Bokelskere.no

Forrykende lesning! Oates kan kunsten å holde leseren fanget. Hennes heltinne møter farer og katastrofer i en like stri strøm som i romaner av Dickens eller et av de mer voldelige eventyrene til brødrene Grimm. Sånn sett kunne det være en fortelling fra 1800-tallet, men konteksten her er USA på 1990- og 2000-tallet.

Handlingen er lagt til «upstate» New York, fjernt fra urbane og progressive New York City. Her får vi innblikk i en lokal kultur og familiestruktur som virker uberørt av både borgerrettsbevegelse og likestillingskamp siden 1960-tallet. Oates kan nok forsvare det med at hun skriver om en dysfunksjonell familie med arbeiderklasserøtter som dessuten er katolikker. Slike familier finnes selvfølgelig i USA som i andre land, men det virker som Oates har et spesielt agg mot uskolerte arbeidere, hjemmeværende husmødre, frafalne katolikker og irske innvandrere. Og menn selvsagt, også de velstående og skolerte.

I begynnelsen er 12-åringen Violet romanens forteller før hun blir bokas hovedperson og omdreiningspunkt. Hun er en ensom, innesluttet, kompleks karakter. De fleste av dialogene er med henne selv. Hun sliter med ubehandlede traumer og fysiske skader. Likevel er jeg optimistisk på hennes vegne når boka slutter på side 404.

Billy Summers sits in the hotel lobby, waiting for his ride. It's Friday noon. Althoug he's reading a digest-sized comic book called Archie's Pals 'n' Gals, he's thinking about Émile Zola, and Zola's third novel, his breakthrough, Thérèse Raquin. He's thinking it's very much a young man's book. He's thinking that Zola was just beginning to mine what would turn out to be a deep and fabulous vein of ore. He's thinking that Zola was - is - the nightmare version of Charles Dickens. He's thinking that would make a good thesis for an essay. Not that he's ever written one.

Fra Billy Summers (Stephen King)

Må alltid ha litt Charles Dickens i desember, og i år hører jeg Oliver Twist som lydbok.

Denne helgen skal jeg lese Det tomme toget av Øivind Hånes om igjen. Den er blitt mottatt med ovasjoner av anmelderne. Leste den i rykk og napp på Kindlen da den kom ut i midten av november mens jeg lå rett ut i influensa. Øivind er en god venn, og nå har han sendt meg den innbundne utgaven av romanen, så jeg skal kose meg med den, uten forstyrrende hodepine og feberrier :-)

Kanskje blir det tid til en ny novelle i samlingen Liberation Day av George Saunders også. Han skriver strålende denne gangen også, synes jeg.

Ønsker alle en fin førjulshelg!

Som jeg skrev i helgetråden forrige uke, har jeg lest om igjen Det tomme toget av Øivind Hånes, etter at jeg leste den i rykk og napp mens jeg lå rett ut i influensa i november. Og det er jeg glad jeg gjorde. Ble ferdig i går, og den selvbiografiske romanen er helt fantastisk! Gikk fra å gi den en femmer sist til en soleklar sekser nå :-)

Blir nok ikke så mye lesing de første dagene, men regner med å få lest litt i romjulen. På Kindlen har jeg Bye Bye Blondie av av Virginie Despentes (hun med Vernon Subutex) og My Friends av Emmanuel Bove, to svært forskjellige bøker, men begge veldig gode foreløpig.

Jeg leser også Dickens i julen og er nesten ferdig med lydboken Oliver Twist. Neste lydbok ut tror jeg blir den nye til Jennifer Egan, The Candy House.

Ønsker dere alle en god og fredelig jul!

Godt nyttår!
Jeg har lest 88 bøker så er fornøyd. Har fulgt bibliotekets leseutfordring og satser på å gjøre det i år også, er spent på hva temaet blir i år. Ellers vil jeg lese flere av Charles Dickens, mitt ønske er å få lest ham i kronologisk rekkefølge. Skal lese mer på engelsk også… planene er klare! Og krymping… maser stadig om det :)
Var å leverte og lånte bøker på meråpent i dag så nå begynner jeg på Julian Barnes: «Livets nivåer» om noen strakser.
Ha en fredelig og hyggelig kveld på årets første dag ønsker jeg alle bokelskere.

