Bokelskere.no

Ja - så enig med dem som anbefaler Bryson!

Charles Dickens kom jeg jo på etter at jeg logget meg ut i går. Og dermed dukket Israel Zangwill også opp i minnet - han var kjempepopulær i sin samtid (slutten av 1800-tallet), og ble kalt the Jewish Charles Dickens. Noen av bøkene hans er nå å få tak i i nyutgave - pocket. Jeg har så langt lest Children of the Ghetto og The King of Schnorrers - Zangwill beskriver et London som ikke fins mer, på samme måte som Dickens: Zangwills tema er østkantens fattige jødiske immigranter og hvordan deres liv i London kunne arte seg. For dem som elsker London, er dette en interessant innfallsvinkel til byens historie.

Og - for good measure - så har du fra samme del av byen i nyere tid Monica Alis Brick Lane (som jeg ennå har på vent selv...) Og tråden din inspirerte meg (tusen takk til deg for det, AnjaE!) til å hente frem noen bøker jeg kjøpte i fjor av Rachel Lichtenstein - nå er jeg allerede langt inne i hennes On Brick Lane, som beskriver Brick Lane-området i fortid og nåtid (og da er jeg altså tilbake i det ikke-skjønnlitterære igjen). Velskrevet og interessant om hvordan Brick Lane og tilstøtende kvartaler har gradvis endret populasjon fra jødisk til bengalsk til dagens stadig hippere og mer turistdominerte dominans. (Heisan - det var en ridende rytter til hest så det forslo - jaja, den får få lov å stå.)

Finst det noko større blant 1800-talsromanane? Konkurransen frå Dostojevskij og Dickens er hard, men likevel: ”Les Misérables” inneheld alt av menneskeleg fornedring og kampen for oppreising, for eit verdig liv. Eg hadde lese verket før, både på norsk (i barndommen) og fransk (som vaksen), og eg har sett musikalen. No sist har eg repetert verket som lydbok i bilen. Som Hugo må ha arbeidd med komposisjonen! Han treng ein hjelpar for Valjean i Paris – og dermed hjelper borgarmeisteren ein fattig vognkøyrar som får midlar til å slå seg ned i hovudstaden, samtidig som politiinspektør Javert får bevis for at borgarmeisteren er den rømde straffangen slik at handlinga blir driven vidare. Dessverre er ikkje lydboka så uavkorta som forlaget skal ha det til (innleiinga er langt meir detaljert i originalen, og innleiinga har så absolutt sin funksjon), og Tom Tellefsen rotar litt med fransken, men i det store og heile er denne utgåva verd å lytte til. Ein av dei sterkaste scenane er skildringa av slagmarka ved Waterloo. Aller mest inntrykk gjer det å lese om jakta nede i kloakksystemet; klarare kan ikkje klassestrukturen i Frakrike framstillast i skjønnlitterær form. Her er perspektivet nedanfrå, frå djupet, og slik blir ”Les Misérables” ei grunnbok i forståinga av behovet for og innhaldet i dei sosiale og politiske endringane i europeisk historie.

Den svenske fofattaren Pär Rådström har skrive ei novelle som heiter "Ro utan åror" - om korleis samfunnet som legg alt til rette for oss, også kva bøker vi vil lese. Hovudpersonen gjer opprør mot dette. Det er derfor vanskeleg å gi generelle råd; ei bok som eg god for éin person, treng ikkje å opplevast på den same måten av andre. Og det er legitimt. Dessutan vil alle lesarar kunne setje opp ulike former for grupperingar med ti bøker i kvar. Her er ei av mine eigne lister: Fyrst og fremst burde det snarast mogleg lagast ei eittbindsutgåve av Dostojevkskijs samla verk (tjukk og tung å ta med seg, men ...) og eit samlebind med alt av Homer, Aiskkylos, Sofokles og Euripides. Dante, Shakespeare og Ibsen finst alt i slike utgåver, heldigvis, og det same gjer Cervantes' "Don Quijote". Då har vi seks. Også ei eittbindsutgåve av Charles Dickens' samla verk lyt vere med, sjølv om den boka kanskje ikje finst enno. Då står det tre: Mikhael Sjolokovs "Stille flyt Don" (i eitt bind), Goethes "Faust" og Hugos "Les Misérables". For Bibelen kjenner du vel frå før?

Huff… Føler meg truffet av det du sier. Jeg er nok en av dem som har hatt tendensen til å kjølne en debatt gjennom å være (kanskje litt for?) aksepterende ovenfor medbokelskeres syn på enkeltbøker og litteratur generelt. Det har slett ikke vært min intensjon å stoppe interessante meningsutvekslinger, tvert imot har jeg lært mye og fått mange lesetips gjennom å lese og/eller å delta i dem. Når det er sagt, synes jeg at noen bokelskere kan virke påståelige, arrogante og respektløse når de konfronteres med andres meninger – hadde jeg som for eksempel tenåring kommet inn på denne siden, kunne en del kommentarer skremt meg bort herifra. Det er vel naturlig at vi bokelskere, så forskjellige som vi er, liker og setter pris på forskjellige bøker?

