Ble mektig imponert over denne boka!
Synes Renberg her på eminent vis drar oss inn i datidens talemåte og sosiale former. Som ren historiebok fungerer den (for meg) også veldig godt. Her var det mye jeg ikke hadde noen aning om. Jeg vet jo at kvinner gjennom alle tider, med få unntak, undertrykkes av menn og at kirkens menn ikke er noe unntak.
Renberg henter frem en rekke tilfeller, en del av dem ganske så grufulle, hvor lempfeldige avhør etterfølges av "nødvendig" tortur inntil den siktede jentas tilståelse av f.eks. et barnedrap foreligger. Og med med syndens erkjennelse kan man så med kirkens velsignelse bare kappe hodet av henne. Trøsten skulle være at hun ved å "tilstå" ville få kirkens velsignelse og derved havne i himmelrik, i stedet for evig fortapelse i helvete.
Og slik var tankesettet den gang. Renbergs fortelling er en faktisk og relativt godt dokumentert historie om hvordan medisinsk forskning en Lungeflyteprøve kan vise om et foster er dødt ved fødsel eller ei.
Men når det medisinske resultatet ikke behager Borgemester, prester eller den almene sladder, er sjansene for rettferd satt på harde og langvarige prøver.
Tore Renberg kommenterer under veis sin egen fortelling med tanker og valg han må gjøre. Dette synes jeg passer godt og gjør det lettere å forstå hva som er fakta og hva som diktes for å sy det hele sammen.
Jeg er relativt glad i "Historiske romaner" og har derfor lest mye av f.eks. C.J. sansom, Kurt Aust, Patrick O'Brian, Maggie O'Farell, Mytting, Ekeberg, Bull-Hansen osv.
Dette verket til Renberg er kanskje det som har imponert meg aller mest.
Ytterst velskrevet og en soleklar sekser fra meg.

Som fenomen er det interessant med de som ikke vil/ skal eller kan lese romaner. Jeg har en god venn som har det på samme vis. Han leser kun det som er "nyttig". I diskusjoner må han allikevel rett som det er innrømme at romaner har fått meg til å se sider av historiske fenomener f. eks. som han ikke har fått med seg. En nyttig innrømmelse for hans del.

anmeldelse publisert i SA 12. januar 2010

En kulturhistorisk reise i døde kropper fra Homer til Robbie Williams

Espen Stueland (f. 1970) debuterte i 1992 med diktsamlingen «Sakte dans ut av brennende hus» og har siden den tid skrevet både romaner, essays og flere diktsamlinger, han er også aktiv som litteraturkritiker. Selv synes jeg at hans essaysamling «Aero» fra 2000 er et høydepunkt. Nå overgår han seg selv med boka «Gjennom kjøttet. Disseksjonen og kroppens kulturhistorie», for sjelden har et mer komplekst og underlig prosjekt sett dagens lys her til lands.

«Gjennom kjøttet» er en bok på nesten 800 sider, den er delt opp i 7 bolker med en rekke underkapitler. Essayene springer fram og tilbake i historien, mye av stoffet bygger på kilder fra 15- og 1600 tallet, men boka går også i dybden i antikken og i vår egen tid, alltid med den døde kroppen i fokus. Stueland undersøker blant annet hvordan filosofer har benyttet seg av disseksjonens vokabular, hvordan forfattere har forholdt seg til døde kropper og hvordan kunstneriske avbildninger av døden har endret seg gjennom historien. Et eksempel på Stuelands historiske kryssklipping er måten han kobler den seine middelalderens fascinasjon for offentlig henging sammen med vår egen tids interesse for døden, slik denne kommer til uttrykk i utallige tv-serier og kriminalromaner.

Stueland innleder boka med å si at hans egen nysgjerrighet for den døde kroppen ble vekket da han leste om renessansens anatomiske teater, en form for amfiteater hvor døde kropper ble dissekert og obdusert foran vitebegjærlige leger, studenter og samfunnstopper. Lenger ute i boka forteller han om den britiske politikeren og forfatteren Samuel Pepys som i 1663 ble invitert til disseksjon og middag, og etter enda noen hundre sider viser han oss hvordan tv-serien CSI, som nesten daglig ruller over tv-skjermen, kan leses som en moderne versjon av nettopp dette teateret, hvor vi alle forlyster oss med patologi og død mens vi nyter junk-food i vår egen stue. Et rått eksempel på disseksjon i populærkulturen finner vi i Robbie Williams musikkvideo «Rock-DJ», hvor en oppmerksomhetshungrig Williams ender opp med å dissekere seg selv på scenen. Disseksjoner har gått fra å være strengt tabubelagte hendelser som måtte foregå i det skjulte til å bli familieunderholdning – men, som denne boka viser, det er liten tvil om at den døde kroppen til alle tider har hatt en magisk tiltrekningskraft på oss levende.

