Bokelskere.no

Jeg forbereder meg til å begynne på et nytt og kjært gjensyn med "Idioten", første bind ligger klar og smiler til meg.
Fortsetter samtidig lesningen av Dickens "Vår felles venn", leser også eventyrene i Oscar Wildes bok "Granateplehuset".

Det er litt sørgelig å være ferdig med Great Expectations. Dette er min absolutte favoritt så langt og jeg tror jeg bare har en Dickens roman igjen å lese. Som forventet kom det aldri noe kjedelig midtparti for mitt vedkommede, det var derimot et høydepunkt å høre Jarvis' tolking av Wemmicks far, Aged Parent. Sjuende far i huset blir bare barnemat i forhold til Aged Parent. Historien hadde en svært fantasifull og spennende slutt, så det var vanskelig å prioritere andre gjøremål. Jeg hadde "store forventninger" til Great Expectations etter å ha lest/hørt Carlos Ruiz Zafróns Vindens Skygge og Engelens Spill som netttopp hyller denne Dickens romanen opp i skyene. Jeg ble ikke skuffet. Deilig også med litt politisk ukorrekthet, tenker da spesielt på at de røyker negerhuer (Negro-head). Har lest litt i Wordsworth Classics utgave av romanen underveis og hatt stor glede av notene bak i boken.

Her blir det en liten Dickens-pause, og et forsøk på å lese så mye som mulig av J.K. Rowlings Den Tomme Stolen, så jeg kan kaste meg over Dostojevskijs Idioten til uka med god samvittighet og fortsatt rekke å lese Tana Frenchs Flukt før den må leveres på biblioteket. Sukk! Døgnet skulle hatt flere timer.

Jeg brukte fredag og lørdag på å lese ferdig Anna Dressed in Blood av Kendare Blake, og City of Bones av Cassandra Clare, og nå sitter jeg med The Victorian Fairy Tale Book med eventyr fra bl. a. Robert Browning, Charles Dickens, Oscar Wilde og William Butler Yeats, satt sammen og presentert av Michael Patrick Hearn, perfekt langtidslesing og "ved siden av"-bok. Og andre bok i serien til Cassandra Clare, City of Ashes.

Om jeg skal bli helten i min egen livshistorie eller om plassen skal bli opptatt av en annen, får disse bladene vise. For å begynne med begynnelsen, kan det fortelles at jeg - etter hva jeg har hørt og tror - ble født en fredag klokken tolv om natten. Man merket seg at klokken begynte å slå samtidig med at jeg begynte å skrike.

David Copperfield av Charles Dickens.

Jeg veksler mellom «Vår felles venn» av Charles Dickens og essayet «Frihet» av Gunnar C. Aakvaag.

På hyttetur med tre andre par er det ikke lesing som har førsteprioritet. Det lille som blir er de siste sidene i De gode gjerninger av Joralf Gjerstad og de første i Kald finale av Kai Martin Brekke. Brekke er sikkert ukjent for de fleste, men han har skrevet tre krimboker fra Sogn og Fjordane. Jeg leste den første av disse: Nattergal for et par uker siden, og ble såpass begeistret at jeg også har bestilt de to andre.

I bilen opp og ned går det i Dickie Dick Dickens serie 2 og Den hule mannen av John Dickson Carr.

Ja, det er bare å glede seg. Boken er på hele 846 sider, men både kapitlene og tiden flyr. Historien er spekket med ubetalelige karakter- og situasjonsbeskrivelser. Jeg tror dessuten boken har gitt meg en ny kandidat i rollen som favoritt-Dickens-karakter i unge Jenny Wren.

Nå er det på tide med et innlegg fra en skikkelig lydbokentusiast. Jeg hører både krim og klassikere på lydbok og har ingen problemer med konsentrasjonen. Akkurat nå holder jeg på med Snorre Sturlusons Kongesoger på nynorsk og det er faktisk "helt konge"! Jeg vet ikke om jeg hadde orket å lese hele boka i et jafs. Det er mer enn 30 timer med godt vikingstoff og jeg finner på arbeidsoppgaver i heimen som passer til lydbokhøring for å få hørt enda mer. Det har vært nevnt at man kan irritere seg over opplesere og det er sant, men noen bringer også mer til historiene. Jeg vil nevne Kilden av Gabriel Scott, lest av Sverre Anker Ousdal, BBC's utgaver av Charles Dickens lest av Martin Jarvis, Anton Lesser m.fl. Ellers er Anders Ribu er min favorittoppleser for tiden. Jeg hører lydbøker til husarbeid, ute på tur, på venteværelset, i bilen og på bussen, men ikke i sengen, der er det bokformatet som råder. Jeg tror at det å lytte til lydbøker er en treningssak. Det er enkelt å trene seg opp når man innser at man får "lest" tre ganger så mange bøker på denne måten.

Etter en litt plundrete begynnelse begynte de ulike personlighetene og tre fram. Her treffer vi bl.a. folk i ulike yrker som benrensere og søppelsamlere, som kan være en alvorlig nok geskjeft det. Dialogene er så fulle av rariteter og det krever sin leser skal en klare og holde fokus og forstå.
For meg ble ikke bøkene en Dickens-vinner, til det var den litt til tider usammenhengende. Hovedpersonene i boka konkurerte med andre om plass i fortellingen, fokuset ble spredt på kanskje litt for mange til at jeg ble grepet av bøkene.
Men en artig fortelling var det.