Bokelskere.no

Trærnes hemmelige liv stiller i en helt annen klasse enn Gleden ved skjeden eller Fatte matte, etter min mening! Jeg ser at både Sjarmen med tarmen og Hjernen er stjernen er titler som vekke oppmerksomhet og derfor sannsynligvis fungerer etter hensikten. Det jeg ikke har sansen for, er når forlagene løper i flokk og "alle" disse sakprosabøkene plutselig skal ha en tittel i samme sjanger.

Vi har jo sett det samme med bokomslag også. Mann, eller kvinne, bakfra med paraply selger, og vips har vi en haug av bøker med tilnærmet like omslag.

Se for eksempel kvinne sett bakfra.

Hvor overfladisk det enn kan virke, så er jeg opptatt av bokomslag. Det er sikkert mange gode bøker jeg har gått glipp av som en følge av denne lille særheten. Men jeg mener at bokomslaget skal danne en helhet, en slags siste prikk over i'en som bokstavelig talt omfavner det boka handler om på en både estetisk og symboltung måte. Den skal friste meg, - nesten som en utstilt kake på konditoriet.
Jeg knyttet derfor stor skepsis til denne av alle ting franske lille fristelsen, der omslaget er som klippet ut av en tegneserie på 50-tallet, - mann og kvinne i en heftig ... tango? Hrmf, dette var slett ikke vakkert i det hele tatt, men symboltungt? Oh, yes!
For tango, dans, absurditeter og morsomme passasjer er denne boka spekket med. Den handler om mor, far, sønn og en afrikansk trane, der historien om sønnens oppvekst fortelles gjennom dennes opplevelser, krydret med farens dagboknotater på slutten av boka.
Med en mor som strir med indre dyp og høye, uoverstigelige mentale fjell, og en far som også virker å ha sine utfordringer er det duket for både latter, hoderisting og tårer om en oppvekst som er alt annet enn A4 og det man kan kalle "normal". Sangen "Mr. Bojangles" av Nina Simone danser foreldrene til hver kveld, - det er fest, fanteri og tilsynelatende bekymringsløshet som preger hverdagen til dem alle, før man etterhvert som historien skrider fram blir klar over den mer alvorlige klangbunnen med morens sykdom som styrer og definerer livene til dem alle, - inkludert den afrikanske tranen.
Men vil jeg ikke røpe, - men ber deg innstendig, - er det ei bok du skal sette øverst på leselista di, så for all del, la det bli denne!
Det er svært, svært sjelden at ei bok får meg til å gråte en skvett på slutten, - denne gjorde faktisk det.
Kjære Olivier Bourdeaut, - tusen takk for noen fantastiske timer sammen med en familie man bare må bli glad i. For en herlig historie, for et persongalleri og hvilken fantasi du har! Beskjemmet må jeg innrømme at franske forfattere ikke akkurat florerer i mitt litterære univers, - men denne lille godbiten på 159 sider har satt varige spor og ettertanke. Skal jeg sammenligne deg med noen så blir det nok John Irving og en atmosfære og fortellerstemme som kan minne om "Garps bok", kanskje.
Okke som, dette er vakkert skrevet, og jeg nøler ikke et sekund med å anbefale absolutt alle å lese denne sjarmklumpen av ei bok du har kreert.
På en vakker augustdag danser terningen et par muntre dansetrinn over krysantemum, kornblomster og erica, før den bestemt og ikke så rent lite imponert lander på en stødig sekser. Tres bien, mon ami, tres bien! (beklager at jeg ikke fant riktig apostrof, der)

Veldig bra klassisk krim med litt spøkeri som krydder. Jeg fant denne boka i bokhandelen og syntes både bokomslag, tykkelse (jeg liker tykke bøker) og handlingen som ble beskrevet bak på boken så lovende ut. Jeg må innrømme at jeg ikke kjente til forfatteren fra før av, heller ikke at det var midterste bok i en trilogi. De to andre i serien skal definitivt skaffes og jeg gleder meg til å lese mer.

eller er det fleire som har problem med bokelsker-sidene på gamal android-telefon?