Jeg leser flere bøker samtidig, før leste jeg en om gangen. Men har etterhvert funnet ut at jeg får mer ut av lesingen med å pause. Det er som du sier det er som å se flere tv serier. Akkurat nå leser jeg tre bøker, Dombey and son av Charles Dickens, den er såpass lang ca 1000 sider, så det er fint med ett avbrekk, Triflers Need Not Apply om den norske kvinnelige seriemorderen Belle Gunness , og the book of cold cases en krim roman.

Allsidig roman fra de harde tredveåra i USA.

Tidspunktet er 1932. Fire barn rømmer i kano fra en internatskole i Minnesota. Før vi følger deres elveferd, har vi fått en grundig innføring i hvilket helvete denne skolen er for indianerbarna (og noen få hvite) som lever der. Jeg fant tidlig ut at Krueger må ha lært atskillig av Dickens (Nicholas Nickleby), Mark Twain (Huckleberry Finn) og Homer (Odysseen). Hovedpersonen heter da også Odie, for Odysevs. Dette blir det da heller ikke lagt skjul på i forfatterens etterord. Sannelig er det òg enkelte øyeblikk av magisk realisme.

Romanen gir et velskrevet, realistisk bilde av depresjonens verste år samtidig som vi følger barna på deres eventyrlige flukt sørover i retning av St. Louis. Som Huck Finn treffer de på et rikt persongalleri av småbrukere, indianere, predikanter og fattigfolk som dem selv. Spennende vendepunkter driver handlingen framover til en overraskende slutt. Om ikke alt virker like troverdig, er det iallfall godt fortalt.

This Tender Land er høstens bok (2023) i min amerikanske bokklubb.

Hva fikk meg til å bestille "Spinoza og jeg"?
Det var en melding fra Arild Pedersens datter Hilde Østby som jeg er venner med på Facebook. En bokomtale utenom det vanlige som fikk meg til å bestille boken og den vil vel komme om noen dager

Arild Pedersen, 10.04.1946 — 04.04.2022
Ting faren min lærte meg (og jeg skriver ikke dette for medlidenhet, men for at folk skal vite hva faren min gjorde, og at han var en fin og snill og rar mann som etterlater seg et hull her i verden):

1) at de beste feriene tilbringes med en bok i hendene. Da jeg var liten leste han ofte tjukke bøker om veldig vanskelige temaer, som den kalde krigen, liggende i en hengekøye. Etterpå bygget han litt på hytta. Det er ingen motsetning mellom håndverk og lesing, det skjønte jeg tidlig.

2) å omgås filosofi med uhøytidelighet. Jeg hadde ledd av mange Kant- og Kierkegaard-vitser lenge før jeg tok ex.phil. selv.

3) å le der man kan, egentlig! En gang laget han en samling eremittkrepsvitser (!!!) som på en eller annen rar måte hadde med filosofi (!) å gjøre, og samlet dem i et kompendium og delte ut til alle som ville ha. Det er jo ikke spesielt selvhøytidelig når man er filosof. På alle bildene av ham er han så alvorlig, men jeg husker ham mest som leende. Han lo høyt. Ofte av seg selv. Jeg tror jeg har lært det av ham, å ikke være for selvhøytidelig.

4) alt om Dickens (som han skrev sin første doktorgrad på). Han leste alle romanene til Dickens høyt på senga for meg. Etterpå leste han Tarjei Vesaas, og jeg gråt så mye av Fuglane at vi måtte ta en pause. Og nå gråter jeg også, så mye at jeg kanskje må ta en liten pause, og tenker på alt det vi delte sammen av leseopplevelser.

5) å elske klassisk musikk, som Bach og Sjostakovitsj, og moderne musikk, som Philip Glass og Arvo Pärt. Vi gikk i filharmonien da jeg var liten. Jeg tror han var ekstremt stolt da jeg sang i Oslo Domkirkes Ungdomskor, jeg husker hvordan han hadde stjerner i øynene da vi hadde fremført Faurés requiem en gang, for over 20 år siden. Det var så fint akkurat det, å gjøre ham så stolt. Jeg lurte aldri på om han var stolt av meg. Jeg angrer på at jeg ikke sa at jeg var stolt av ham.

6) at det som inspirerer deg kan være høy- som lavkultur, det spiller ingen rolle — det er fint å lese Superman, det er like bra å lese Spinoza. Og så, plutselig en dag, oppdaget han ABBA! Det var rart, og gøy. Han fremførte en tekst av ABBA da han tok doktorgrad nummer to om musikkfilosofi, og ingen skjønte hva det var, publikum mumlet seg imellom "hvilken poet har skrevet dette", for det var så utypisk å fremføre "thank you for the music" sånn, på en doktorgradsforelesning i filosofi. Sånn var han.

