Bokelskere.no

Nå kjente jeg at jeg ble litt stressa, jeg så for meg at jeg hadde gått glipp av at påsken var her allerede. Men etter litt undersøkelser så fant jeg ut at jeg fortsatt har god tid til på å lage kabareten :-)

De siste årene har jeg virkelig omfavnet tradisjonen med krim og ikke minst grøss i påsken. Jeg synes påskekrimmen har en morsom historie med røtter helt tilbake til 1923, den synes jeg vi skal ta vare på.

Akkurat hva jeg skal lese er ikke bestemt ennå, men jeg tenker Three ghost stories av Dickens og noen short stories av Edgar Allen Poe står høyt på listen. Det blir helt sikkert noe annen krim også, kanskje noe True Crime, men det har jeg ikke bestemt ennå.

It was the best of times,
it was the worst of times,
it was the age of wisdom,
it was the age of foolishness,
it was the epoch of belief,
it was the epoch of incredulity,
it was the season of Light,
it was the season of Darkness,
it was the spring of hope,
it was the winter of despair,

A tale of two cities av Charles Dickens.

Våren har så absolutt meldt sin ankomst der jeg bor også :) Det er få ting jeg setter mer pris på. Denne helgen har jeg Charles Dickens både på ører og øyne, nærmere bestemt A tale of two Cities.
Ved siden av leser jeg Hulemannen av Jørn Lier Horst. Av norske krimforfattere, så liker jeg han best. Han er troverdig i lys av profesjonen sin, og jeg synes han skriver godt.

Ha en riktig god helg :)

I London Particular, nyheitsbrev frå The Dickens Fellowship, les eg dette:

Dickens The Comforter – Gillian Reynolds, radio critic for the Daily Telegraph, recently praised a programme in the “The Book That Changed Me” series, which featured former Labour Home Secretary, Alan Johnson, talking about David Copperfield. Johnson lived with his mother and elder sister in a Paddington slum, his father having run off years earlier. When he was 13 his mother died suddenly in hospital. He’d been sent to stay with the Coxes, family friends. The day his mother died, Mr Cox unlocked the book cabinet and allowed him to choose a book. He chose DC and the novel became his constant companion for a year. Tears fell for nurse Peggotty, he said, that didn’t for his mother. When re-housed with his sister in a council flat in Battersea, far from home, DC saw him through.

Det tok meg over 150 sider, men nå begynner jeg virkelig å bli dradd inn i Bulgakovs burleske verden, herlig. Jeg leser nok ut del 1 i helgen, så har jeg nettopp begynt på Jeffrey Archer's Kane and Abel. Dickens' A Tale of Two Cities har jeg på lydbok, været er strålende, lapskausgryta ferdig og alt er bare velstand.

En god helg til dere alle!

Ja, nå har jeg kjøpt noen nye, så det blir nok litt forandringer i planene :) Først ut er Kate Mortons siste; The secret keeper. Dickens får heller vente!

Eg les jo litt krimbøker innimellom uansett, men let meg viljug rive med av hypen og legg inn fleire av denne kategorien i påska. Gjorde unna Snømannen av Nesbø palmehelga. Så har eg tenkt å legge inn Dickie Dick Dickens som neste krim-bok (sjølv om krim kanskje ikkje er fullt ut dekkande sjangernemning for denne boka). Eg var litt for ung til å få med meg suksessen den gjorde på radioen på 60- og 70-talet, men gleder meg hemningslaust til å lese den likevel.

Småen Finch i Drep ikke en sangfugl av Harper Lee.

Hvilken rockegruppe tok navn etter en Dickens-figur?

Denne ville jeg ikke tatt i med ei ildtang en gang. Bare tanken på å LESE dette sludderet er jo helt absurd. Dickie Dick Dickens - den farligste mann i Chicago - hører hjemme i radioen. Musikken, stemmene, stemningen, - skulle gjerne hørt alt på nytt. Men lese? Ikke tale om!

Omslaget er vakkert med det svarte mot det dempede turkise og en enkelt kråke med et sørgebånd i nebbet. Om bare historien hadde holdt det omslaget lovet.

Romanen har en fin historie og et vakkert språk. Men jeg ble lovet en spøkelseshistorie på omslaget og historien er hverken spennende eller skremmende. Så min skuffelse ødela for en ellers god roman og preget min leseopplevelse.

Diane Setterfields forrige bok, hennes debut - Den trettende fortellingen (2006)- var en gotisk spenningshistorie som jeg frydet meg over. At Setterfield skrev så vakkert om litteraturens magi er noe av det jeg husker best fra den boken. Også derfor er jeg skuffet over Bellman & Blacks stillestående fabel. Jeg klarte ikke helt å engasjere meg i hverken handling eller personer under lesingen.

Boken er en karakterstudie over livet til William Blake fra han som tiåring dreper en kråke med sprettert til hans siste dager hvor minnene fra barndommen tar over tankene.

Jeg likte kapitlene om kråkene og hvordan kråkene nedstammer fra Hugin og Munin - Tanke og Minne. Det er mange interessante tanker om tid og minne i historien. Og om glemsel og isolasjon som middel for å overleve, for å ikke måtte reflektere over ens egen dødelighet når alle rundt en dør. Historien fikk meg til å tenke på Scrooge og En julefortelling av Dickens.

Alt i alt er Bellman & Black en god roman om en manns liv. Om en mann som er hjemsøkt, men ikke av spøkelser