Det er nok lærergenet i meg som slår inn for fullt når jeg sier – og ærlig og oppriktig mener – at det aller viktigste er at man leser, uansett hvilken sjanger eller forfatter man foretrekker. Har i flere tråder her inne på bokelskere observert at mange har slitt med bøker de har vært ”tvunget” til å lese på ungdomsskolen eller videregående, disse bøkene har rett og slett vært for komplekse og for utfordrende for leseren der og da. Om man bare leser alt for vanskelig tilgjengelige bøker i formative år, kan det skape en aversjon mot det meste av litteratur. Tenk så mange utrolige leseopplevelser man går glipp av da!

Jeg synes at det meste av litteratur har en mening og kan gi masse til en leser. Noen ganger kan plottet være drivende godt, andre ganger kan språket være så fantastisk eller temaet være så interessant at man rett og slett ikke greier å legge boka fra seg... Hadde ikke jeg lest Isfolket da jeg var i 15-16-årsalderen (spennende og pirrende – der og da), er det ikke sikkert at jeg hadde beholdt den lesegleden og –lysten jeg fremdeles har. Lesing er min pasjon! Til tross for at jeg i dag ikke velger denne typen litteratur, synes jeg ikke det har vært bortkastet å lese disse bøkene.

Lesing er en dannelsesreise: for meg startet den her hjemme med folkeeventyrene. Etter en stund beveget jeg meg ut i Roald Dahls magiske verden, deretter våget jeg meg ut i engelske landsbyer sammen med Agatha Christie, sveipet innom Sandemos rare slektssaga og deltok i sjelsettende eventyr sammen med Tolkien… (Ja, jeg innrømmer, jeg er en smule anglofil!) Jeg leste mange bøker, som ga meg mye der og da, og følte meg smått om senn klar for å gi meg i kast med større og større utfordringer.

I dag synes jeg selvsagt at Shakespeare, Dostojevskij, Hamsun, Vesaas, Joyce, Ibsen, Dickens m. flere gir meg mye mer enn for eksempel tidligere nevnte Sandemo. Både språket og handlingen i deres verker overgår i aller høyeste grad det en nålevende serieforfatter trolig kan mestre (selv om både Dickens og Dostojevskij var ”serieforfattere” i sin tid). Imidlertid har jeg store problemer med andre berømte verker. Jeg synes for eksempel ikke noe særlig om den hyllede Don Quijote (forfatteren kommer med de samme poengene om og om igjen) – spesielt andre del som Cervantes trolig skrev siden en eller annen sjarlatan allerede hadde skrevet en oppfølger. Tror ikke denne boka hadde innehatt den posisjonen den har i dag om det ikke var for at den trolig er den første romanen vi kjenner. For meg er forfatterens utrolige kulturkunnskap det eneste imponerende ved verket.

Nå er det kanskje på tide å komme fram til en slags konklusjon? Jeg lover at jeg aldri skal skrive ”smaken er som baken” eller ”bror og bror har forskjellig mor” (!!?). Kan imidlertid ikke love at jeg kommer til å fyre opp under ilden eller provosere for provokasjonens - eller debattens - skyld. Det finnes bøker for alle,og utallige meninger om disse bøkene, heldigvis!

Dette minner meg om noe Alberto Manguel sa noe om i en av sine bøker. Når man er ute blandt folk og leser, feks på T-banen eller på kafe, så vil man ikke bli sett med hva som helst. Da er valget av lesestoff like viktig som valget av sko eller jakke, dersom man er en Leser, en bokperson. Snart skal jeg på ferie, og har sørget for å ha en riktig stilig jakke å reise i, samt Shakespeare og Dickens som lesestoff. Dan Brown leser jeg hjemme. En jul da jeg var ung fikk jeg en Nancy Drew bok i gave fra en perifer slektning (en ung jente i familien et sted fikk Hardy-guttene, de er umulige å skille fra hverandre når de er innpakket). Den ble lest i smug på gutterommet og var jo vel så spennende som Hardy-guttene, men det måtte ingen få vite.

Hos meg høyrer Robert Musil enno til dei ulesne. Og så har eg nokre hol i romanane til Dickens. Ikkje har eg lese Tor Ulven heller. Det er dette eg tenkjer mest på. Kvifor bruker eg då tid på "Berhard Hvals forsnakkelser"?

"Livet er for kort til å lese dårlige bøker"... Hopp over "Halvbroren" med god samvittighet og bruk tiden på gode bøker. Boken er altfor lang og deprimerende! Dickens "David Copperfield", har jeg prøvd meg på mange ganger, men aldri kommet lenger enn ut første kapittel...