Bokas essayistske kvaliteter kommer særlig godt til uttrykk i de kapitlene hvor Stueland undersøker hvordan den døde kroppen brukes og framstilles i litterære eller billedkunstmessige sammenhenger. Stueland går blant annet i dybden med Shakespeare, Baudelaire og Poe og med billedkunstnerne Francis Bacon, Orlan og Andres Serrano. Som en god kritiker vurderer han for og i mot kunstnernes prosjekter, tematiserer de døden for å tiltrekke seg oppmerksomhet, eller er de faktisk ute etter å undersøke vesentlige problemstillinger? Han veier for og i mot, tenker høyt sammen med leseren, og formulerer rett som det er normative rammer for sine egne analyser. En essayists privilegium er, til forskjell fra forskeren, å være subjektiv i sine vurderinger, han skal gi sine egne meninger og synspunkt til kjenne i teksten. Dette er et privilegium Stueland vet å utnytte, særlig når han snakker om billedkunst og litteratur, og det gjør disse kapitlene til bokas beste.

«Gjennom kjøttet. Disseksjonen og kroppens kulturhistorie» er et kunnskapsrikt glansnummer av en bok. På sitt beste kan den minne om Michel Foucaults store arbeider om fengselsvesenet og galskapens historie. Det er ingen tvil om at det ligger svært mye arbeid bak boka, og det er heller ikke til å komme forbi at «Gjennom kjøttet» krever mer enn vanlig av leseren. Imidlertid lettes prosessen en smule av et svært godt og rikholdig billedmateriale. Mitt råd til leseren er å nyte det hele stykkevis og delt, å sluke boka i et jafs vil sannsynligvis resultere i omfattende fordøyelsesbesvær.

Daddelverdig?

Anmeldelse skrevet for Stavanger Aftenblad

En ytterligere utvidelse av Sundes høyst personlige assosiasjonslogiske univers Daddelverdige. Det er fortellerens datters sko det handler om – hennes minst 30 par er utgått på dato, daddelverdige. Men hva slags ord er egentlig dette: daddelverdig. Det er et typisk Ole Robert Sunde ord, et slikt ord som du knapt nok har hørt før og som er så underlig at du ved første øyekast tror at du har lest feil, men det har du ikke, du har bare plutselig oppdaget et nytt ord, en ny måte å beskrive noe på, en ennå ubrukt mulighet som gjør språkets verden bitte litt større. Sammen med de uvanlige, uvante og underlige ordene er også de lange setningene et typisk trekk i Sundes litteratur, hva enten det dreier seg om romaner, kortprosa eller essayistikk, for sant og si er han seg selv lik i alt han skriver. Ved overrekkelsen av Gyldendal-prisen i 2007 sa professor Bale følgende om vinneren Ole Robert Sunde: mannen og stilen henger sammen nærmest som en biologisk nødvendighet. Det er en god beskrivelse, Sunde er en mann som med sin særegne stemme nesten er kroppslig til stede i sin egen diktning. «Selvomsorg» består av 29 korte prosatekster innordnet i åtte bolker. Alle fortellingene fortelles av et jeg, i første person entall, en nokså nevrotisk middelaldrende mann bosatt i Oslo, en mann som muligens minner mye om forfatteren selv. En distré og kunnskapsrik fyr som med den største selvfølgelighet blander personlige erfaringer med historiske begivenheter, som mens han koker egg til frokost lar lukten av nymalt kaffe bringe tanken via italiensk espresso tilbake til Romerriket under keiser Hadrian, en tyrkisk garnisonsby og videre til den Engelske kanal … alt mens timeglassets sand, som holder kontroll på eggene, renne sakte men sikkert gjennom kolben sin. Det kan nevnes; Sunde er ikke lettlest - men han er usedvanlig leseverdig. Tekstene kan oppleves som gjenstridige og innfløkte, selv om de faktisk har det mest tilforlatelige utgangspunktet som tenkes kan: En mann går rundt i leiligheten sin, lager seg en kopp kaffe, tar seg en sykkeltur, rydder litt i verktøyene sine (som han har i en kjøkkenskuff) og lytter til musikk. Fortelleren tar seg tid, sanser tingene rundt seg, lar historiske hendelser, kunst og hverdagsliv med største selvfølgelighet inngå i en og samme fortelling.
Sunde har sin egen stil, men han er ikke uten nære litterære slektninger. Komposisjonsmessig har han mye til felles med W.G. Sebald, assosiasjonsteknikken hans minner om Virginia Woolfs og ut fra tekstenes innhold og kompleksitet er det fristende å trekke en parallell til franske Georges Perec, og da særlig til boken «Livet. Bruksanvisning» fra 1978. Som Perec mestrer også Sunde den subtile kunsten å fange hele verden i et nøtteskall. Daddelverdig vil si at noe er klanderverdig, det er slett ikke en passende betegnelse på Ole Robert Sundes siste bok, men med all sin uutnyttede sjarm skal ordet likevel få stå som tittel på denne anmeldelsen.