Det skjedde eit eller anna rundt julaftan, anten med telefonen min eller med bokelsker-sidene, som gjer at det meste av bilete ikkje visest på mobil-skjermen. For å vere litt nøyaktigare så gjeld det alle profilbileta og dei aller fleste av bokomslag-bileta.

Først så trudde eg at det var telefonen min det var noko gale med. Men etter å ha surfa litt rundt med mobilen på andre internett-sider så er inntrykket mitt at dette er eit problem som avgrensar seg til bokelskere.no.

Er det andre som har same problemet? Hvis ja, er det noko administratoren kan gjere noko med? Android-versjonen på mobilen min er 4.3, i tilfelle det skulle vere nyttig å vite det.

Også jeg er opptatt av bokomslag og har tenkt på de tre fargene. Er det en sammenheng her, må det sannsynligvis fra starten av ha vært meningen at det skulle komme tre bøker. Og hva hvis det kommer en fjerde …

Personlig synes jeg symbolikken i omslaget til første bok, «De usynlige» er interessant – jentungen som står på en stol.

«Da Barbro vokste opp på Barrøy hadde ikke jentene stol. De sto ved bordet og spiste. Av kvinnene i huset var det bare mora, Kaja, som satt, og det begynte hun med først etter at hun fikk sin første sønn. Da Kaja døde, ville Barbro ha stolen hennes. Men Hans ville overlate den til Maria, som han akkurat hadde giftet seg med. Kort etter giftet også storebror Erling seg og flyttet til en annen og rikere øy. Dermed fikk både Barbro og Maria stol, omtrent samtidig. Og allerede da Ingrid var tre, lagde faren stol til henne også, med armlener, som de kunne legge en fjøl over, som hun kunne sitte på, og ha føttene på setet, til hun ble så stor at de kunne fjerne den. En epoke var over.» (side 121)

og
«Alle kvinner har en kiste, det har de hatt lenger enn de har hatt stol.» (side 112)

Det forteller mye om utviklingen i vår tid at kvinnene, inntil for omkring hundre år siden, måtte stå og spise (gjerne på kjøkkenet) mens mennene satt til bords.

Kva er det med Fiorato og kjoler på bokomslaga? Eg har lest berre ei bok av henne, den valde eg nettopp på grunn av det overdrive feminine omslaget, for å teste fordomane mine mot bøker med slilke bokomslag. Den var såpass OK at eg burde tenke på å lese ei eller to til av same forfattar. Har tenkt på Glassblåseren fra Murano, men kanskje eg burde tenke på En bønn for Venezia i staden for? Den sistnemnde har i alle fall fått høgare gjennomsnitt av terningkast.

Men no har eg prata meg vekk. Det eg egentlig skulle spørje deg om, var det du skreiv om Hundre års ensomhet. Når du leid deg igjennom den, var det fordi historia var tragisk, eller var det fordi boka var kjedelig?

«Etterpå reiste eg meg. Eg stod heilt stille og berre såg ned på steinen. Eg prøvde å forestille meg korleis Solveig Paulsen hadde sett ut, korleis ho hadde vore kledd, og kva ho hadde drive med, men eg greidde ikkje sjå for meg nokon ting, iallfall ikkje noko klart, det var berre flimmer. Eg bøygde meg ned og plukka vekk litt kvist og lauv frå grava. Du er i ferd med å bli psykotisk, Terje, tenkte eg, men eg visste at det var berre ønsketenking, eg var ikkje i stand til å flykte inn i ein psykose, eg satt fast i meg sjølv.»

