Bokelskere.no

Dickens, noen av dem var nok forkortete barneutgaver, og jeg vil absolutt nevne "Illustrerte klassikere" som en stimulans til å lese videre. Dessuten et faktablad for ungdom som het "Verden og Vi" er det noen som husker det? Mye av min allmennkunnskap stammer derfra. Videre Frøken Detektiv, Evi Bøgenæs, Jules Verne, Æsops fabler, det er sannelig en ganske broget forsamling. Egners lesebøker var også stimulerende. Jeg tror jeg kommer til å huske på flere ved å lese andre innlegg her inne. Disse bøkene er selvfølgelig ikke med i boksamlingen min, det er umulig å få med alt man har lest.

Jeg er 18, som leser veldig variert alt fra Harry Potter (J.K.Rowling), Last night in Twisted River (John Irving) til Little Dorrit (Charles Dickens). Og jeg ønsker litt mer utfordrende bøker som da John Irving og Little Dorrit er for meg, jeg leser dem på engelsk og det er gjerne der jeg ønsker utfordring, for ellers er ungdomsbøker lettleste for meg.

Allerede fra første side er det en sår tone i Fedre og sønner, en stemning som ligger som en undertone gjennom hele boken. Turgenjev favner kløften mellom generasjonene i Russland midt på 1800-tallet, og på et allmennmenneskelig nivå. Det er rørende å lese om fedrenes undring og skuffelse over – og beundring for – sine unge, fremadstormende sønner. Og sønnene, hvordan de skammer seg over sine gamle, og samtidig er knyttet til dem gjennom uslitelige bånd.

I tillegg til de personlige og familiære konfliktene får vi innblikk i samfunnsforholdene i Russland på denne tiden - klasseskillene og det gryende bondeopprøret.

Turgenjev fører en nydelig penn. Så uttrykksfullt og presist. På bare to hundre små sider skaper han et levende og troverdige persongalleri. Vi kommer under huden på personene og føler uvilkårlig med dem i alt deres strev. Spesielt er jeg imponert over dialogene. Svært mye kommer frem gjennom det sagte, og det usagte. Litt fremmed og artig er den formelle formen selv mellom familiemedlemmer og nære venner. Like fullt virker dialogene troverdige og naturlige. Vi/jeg tror rett og slett på disse menneskene!

Nå som jeg har lest mye Dickens, kan jeg ikke la være å sammenlikne! Mens Dickens fortellinger er frodige og omfangsrike, nærmest som eventyr, er Turgejev stil (i hvert fall her) stram og fortettet. Men du verden så mye disse to samtidige forfatterne formidler, hver på sin måte!

Min første og ikke siste Turgenjev får terningkast 6. Tusen takk til Karin, Rolf og andre bokelskere som har gjort meg oppmerksom på ham!

Jeg anbefaler Rolfs interessante og grundige bokomtale. Du finner den her

I all hovedsak foretrekker jeg vanlige, ordinære navn i bøker, akkurat som i vanligliv. Synes ofte forfattere lager litt for spesielle navn til karakterene sine for å være litt spesielle, og gjøre dem litt for unike. For meg funker det ikke: Synes f.eks. Varg Veum er preget av for mye bokstavrim og av at det skal være snappy, istedet for å være et virkelig navn som noen ville hett i virkeligheten.

Når det er sagt synes jeg Dickens' Uriah Heep har et helt fantastisk navn, et av mine litterære favorittnavn, faktisk. Så rare navn kan funke, i gitte situasjoner.

Enig! Uriah Heep ER Uriah Heep. En genistrek fra Dickens' hånd.

Jeg ser du fremstår som en stor Dickens-kjenner og det er bra! De fleste mennesker i dag kjenner nok Dickens romaner kun fra britiske filmatiseringer som av og til flimrer over TV-skjermene (flott det også, bedre enn ingenting. Dessuten er disse seriene ofte godt laget. Ekstra morsomt er dette når man vet at Dickens romaner i hans samtid fungerte som et slags TV for 1800-tallets mennesker!). Spør du meg så er den første boka til Charles Dickens, "Pickwick-klubbens etterlatte papirer" et ruvende hovedverk (i tillegg til selvfølgelig "Store forventninger"). Dessverre er Mr. Pickwick og hans brave venners eventyr nå nesten glemt noe jeg simpelt hen ikke forstår og beklager! Som sagt mener jeg denne boka er et hovedverk. Selv leste jeg de fleste av Dickens romaner i barndom-tenårene, men jeg har også lest noen av de igjen i "godt voksen" alder.

Det er mulig at min begrensede kunnskap om tiden gjorde at jeg ikke fikk like mye ut av det, selv om det ikke har hatt så mye å si for de andre bøkene. Jeg har uansett fått sansen for Dickens og gleder meg til å prøve meg på resten av bøkene.

Jeg har kost meg med "A Tale Of Two Cities" lenge og vel. Mine tanker gikk til både "Les Miserables" og "Den Røde Pimpernell" underveis. Jeg har nok også sett for mange parodier på revolusjonens strikkende damer for jeg trakk på smilebåndet når teksten ikke var morsom i det hele tatt. En herlig, grusom historie og vidunderlig kort til å være Dickens.

Jeg har endelig blitt ferdig med "A Tale Of Two Cities" av Dickens og har rast gjennom Camilla Läckbergs krimfortellinger på lydbok, så nå blir det deilig med Dickens "Little Dorrit" på lydbok. Jeg har kjøkkentjeneste i dag, så jeg rekker nok å komme godt inn i historien. På nattbordet ligger en halvlest "Den Lille Vennen" av Donna Tartt, så det blir vel noen sider i den også.

Denne helga får jeg bedre tid til å lese bøker enn sist helg.
Siden våren lar vente på seg her, har jeg startet lesningen av "Vårofferet" av Lars Mytting. Er ikke sikker på om våren er et hovetema i boka, men det er det i allefall i tittelen.
Så skal jeg begynne på "Liv lell" av Samuel Becket.
Har funnet fram ei ny bok av Charles Dickens, denne gang er det "Vår felles venn", bind 1, min utgave er en fin gammel bok fra 1935.
Med andre ord, en allsidig bokhelg.