Jeg lurer på hvilken plass noveller har i litteraturen. Her inne diskuteres det romaner, krim, historiske verk og biografier, men aldri noveller.
Betyr det at noveller ikke leses.
Selv har jeg ingen novellesamling og forbinner noveller med noe man leste på skolen.
Husker fra den gang at en novelle skulle være en kort historie, ha et lite persongalleri, samt holde seg innenfor et kort tidspersktiv.
Leses det noveller og hvem er målguppen for disse?
Ikke minst, finnes det gode noveller?
Kan ikke huske at jeg har lest noen bokanmeldelse for noveller her inne.
Ønsker å bli litt oppdatert på dette. Kanskje finnes det gode novellesamlinger som jeg kan lese og dermed få endret mitt litt negative syn på denne måten å fortelle en historie på :)

Neeei, fortellingen var nok ikke av de beste jeg har lest, men søt og hyggelig :) De historiske omgivelsene var derimot høyst interessante! Her var det mye fakta jeg aldri har fått med meg i historietimene... Helt enig med deg; flott å lære mer om historiske hendelser ved å lese denne typen romaner.

Vil absolutt anbefale boken!

Det er lenge siden jeg slukte alle Åsta Holths bøker. Men jeg kan varmt anbefale alle sammen hun har skrevet!
Hun skriver så levende og godt; jeg blir med en gang hensatt til hennes litterære verden og føler jeg befinner meg blant de menneskene og den tiden hun skriver om.
Det er riktig det du skriver, at hun skriver historiske korrekte romaner. Det er jo også mange av sine egne forfedre hun skildrer i sine bøker.
Jeg traff Åsta Holth på Finnskogen en gang, ikke så lenge før hun døde, 95 år gammel. Hun var et vitalt og engasjert menneske som sto på for Finnskogens historie og vekst. Hun var president i Republikken Finnskogen i en ganske lang periode, - og jeg kan også anbefale alle å ta seg en tur innom Finnskogen på Finnskogdagene (som arrangeres hver sommer), slik at dere kan få se og oppleve finnekulturen der inne i de dype skogene ved svenskegrensa i Hedmark.

Jeg mener at dette er Allendes beste. Jeg slukte boken rått fra første til siste side. Jeg elsker romaner hvor sterke personskildringer er satt inn i spennende historiske rammer, særlig når det gjøres så brilliant som i denne boken. Kan hende blir ikke slaveriet fremstilt så grusomt som det faktisk var, og som kanskje belyses sterkere i andre bøker, som f.eks i "noen kjenner mitt navn". Hvis du ønsker å lese en bok hvor slavehandelen står i fokus med all sin grusomhet og hvor man følger en jente fra tidlig barndom til godt voksen alder, anbefales denne.

Øya under havet har jeg gitt terningkast 6. Den hadde alt det jeg ønsker av en virkelig god roman.

Ser du leser " de beste blant oss". av H.Uri. Gled deg.

Til dere som liker Richard Hermans sine historie skildringer fra Tudor tiden fordi de gir en lettfattelig og godt skrevet skildring av epoken kan jeg på det varmeste anbefale Philippa Gregory sine bøker. Hun har skrevet om Dronning Elizabeth i boken the virgin’s lover.

Gregory skriver om kvinneskikkelser i tiden under rosekrigene og i den etterfølgende Tudor perioden (men hun har også utgitt bøker som ikke er fra denne perioden). Hun skriver fengslende bra og jeg blir revet med i handlingene. De kan leses som virkelig gode, interessante, spennende og til og med lettleste romaner, som litteraturmessig står helt på egne ben uavhengig av det historiske perspektivet. Samtidig gir de en grundig historieundervisning, både i form av viktige historiske hendelser og skildringer av hverdagslivet på hoffet.

Sammenlignet med Herman sine bøker skriver Gregory mer lettlest og bøkene er først og fremst romaner fremfor dokumentariske skildringer. Bøkene er absolutt trofaste mot de historiske hendelsene, men perspektivene, som til dels er i jeg format, tilsier at forfatteren tar noen antakelser og friheter på det indre følelseslivet til persongalleriet. I hendelser hvor det hersker historisk uvisshet om der faktiske hendelsesforløet har hun valgt en av flere mulige og sannsynelige teorier.

En av hennes bøker, Søstrene Boleyn, ble nylig filmet og fikk stor publisitet.

Jeg tror noen av bøkene er oversatt til norsk, men stort sett må de nok leses på orginalspråket.

Vedlagt følger en oversikt jeg har laget over hennes bøker i nevnte periode. Jeg har lest de fleste av dem, men foreløpig ikke alle.

Rosekrigene:

The White Queen (Om Elizabeth Woodville, konen til Edward IV)

The red Queen (om Lady Margaret Beaufort, mor til Henry VII)

Tudor tiden:

The constant princess (om Cathrine of Aragon, Henry VIII’s første kone)

Søstrene Boleyn / The other Boleyn girl (om Ann Boleyn og hennes søster, Henry VIII’s andre kone)

The Boleyn inheritance (om Anne of Cleves og Cathrine Howard, Henry VIII’s fjerde og femte kone) The queen’s fool (om Mary I)

The virgin’s lover (om Elizabeth I)

The other queen (om Mary Stuart)