Romanen Begynnelser skrevet av Carl Frode Tiller, utgitt i 2017, starter med slutten. Hovedpersonen Terje ligger på sykehuset etter et selvmordsforsøk. Moren og søsteren Anita er på rommet, krangler om kutting av stilkene på en blomsterbukett. Etterpå er det røyking som er konflikten. De forsones etter kranglingen. Moren sier hun er redd, og Anita sier at det er hun også. Terje ser dem, men det vet de ikke. De venter på at Marit og Turid skal komme.

I kapittel for kapittel tar Terje oss med bakover i livet sitt. Vi får vite hvordan han forsøker å ta sitt liv, at han han har flyttet inn hos moren som har sluttet å drikke. At moren har et forhold til en gift mann. Terje kjekler med moren og med søsteren. Han har vært gift med Turid og har en datter Marit. Han er en byråkrat som kjemper for natur og miljø. Men hva har skjedd som har gjort han til denne, for meg ihvertfall, bitre, kranglevorne og spydige fyren. Er han slik med alle som han er mot moren og Anita. Det får vi etterhvert vite selv om det er mange løse tråder når jeg er ferdig med å lese boken.

Sitatet jeg innleder innlegget mitt med er fra den tiden han fortsatt er gift med Turid. På vei hjem fra jobben kjører han innom en kirkegård. Når han kommer hjem er han så nedfor at Turid sier at han kanskje bør søke hjelp. Han svarer at det går sikkert bra, i morgen er han sikkert bra igjen.

«Eg ville gjerne tru på det eg sa, men eg visste at det ville ta dagar og kanskje veker for eg kom opp igjen, så eg greidde det ikkje. Ikkje ho heller, det visste eg, ho kjente meg altfor godt. Ho fortsette å stryke meg over håret. Eg kom til å tenke på naboparet som leigde ut leilegheita si og flytta til Tanzania i eit år. Eg såg for meg at eg og Turid gjorde noko liknande, at vi braut opp og tok ein pause frå livet vi hadde her. Eg begynte alltid å fantasere om slike ting når eg hadde det slik eg hadde det no. Når ein føler seg makteslaus, får ein behov for å ta store val, tenkte eg, ikkje nødvendigvis fordi ein ønsker dei endringane valet fører med seg, men fordi ein vil kjenne på korleis det er å bestemme over seg sjølv. Fordi ein vil kjenne seg fri.»

Etter Innsirkling-serien, tredje bok i serien ble utgitt i 2014, ble Carl Frode Tiller intervjuet av Carl Frode Tiller i bokprogrammet Brenner & bøkene; sitat fra innledningen til intervjuet:

«Det er mye desperasjon, mye vanskelig (...), men du virker ganske sindig der du sitter i stormens midte?», sier Brenner. Tiller svarer: «Ja, på utsida er jeg ganske sindig. Men ikke nødvendigvis på innsida. Og det er jo det indre, tankene til karakterene vi følger. Det er ikke så mye dramatikk på utsida. Men det foregår mye inni hodet på folk. Det sies mye mellom dem. Men det er ikke mye ytre handling. Med noen unntak.»

Det er desperasjon, mye vanskelig i livet til Terje. Det er som han tenker; han sitter fast i seg selv. Hva som er årsaken forstår jeg som leser etterhvert selv om det fortsatt er mye jeg ikke får vite. Han brenner for natur og miljø. Det er vel det som har holdt han oppe frem til det katastrofale valget om å begå selvmord.

En god roman med en sterk historie som berører meg som leser. Med gode dialoger. Selv om dette ikke er noen gladbok, er det scener som er morsomme å lese. Akkurat som mange hendelser livet er når man får det på avstand. Boken har et nydelig bokomslag synes jeg.

Omtalen er kopiert fra dette blogginnlegget

Et skeptisk forhold som vokser i en tung tid.

Det er ikke helt nødvendig å si at dette er en barnebok og at jeg ikke er helt i målgruppa, siden det er lett å se det både på bokomslag og baksidetekst. Men selv om boka ikke er rettet mot min målgruppe, synes jeg ikke det har så mye å si, for det har hendt seg jeg har likt både barnebøker og ungdomsbøker. Selv er jeg ikke nøye på målgrupper, for jeg er en nysgjerrig leser og liker å holde meg oppdatert på hva som blir utgitt for alle målgrupper.

