveis, så var det at personene Ingrid møtte på sin ferd gjennom Norge, var så meddelsomme om hva de hadde foretatt seg under krigen. Med kjennskap til krigsoppgjøret og menneskenes hang til å ville straffe alle som hadde hatt litt for mye med fienden å gjøre, tror jeg at de fleste unngikk å si noe som helst om sin rolle i dette. Men kanskje var det Ingrids åpenhet rundt at hun lette etter sin russiske kjærlighet som førte til denne åpenheten? Og kanskje er dette også et bilde på at ingen egentlig kunne ha 100 % ren samvittighet? Særlig ikke på småstedene rundt i landet vårt, der antall tyske soldater jevnt over var nokså høyt i forhold til lokalbefolkningen. Dermed ble det umulig ikke på en eller annen måte å måtte forholde seg til okkupantene, som for det meste var alminnelige mennesker som var sendt ut i krigen mot sin vilje. I de store byene var det mye enklere for folk flest å forsvinne i mengden.

Noe av det som løfter Roy Jacobsens romaner - også "Rigels øyne" - opp i den litterære sfære er etter min mening hans eminente bruk av metaforer. Han er svært billedlig i sin beskrivelse spesielt av naturen, og dette fikk meg som leser til å se det hele så mye klarere. Metaforbruken tilfører historien noen flere perspektiver som kanskje ellers ikke ville ha vært der. Beskrivelsen av Ingrids opplevelse av natur og dyreliv på fastlandet fant jeg rørende og gripende. Bare beskrivelsen av stillheten! Hun som var vant til havets konstante brøl der ute i havgapet ... Rørende er også beskrivelsen av forholdet mellom Ingrid og datteren Kaja, der datterens følelsesutbrudd hele tiden speiler morens følelser, som er pakket godt ned et sted langt inne i henne. Fordi vi aldri helt slipper inn i hennes sinns irrganger, er vi mye godt henvist til å gjette hva som foregår inne i henne. Like fullt fremstår hun for meg som en helstøpt person. Et menneske som har tålt og klart mye, og som ikke er vant til å dele sine innerste tanker med noen i utrengsmål ...

Jeg må innrømme at jeg elsker disse bøkene om Barrøy-folket! Og det handler ikke bare om at min egen farsslekt kommer fra Helgelandskysten, like i nærheten av der hvor den fiktive øya Barrøy visstnok er ment å ligge. Men nettopp fordi jeg har familierøtter fra dette området av landet, og også har vært mye i de områdene som beskrives i bøkene, har jeg en hel del preferanser å henge handlingen og naturen på. Det betyr ikke at underteksten i bøkene foregår i min nostalgiske fantasi, men at de griper meg på et dypere plan. I "Rigels øyne" foregår riktignok handlingen fortrinnsvis på fastlandet, men det er en øyboers betraktninger vi er vitne til. Dette får Roy Jacobsen frem på en nydelig måte. Som gjennom undringen rundt dette med naturens stillhet, fuglekvitteret og annet som kom i Ingrids vei, der hun vandrer gjennom Norge på langs, fra nord til sør - på jakt etter kjærligheten.

"Rigels øyne" er godt skrevet, og har sterke litterære kvaliteter! Jeg håper det kommer flere bøker om Barrøy-folket!

Boka får toppkarakter fra meg!

Denne burleske, eller kanskje snarere pikareske, romanen likte jeg virkelig godt. Det er vanskelig å beskrive hva den handler om, for det er mange ting, men det meste av handlingen utspiller seg i hvert fall i Mexico og barokkens Europa. En tenniskamp mellom den spanske adelsmannen, politikeren og forfatteren Francisco de Quevedo og den fantastiske barokkmaleren Caravaggio går som en rød tråd gjennom teksten. Eller, for å si det kort, med litteratursiden.dk:

Sæt og match af den mexicanske forfatter Álvaro Enrigues overdådige historiske roman om sport, politik og menneskelig dårskab.

