Bokelskere.no

Bøker med handling lagt til mer eller mindre oppdiktede scenarier fra fortiden.

Jeg griper sjansen til å anbefale et forfatterskap som er nærmest glemt. Det vil si hos antroposofene har hun fortsatt en høy stjerne. Hun spilte en stor rolle for Jens Bjørneboe (les Tore Rems biografi). Hennes bøker er nesten bare tilgjengelig i bokbyen Tvedestrand. Ingeborg Møller ble kanskje overskygget av sin gode venninne Sigrid Undset. Begge skrev de historiske romaner. Møller i typen undersøkende det norske folks åndelige historie. Hun er etter min mening spennende så det holder, selv om språkføringen er gammelmodig. Den interesserte har Job Sveingungsson triologien å glede seg til, samt Lindeby-triologien der hun har hentet miljø fra sitt eget oppvekststed Thorsø herregård utenfor Fredrikstad. Av og til bør gamle kasserte forfattere nyleses! Og spørsmålene kommer: Hvorfor ble hun glemt / fikk ikke oppmerksomhet? Skyldes det antroposofien? For egen del leste jeg Møller like mye som et ledd i en historisk forskning, og fikk meg gode skjønnlitterære opplevelser på veien. God bok!

Da jeg gikk gjennom boklista mi fant jeg ut at mange av de bøkene som har gitt meg de største leseropplevelsene sto med kun en eier. Og det måtte jo da være meg. Så tenkte jeg at jeg ville dele dem med meg. Jeg begynner jo å bli en gammel mann, så disse bøkene er vel stort sett glemt og gjemt. De er nokså forskjellige, det eneste de har felles er at jeg har kost meg med dem. Dvs jeg ser vel at det etterhvert ble en overvekt av historiske romaner og mye for dem som fascineres av amerikansk historie.

Så sant som det er sagt. Ingen motsetning mellom å lese skjønnltteratur og fag-/faktalitteratur. Spesielt syns jeg jeg får mye utbytte av å konsultere faktaopplysninger når jeg leser historiske romaner. Så jeg mener mye av skjønnlitteraturen beriker faktalitteraturen og omvendt.

I Hedvig sin bokhylle fant jeg Drageløperen av Khaled Hosseini, en bok som jeg leste for snart to år siden, og som jeg i utgangspunktet aldri hadde kommet til å lese, hadde det ikke vært for en onkel som gav meg den i julegave. Grunnen til det er at jeg er lite interessert i å lese historiske romaner og romaner som omhandler den delen av verden. Men man skal aldri si aldri, for jeg elsket virkelig boka! Og det var en artig - og viktig - oppdagelse!

Med om vi lærer noe; mener du da om vi lærer av historien (slik at vi ikke gjør de samme feilene om igjen), - eller om vi samtidig lærer historie?

Hvis det gjelder det siste så synes jeg det kan være vanskelig å vite hva som er historisk korrekt og hva som er fri fantasi i historiske romaner. Og da kan vi gå i den fellen at vi tar "feil" innhold for historiske sannheter.

En liten kommentar i den forbindelse; en av medlemmene i Monty Python har uttalt at han (filmselskapet) gjorde en tabbe i en historisk film. Skuespillerne ble "utstyrt" med råtne tenner, men senere forskning viser at man i den tiden faktisk hadde gode tenner (de spiste jo ikke sjokolade..:-)

Jeg tenkte nok helst på at vi lærer historie, det å lære av historien er kanskje et nummer for stort for den vanlige bokelsker. Og da har jeg vel kanskje innrømmet at, ja, jeg tror vi lærer historie! At faktisk ingen ting kan lære oss historie som historiske romaner, hvertfall ikke på en så underholdende måte. Men noen feil blir det nok også, herlig historie den fra fra Monthy Python.Hadde kanskje et ønske også om at folk trakk fram enkeltverk og reflekterte litt over dem, f.eks om hva som holder og ikke holder historisk. siden vi snakker om romaner er det kanskje også nok at vi tror på det?

Ja, Kristin Lavransdatter har mye av faktaopplysningene riktig: hvordan husene ble bygd og vedlikeholdt i middelalderen, hvordan de sov og hva de spiste og hvordan de drev politikk. Undset hadde grundige kunnskaper om middelalderen. Men det største problemet med Kristin Lavransdatter og med mange andre tilsvarende historiske romaner, slik jeg ser det, er nettopp det mest gjentatte sitatet til Undset:

... sed og skikk forandres meget, alt som tidene lider, og menneskenes tro forandres og de tenker anderledes om mange ting. Men menneskenes hjerter forandres aldeles intet i alle dager.

Og jeg må virkelig si, som kulturhistoriker, at det er nok ikke slik. Menneskenes hjerter ( i betydningen følelser) forandres ganske mye opp gjennom tidene, med skiftende livsgrunnlag, seder og skikker. Og i veldig mange historiske romaner er "historien" bare brukt som fargerikt bakteppe til en fortelling som kunne skjedd med nåtidens mennesker med nåtidens følelsesregister.

Mitt svar på spørsmålet: jo, vi lærer nok en del av sjangeren historiske romaner. Men det er såpass mye desinformasjon ute og går at vinninga går opp i spinninga ;-) På den annen side så øker nok sjangeren interessen for faget historie, og slik sett øker jo kunnskapene også, antar jeg?

Selv om enkelte opplysninger kan være feil, gir gode historiske romaner oss et bilde av en tid, og så får vi heller bytte ut feilinfo med riktig etter hvert som vi kommer over den. Det blir mye lettere å forholde seg til informasjon når man har en ramme å putte den inn i!

Selvfølgelig lærer vi av historiske romaner.
Jeg er akkurat ferdig med hundreårstrilogien til Gunnar Staalelsen (kanskje ikke den beste sammenligningen) men jeg har lest om blant annet, fagforeningskampene, planlegging og bygging av Bergensbanen, de mange bybrannene etc. Vi snakker ikke om stor verdenshistorie, men dog... Jeg vet mer og har fått mer innsikt om Bergens historie enn jeg hadde før jeg leste bøkene.