Bokelskere.no

Var innom et par brukthandlere i dag og skaffet meg Pickwick-klubbens etterlatte papirer i to uleste bind (+ flere andre fra ønskelisten!) Siden dette er mitt første møte med Dickens i bokform, starter jeg her og ser hvordan det går.
Jeg er rett og slett i gang!

Hva er det først jeg ser i brukthyllene på jakt etter Dickens til høstens- og vinterens lesefest - Dyr jeg har kjent!
Vi har hatt katt og to hunder. De har, både hver for seg og sammen, gitt oss fine og forunderlige opplevelser. Gleder meg til Cora Sandels dyrefortellinger, lenge siden jeg har lest henne.

Jeg vet ikke hva du liker og ikke liker, men et hett tips er vel å se etter klassikere. Det er bøker som virkelig aldri går av moten, og mange av dem er lette å finne, noe som sikkert kommer av at de stadig gis ut i nye utgaver. Se etter bøker av Dostojevskij, Skram, Ibsen, Dickens, Mann, og alle de andre store udødelige. Falkberget, som Lillevi nevner, hører vel også til i samme kategori.

Med ærefrykt drister jeg meg til å åpne denne tråden.
Jeg har hverken lest Dickens eller deltatt i liknende prosjekter tidligere.
Har ikke lest mange sidene, men nok til å si at Pickwick-klubben fenger! Det er en underfundig humor her, et snirkelte, men likevel lettlest språk, en eleganse.
Gleder meg til at dere som kjenner Dickens, og andre kommer på banen!

Et raskt sveip innom to brukthandlere ga meg:
- Pickwick-klubbens etterlatte papirer av Charles Dickens, to uleste bind, til høstens lesefest her på bokelskere!
- Dyr jeg har kjent av Cora Sandel, anbefalt av Ellen. En liten bok jeg virkelig gleder meg til å lese; Sandel skriver godt.
- En by som Alice av Nevil Shute. Jeg levde i den villfarelsen av at boken sto på hytta, men dengang ei. Omdiskutert her på bokelskere - og det pirrer alltid min nysgjerrighet...
- Min kusine Rachel av Daphne du Maurier, også omdiskutert. Fattet interesse for den etter å ha gjenoppdaget Rebecca, av samme forfatter.

I tillegg har jeg bestilt
- Mot til å skrive av Berit Hoff.

Jeg ville vært ved Verdens Ende....i bøkene om huset ved Verdens Ende av Monica Dickens. Fire barn som bodde alene i et hus med massevis av dyr!

Da har noen andre svart - så da tør jeg også! :)

Jeg ble ferdig med denne boka for tre måneder siden, men brukte ganske lang tid på den (leste den parallelt med andre bøker). Heldigvis er det en bok som det går greit å legge fra seg og ta frem igjen. Den er absolutt fornøyelig lesning, selv om jeg av og til - spesielt i første bind - følte at den var litt for episodepreget, og manglet et gjennomgående plot.

Selv om jeg har lest ganske mye Dickens de siste tjue månedene, var dette kanskje den boka jeg hadde gleda meg mest til. Drager skal fly av Klaus Hagerup var en av yndlingsbøkene mine da jeg var liten, og helt siden jeg leste den, har jeg tenkt på å lese Pickwick-klubben. Boka levde kanskje ikke helt opp til forventningene som hadde fått bygge seg opp over mer enn ti år, men det betyr ikke at det ikke er en veldig god bok!

Vi går mot slutten av fyrste bindet, og her er don Quijote med oss att, og lite tyder på at normaliteten er i ferd med å vende tilbake. Men før han kjem på banen, roser don Fernando både forteljinga om Zoraida og måten som historia vart fortald på. Her, får eg vite hos kommentatoren Murillo, flyt det fantastiske og det realistiske – “lo maravilloso y lo verosímil” – saman, både i innhald og stil. Murillo les forresten tydelegvis grundig, for når Cardenio og don Fernando vil hjelpe “señor capitán”, står det at “en esto llegaba ya la noche”, at no fall natta på, men Murillo hugsar at det hadde natta alt gjort i kap. XXXVII. Og det same gjeld kveldsmaten – “Por lo visto cenaron dos veces,” seier han: dei åt sikkert to gonger.

For mat treng dei. For no kjem det besøk i fleire omgangar. Fyrst kjem ein oídor, ein auditør; det var ein slags krigsadvokat i kappe som høyrde på (oír er å høyre) saker og dømde. Til klesdrakta høyrde slike digre mansjettar som vi har sett på bilete. Viktigare er at han har med una doncella, ei jente på seksten år. No er den eine dama – Dorotea, Lucinda, Zoraida og no altså Clara – vakrare enn den andre!

Då don Quijote kjem, reagerer auditøren som venta på talen hans. Men auditøren og kapteinen er altså brør. Cervantes har nok litt sur, for i kap. XLIV, seier Murillo, stod det at den yngste av dei to gjekk den akademiske vegen, mens her, i XLI, har yngstemann reist til Peru.

Nå ja. Kva med desse samantreffa? På den eine sida gjer vel Cervantes narr av alle slike tilfeldige samantreff i litteraturen, men eg vil leggje til: Til inga nytte. Slike forvekslingar, slike historier om ungar som blir bytte om og sysken som møtest att, har det vrimla med også etter Cervantes – tenk på Georges Sand, Charles Dickens, Henrik Ibsen og Oscar Wilde! Og sjølvsagt William Shakespeare, som var samtidig med Cervantes. Dette hadde samanheng med distribusjonskanalane for litteraturen; Dickens gav ut hefte med eitt eller to kapittel, og her galdt det å halde det gåande med spenning frå gong til gong for å sikre salet, og det var ikkje måte på hos enkelte av kollegaene hans kor mykje folk kunne vere i slekt utan at dei visste det – sjå forresten òg Oliver Twist! Ja, ja – don Quijote skal verje dei gamle og nye vennene våre mot “algún gigante o otro mal” som dei måtte komme ut for.