“‘Verdas beste roman” er eit omgrep me slett ikkje bør bruka, og me skal ikkje gjera det her heller. Likevel er det mange litteraturkjennarar som seier nett dette om "Moby Dick" - at det for dei er den beste romanen som nokon gong er skrive. Me kan i det minste trygt slå fast at "Moby Dick" er rangert som eit av dei største verka i litteraturhistoria, på line med “Rødt og svart”, Charles Dickens og Dostojevski sine klassiske romanar, eller James Joyce sitt verk "Ulysses" - eller “Lady Chattlerleys elskar” av D.H. Lawrence , for den del. Men som sagt - mange litteraturelskarar dreg fram "Moby Dick" som kanskje den aller beste boka.

Det er ikkje tilfeldig at eg nemner D.H. Lawrence, for det var nettopp han som var ein av dei som henta fram denne veldige sjøromanen etter 60-70 års gløymsle. Forfattaren Herman Melville skreiv i si tid fleire romanar med emne frå sjølivet, som han kjende godt etter mange år til sjøs, m.a. som hvalfangar. Men romanen "Moby Dick" slo aldri an for den tida sine lesarar - den var for eksperimentell og utradisjonell, ja, på mange vis forut for si tid. Kanskje meir i slekt med den moderne "Ulysses" enn med ein 1800-tals roman, enn seia sjøroman. Det er som Melville slapp laus noko då han skreiv boka, noko han ikkje hadde kontroll på og som tok herredømet frå han - i staden kveltra det berre ut som frå eit overflødigheitshorn. D.H. Lawrence såg på boka som ein modernistisk roman og henta mykje inspirasjon frå ho. Teksten er ei blanding av essays (ikkje minst om sjøliv, kvalar og kvalfangst, men óg om t.d. religion), innslag av modernistisk poesi og skodespel, i tillegg til å vera ein tradisjonell roman.

"Moby Dick" vart publisert i 1851 og opnar med den berømte lina: "Kall meg Ismael". Boka er i dag sjølve prototypen på Den Store Amerikanske Romanen, og alle har høyrt om Moby Dick, på eit eller anna vis, sjølv om dei korkje har lese eller kjenner til boka særleg godt. Kanskje du kjenner historia frå filmar elle teikneseriar, eller kanskje du har truffe den gamle sjøulken Moby Duck i eit eller anna Donald-blad.

Boka handlar om kvalfangst. Mellom anna. Ja, boka handlar svært mykje om kvalar og kvalfangst. Ho handlar om galskap og hemn - om den gale kaptein Akab som tek hvalskuta han har fått kommandoen over og legg ut på eit hemntokt for å drepa den kvite hvalen, Moby Dick, som ein gong beit av den eine foten hans. Men boka handlar om meir enn det også - så mykje meir. Det vert sagt at den som har lese Moby Dick aldri blir den same etterpå.

"Moby Dick" er eit litterært meisterverk. Det kan også vera ei krevjande bok - og vanskeleg tilgjengeleg. Samstundes er det boka du må lesa. For eigen del gjorde eg fleire freistnader på å lesa boka, fordelt over ein periode på fleire år. Det var mange grunnar til at eg gav opp - boka var for tung, boka vart kjedeleg, boka var forferdeleg lang. Det tok fleire år før eg endeleg knekte koden. For å lesa “Moby Dick” treng du ganske enkelt god tid. Du må setja ned tempoet og ta den tida som trengst, rett og slett.

Så nok ein gong - kva handlar Moby Dick om... eigentleg? Denne boka over alle bøker - i det minste ei av bøkene over alle bøker - er tolka på så mange slags vis. Som ei jakt på meininga med livet. Som ei forteljing om mennesket sin kamp mot lagnaden. Eller ei historie om dei demoniske kreftene som kan bu i eit menneske. Eller som ei moderne utgåve av Jobs bok, om det vondes problem. Som ei bok med lag på lag fulle av litterære, mytologiske og bibelske tydingar. Moby Dick er samstundes både ei enkel og ei vanskeleg bok.

Men la deg ikkje avskrekka. Berre ta den tida som trengst for å lesa boka. Du vil aldri angra på det. Og du vil vera eit anna menneske etterpå.

Dickens: Pickwick klubbens etterlatte papirer. Joyce: Ulysses. Bjørneboe: Kruttårnet.

Flott at du tar opp dette! Jeg er helt enig med deg at det er mye deprimerende greier der ute, noen ganger er det godt å lese noe som er veldig langt ifra en sånn realistisk-deterministisk tilnærming.

Jeg synes at klassikere av Dickens og Balzac ofte er veldig fornøyelige - men du skal ikke se bort ifra at det er rimelig tøffe livsvilkår der også i blant. Likevel leser jeg det og ler:) Ellers finner jeg også mye humor i for eksempel Edmund Austigard, Kari Bøge og Karen Blixen sine bøker. Og Ragnar Hovland! Jeg har bare lest noen utdrag av han, men han går jo for å være veldig vittig.