Denne for meg tidligere ukjente meksikanske forfatteren har skrevet flere noveller og romaner. Sæt og Match er imidlertid forfatternes første utgivelse på og dansk og utkom nå i 2017, og den er også oversatt til engelsk med tittelen Sudden Death (Originalen, Muerte súbita, kom i 2013) .
Ifølge Wikipedia vant romanen Herralde Novel Prize, som tidligere er blitt tildelt store navn som Enrique Vila-Matas, Antonio Ungar, Javier Marías, and Roberto Bolaño.

Så vidt jeg kan se, er bare én av de andre bøkene hans oversatt til et språk jeg leser. Det er Hypothermia, en tynn liten sak på snaue 200 sider og som ifølge Amazon inneholder
twenty-odd short stories, "micro-novels," and vignettes.

Og så er romanen oversatt av en dansk forfatter jeg har stor sans for, nemlig Peter Adolphsen.

Jeg ga Sæt og Match en sterk femmer, og lastet sporenstreks ned Hypothermia på Kindlen :-)

Igjen en spennende og velkomponert historisk roman fra Harris. Interessante karakterer og gode miljøskildringer. Handlingen foregår i dagene fram mot Münchenavtalen i september 1938 og berører dermed også opptakten til 2. verdenskrig. I tillegg til hovedkarakterene, dukker større historiske skikkelser opp, en etter en: Chamberlain, Hitler og Mussolini med sine respektive entourages. Grundig historisk research ligger til grunn, noe som gir fortellingen den troverdighet man forlanger av en den type romaner. Ikke hans beste, mens høyst lesverdig om man har sans for denne typen bøker.

Jeg er den eneste som har omtalt boka her inne, og jeg liker ikke å bli tillagt meninger jeg ikke har. Et par presiseringer for ordens skyld:

Den historiske sionismen går ikke ut på annet enn å støtte etableringen av en egen jødisk stat. Leon Uris har sjøl sagt at han sympatiserer med denne bevegelsen, i likhet med mange andre hederlige personer opp gjennom historien. Du oppfatter åpenbart "sionist" som et skjellsord. Deg om det. Neo-sionismen har jeg ingen sympati for, og det tror jeg ikke Uris heller hadde.

Hadji er skjønnlitteratur. Det er Exodus også. Jeg har ikke kalt den ene en oppfølger til den andre, bare konstatert at Exodus foregår før staten Israel er etablert, mens Hadji omhandler tida rundt statsdannelsen og etterpå.

Knut Hamsun er en forfatter jeg setter meget høyt. Han skrev glitrende litteratur, selv om han hadde et skrudd syn på politikk.. Michelet er jeg mer ambivalent til, nettopp fordi han legger inn "forelesninger" i en del av sine bøker. I skjønnlitterære verk passer det ikke alltid inn. Det samme gjelder Hadji. Både Exodus og Treenigheten, derimot, synes jeg er bra romaner.

Det hadde vært interessant å vite hva du mener om boka. Er det litteratur av høy kvalitet?

"Rødt korn" av Mo Yan

En ættesaga fra Kinas nær historie.

Du bør være forberedt på sterk lesing. Han maler ut virkeligheten i detalj, så du blir nærmeste kvalm. Det er ikke koselesing å lese Mo Yan sine verk - han skriver nærmest naturalistisk. For min del - jeg leser for å forstå Kina - ikke for å lese en god historie eller slappe av med en god bok. Mo Yans romaner tar utgangspunkt i livet på den kinesiske landsbygda - så med tanke på at dette har vært mange menneskers virkelighet, tenker jeg at det er viktig å lese Mo Yan sine bøker - viss du har interesse for kinesisk historie og kultur. Leser man hans mange verk, får man en skildring av Kinas historie fram til dags dato. Han regnes for å være den dristigste forfatteren som skriver i dagens Kina. Han skriver ut i fra sin egen bakgrunn på sin unike måte.
Det er brutalt og det er vakkert.