Her rekk ein å trekkje pusten før vi får nye gjester. Den neste personen vi møter, er un mozo de mulas, ein ung muldyr- eller -eseldrivar. Og forsyne meg: Dette er han som Clara er glad i! Tenk igjen: Vi les ein parodi som er over fire hundre år gammal – og som lyt vurderast ut frå si eiga samtid! Den fyrste songen som guten syng, har tekst skriven av Cervantes i 1591, får eg vite av Murillo, og tonesett av Luis Salvador, kantor under Filip 2. Ein riktig vakker song – berre høyr her!

Vi møter ein god del allusjonar til Aeneiden. Murillo opplyser at Palinuro blir omtalt i III, 513ff., og det er rett: Her står (III, 512–514)

necdum orbem medium Nox Horis acta subibat: haud segnis strato Palinurus et omnis
explorat ventos atque auribus aëra captat;

Otto Steen Due set – i Vergils Aeneide – dette om slik:

Endnu var Natten i Timernes vogn ikke nået til midten
før Palinurus stod op fra sit leje og uden at nøle
grejede samtlige briser og lytted sig til deres styrke

Og Palinurus? Han var rormann på skipet til Aeneas på veg frå Troja til det som skulle bli Roma – ikkje så interessant, i og for seg, men referansen til han er med på å understreke tida vi er i: Både forfattaren, Cervantes, og lesarane hans var, som dei renessansemenneska dei var, godt kjende med antikkens litteratur.

Etter den andre songen, som Murillo ikkje kommenterer, begynner historia til Clara, om den adelege unge mannen don Luís, her forkledd som muldyrgjetar, som ho elska. Clare blir seksten år “el día de San Miguel”, Mikkelsmesse, som vi kallar dagen her. Dei to gongene i Don Quijote som fødselsdagen til ein person blir nemnd, dreier det seg om dagen til erkeengelen Mikael, og for oss kjem det ikkje overraskande at vi her har å gjere med Cervantes’ eigen fødselsdag, 29. september (han vart fødd i 1547 – og døydde 23. april 1616; dødsdagen hans er jo verdas bokdag, som eg har gratulert dykk med før).

Cervantes refererer og alluderer ikkje berre til Vergil. I tillegg til det eksemplet som vi har nemnt, skjer dette også når don Quijote vender seg til himmellyset med tre ansikt – “¡oh luminaria de las tres caras!” – (Aeneiden IV, 511), der vi les om “Erebumque Chaosque / tergeminamque Hecaten, tria virginis ora Dianae” ”Erebus, Chaos, Dianas og Hecates trehovedmagter”). Han alluderer òg til Ovids Metamorphoses (I, 452 ff.) når han nemner “aquella ligera ingrata” (“den snøggfota utakksame”); dette referer til myten om Dafne. Don Quijote er uvanleg svulstig i språkbruken, eller kanskje verkar det berre slik, fordi vi no har lese så mykje normal tale i forteljingane? I alle tilfelle har han vel riddarromanane som modell; eg håper at de har sett at eg i tråden for forprosjektering har lagt inn nokre lenkjer om Don Quijote, m.a. denne, der vi kan lese nettopp om riddarromanane (“Libros de caballerías”). Vår venn Amadís, riddaren, dukkar då òg opp att, men denne gongen har vi å gjere med Adamís de Grecia, der Lirgandeo og Alquife, som don Quijote påkallar, opptrer.

No har vi møtt att Maritornes, jenta på vertshuset (vi hugsar vel kva ho tydelegvis livnærte seg med). Eg har funne ut, utan hjelp av Murillo, at Cervantes i det som no skjer, har funne i inspirasjon i italienske kjelder for historia om Maritornes og don Quijote. Når don Quijote kallar henne “discreta dueña”, hjelper den same Murillo meg til å hugse at dette er ein referanse til kap. XXXII – utan at eg denne gongen har hatt tid til å bla tilbake.

Så kjem det fleire, fire tenarar som skal finne don Luís. Om kap. XLIV seier Grønvold og Kjær at “de uhørte tildragelser i vertshuset” held fram, men dette synest eg er å ta litt hardt i; i originalen står rett nok “inauditos sucesos”, men inauditos tyder her, skal vi tru Murillo, “singulares”, “extraordinarios”, noko som jo er litt mildare uttrykt. Men spesielt er jo det som skjer, då. Og det går hardt for seg. Sancho Panza slår barberen, og vi blir minte om at hjelmen er eit barberbekken. Hjelmen skal vi få høyre meir om.

Hadde det enda gått an, men de bøkene jeg tenker på er eldre, uten ISBN.

Mitt siste eksempel er. I går fant jeg ei bok av Charles Dickens i bokbyen Tvedestrand. Den heter "Frelserens liv". Den boka er ikke registrert her og ikke har den ISBN for den er fra 1934.
Noen som har den boka?

Jeg må slutte å "grave fram" disse gamle bøkene, tror jeg, hehe

Jeg leser også etter innfallsmetoden, hva jeg føler for der og da :-)
Skjønt nå har jeg for første gang meldt meg på diskusjonstråden om Charles Dickens forfatterskap, og leser i tråd med den.

Noe av det jeg elsker med dette nettstedet, er at det hjelper meg med å få øynene opp for hva jeg faktisk har! Vi har masse bøker her i huset, bl.a. bøker jeg aldri har reflektert over - før bokelskere gjorde meg oppmerksom på dem.
Så deilig å vite at jeg aldri slipper opp for lesestoff!!