7) at barn har sitt eget, indre univers som skal tas på alvor. Han tok meg på alvor da jeg var liten. Jeg vet at jeg vil ta barnet mitt, hans barnebarn, på alvor på samme måte — det involverer blant annet å le av alle de rare vitsene og høre på de merkeligste bekymringer. Han hørte på meg, han var ekte interessert i meg. Jeg lærte uforbeholden kjærlighet av ham. Uforbeholden kjærlighet er som en slags kappe. Du blir beskytta av det, det er et varmt teppe rundt sjela og hjertet. Jeg vet det og er helt sikker: At jeg ble elsket uforbeholdent av ham. Og jeg elsket ham tilbake. Lenge var han min aller største helt.

8 ) å være nysgjerrig og alltid lære seg nye ting. Han ble kritiker da han ble godt opp i åra, begynte å skrive på nynorsk, det hadde han heller aldri gjort før. Han var ikke redd for å møte nye folk og oppdage nye ting. Etter hvert, helt motsatt av det som er vanlig, fikk han flere og flere nye venner, og det er så fint for meg å vite det, at han traff folk og at de satte sånn pris på ham.

9) å reise meg opp og stille spørsmål i plenum. "Ikke sitt stille, du må stille spørsmål", formante han, han ville ikke at jeg skulle være typisk jentete beskjeden. Og det fortsatte jeg med, jeg stilte masse spørsmål, og ble journalist.

10) å bite negler. Han bet alltid negler. Det gjør jeg også, og da tenker jeg på ham.

11) at hardt arbeid er den eneste veien fremover her i verden. Du får ingen ting som er verdt noe, om du ikke jobber hardt for det. Det har sine fordeler og ulemper å tenke slik, men jeg tror at det tenkte han. Han jobbet veldig hardt, og regnet aldri med å få noe gratis, verken tjenester eller fordeler, og det lærte jeg av ham — en ekte ubestikkelighet. Han lot seg aldri imponere av makt eller titler, og sånn tenkte jeg at jeg også måtte være.

12) det er det som er inni hodet som er viktig, ikke hvordan du ser ut eller tar deg ut. Alle kan overraske deg med gode og interessante tanker.

13) å skifte mening. Han var helt imot å få katt, men da katten plutselig befant seg hjemme, elsket han den umiddelbart og den fikk bli. Franz hadde forrang. Etter hvert fikk han andre katter, som han også elsket høyt. Han pleide å sykle hjem fra jobb for å slippe Lussi ut i hagen, fordi hun foretrakk å gå ut på et bestemt, ubekvemt (for arbeidstagere) tidspunkt.

14) han kom fra en bakgrunn som ikke tilsa at han skulle bli professor i filosofi, faren hans var bilsakkyndig i Bodø, og kunne bare drømme om å bli historiker, faren hans igjen var børsemaker. Faren min ville bli filosof, enda ingen i familien hans hadde noen universitetsutdannelse. Han gjorde noe veldig imponerende. Jeg skulle ønske jeg hadde sagt det ordentlig til ham.

15) å fiske, å bake boller, å sykle, å svømme, å lese alle bøker jeg kom over, å argumentere, å tenke logisk, å skrive, å spille badminton, å være selvironisk og lattermild, å ville mye her i livet. TAKK pappa. ❤

Det er rart å sitte her med min lille utgivelse Ting jeg har mistet, og vite at den ble skrevet før jeg skjønte at jeg skulle miste pappaen min. Det er rart å tenke på at den nyeste boka hans, Spinoza og jeg, kommer fra trykken nå på fredag. Han får aldri se den ferdige boka. Det er veldig rart at Spinoza døde av eksakt det samme som faren min. Det er altfor tidlig å skulle si farvel til faren sin når han ikke har rukket å feire sin 76. bursdag.

Kjære lille pappaen min. Kjære Arild. Jeg elsker deg, og har alltid gjort det, så lenge jeg kan huske og i alle mine 46 leveår. Det siste jeg sa til deg, det siste noen sa til deg (så vidt jeg vet var jeg den siste som så deg ved bevissthet, bortsett fra sykehuspersonalet) — var «jeg er glad i deg».

OBS! Andre utgivelser ???????
Svarte kong Baltasar
de hellige tre konger: rase, religion og politikk
av Halvor Moxnes (forfatter).

Hva har denne boken noe som helst med Spinoza og jeg av Arild Pedersen ????? Ingenting
Ikke samme forfatter heller- ikke samme ISBN nr heller