Mo har mottatt en rekke ledende kinesiske og internasjonale litteraturpriser. I 2012 ble han tildelt Nobelprisen i litteratur. Mo Yan er den første kinesiske prisvinner som bor og er statsborger i Kina. I begrunnelsen fra Svenska Akademien for Nobelpristildelingen er det blant annet vist til Rødt korn. Det ble fremholdt at Mo Yan ved en blanding av fantasi og realitet, historiske og sosiale perspektiver skaper en verden som i sin kompleksitet kan minne om hva man finner hos de tidligere nobelprisvinnerne samtidig som det har et utgangspunkt i gammel kinesisk litteratur og muntlig tradisjon. Han ble også sammenlignet med Charles Dickens.

Jeg slet litt med denne - elsker romaner med historisk setting og synes den historiske delen i denne boken, som knyttes til 1.verdenskrig, er svært godt skrevet; med en sitrende nerve og detaljrikdom. Jeg kunne nesten kjenne kulden og sulten. Delen som omhandler tilnærmet nåtid, ble for meg en nedtur. Jeg synes ikke karakterene var troverdige og de minte meg altfor mye om typiske helte - og heltinnekarakterer. Synes også at det er veldig mange som skriver skjønnlitteratur med en historisk del og en kontemporær, og nesten alltid synes jeg den historiske delen er bedre; mer troverdig, virker mer gjennomarbeidet. Konseptet begynner kanskje å bli litt forslitt; historisk i kombo med nåtid. I slike romaner er settingen til det kjedsommelige omtrent slik: heltinnen er enke/skilt, livet er litt "kaotisk", og så kommer det masse penger seilende på en eller annen måte og hun finner kjærligheten på ny - alt dette mens historien hennes veves sammen med hendelser langt tilbake i tid. Så alt i alt i alt: ble jeg litt skuffet over denne boka - og tror ikke jeg skal lese denne typen bøker på en stund.

Så langt har jeg vel ikke merka noe annet enn at jeg kjenner på at jeg nå senker skuldrene litte grann. I min region er nå alle de som ble smitta friske igjen, og det har ikke vært nye smittetilfeller den siste uka. Hvis vi nå alle fortsetter å være så er flinke som vi har vært til nå, med å begrense sosial kontakt og reise lite, så kan jo gjenåpning av skoler og barnehager gå veldig bra, for nå er jo vi nordmenn i hovedsak friske. Det blir særlig bra å få folk ut i jobb igjen, og at samfunnshjulet begynner å snurre iitt igjen, tror jeg.

I påska leste jeg ut Den evige ilden. Den var stor, og tok lang tid, men den var veldig bra. Anbefales til alle som liker romaner med historisk innhold. Follett er veldig god på å veve roman rundt historiske hendelser, og er nøye med at historiens fakta stemmer i sine bøker. Det liker jeg.

Nå er jeg i sluttspurten på ei mye mindre bok: Arr av islandske Audur Ava Olafsdottir. Dettte er et nytt forfatterbekjentskap for meg. Denne er også bra, men selvfølgelig helt annen type litteratur. Litt sorgmunter, om Jonas, som ønsker å avslutte livet sitt, men så langt jeg har lest til nå - men 1/4 igjen - ennå ikke har hatt tid. Ligner kanskje litt på En mann ved navn Ove, men stemningen og forfatterstemmen er en helt annen.

Denne blir jeg nok ferdig med i dag. Og nå kjenner jeg at jeg er sulten på krim, siden jeg ikke fikk lest noe av det i påska. Tror jeg vil fortsette med islendinger, og velger Yrsa Sigurdadottir, som er en til av mine favoritter.Syndsforlatelse står ulest i hylla, den tar jeg fatt på nå.

Det ble forresten fint nå, å ha et lager av uleste bøker i hylla. Dette lageret pleier å plage meg litt, en slags dårlig samvittighet fordi jeg burde ha lest dem. Men nå som biblioteket er stengt så ble de jammen gode å finne :-)

God helg alle :-)