En uventet og trist skjebne
Min venn, Piraten er en historie med både humor og alvor. Drømmedagen da André og foreldrene hans er på vei til Tusenfryd, forandres til et mareritt. De havner i en alvorlig bilulykke, og André mister begge foreldrene sine på tragisk vis. Selv kommer han så vidt helskinnet fra det. Etter en tung og tragisk tid føler han seg alene. Men siden han er såpass ung, kan han ikke bo alene. Han må flytte inn til en slektning som han ikke har hatt så mye kjennskap til, farens onkel, som blir Andrés grandonkel. Han har vært mye til havs og nærmest levd som en pirat. Han har noe klønete og håpløs, men med tiden kjenner André at han begynner å bli glad i denne rare, merkelige og morsomme slektningen. De begynner sakte, men sikkert å kjenne hverandre, selv om André blir på en måte den voksne av dem. Han følger med på ting, og han blir ordentlig bekymret da grandonkelen hans viser symptomer på at han er syk. Noe han selvfølgelig ikke innrømmer. André gir seg ikke og vil få ham til lege, hvor de får noen dårlige nyheter. Grandonkelen hans er en ekspert på å fortelle historier som skal være "sanne", og André kommer til å tenke på Båtsmann i Trinidad som kan kurere alt mulig som han har blitt fortalt om. Han forsøker å få grandonkelen til å pusse opp båten sammen slik at de kan dra til Trinidad for å gjøre ham frisk, men kan André virkelig stole på alle historiene som grandonkelen forteller?

Det ble en litt lang oppsummering, men grunnen til det er at jeg ikke kan si så mye om hva jeg synes om boka eller utdype ting så mye, for å ikke avsløre noe siden det er en kort bok. Det er en lettlest tekst med tungt tema og morsomme illustrasjoner. Forholdet mellom André og Piraten er annerledes, fargerikt og noe eksentrisk, men hva gjør vel det når de bryr seg om hverandre? Noen ganger kan alle en eller gang føle seg alene i verden, men som egentlig ikke er det likevel, og denne boka er et godt eksempel på det. Lære seg å stole på noen i en sårbar situasjon, og ikke glemme bruken av humor når ting ser håpløst og mørkt ut. Livet går videre selv om enkelte ting stopper opp.

Passer kanskje bra som god lesestund for hele familien
For oss voksne er dette en enkel bok og lett å gjette seg frem til slutten, men byr på underholdning og fin lesestund. Den vil nok gi mer til den rette målgruppa for unge lesere i barneskolealder, eller som en rolig familiestund. En fin bok å lese sammen med noen. Selv likte jeg karakterene bedre enn selve historien, for de var levende og er seg selv i enhver situasjon. De er ikke redd for å være seg selv. Alt i alt, en småhumoristisk historie som tar opp et viktig tema.

Fra min blogg: I Bokhylla

Etter å ha sett serien Normal People som har gått og fortsatt er tilgjengelig på NRK, og som baserer seg på en bok med samme navn og som har fått tittelen Alle andre på norsk, skrevet av den irske forfatteren Sally Rooney, bare måtte jeg lese debutromanen Conversations with Friends. Romanen ble utgitt i 2017 og på norsk har den fått tittelen Samtaler med venner. Jeg har ikke lest romanen Alle andre.

Jeg ble oppmerksom på romanen Samtaler med venner etter at jeg leste at den også skal filmes:

"Etter suksessen med Normal People, har BBC startet arbeidet med å gjøre Sally Rooneys debutroman om til TV-serie."

Det er likheter og ulikheter mellom historiene. Normal People hadde handling over en tidsperiode på flere år, Samtaler med venner foregår over en kort tidsperiode. Likheten er at historien handler om unge mennesker, studentliv i Dublin.

Jeg likte romanen. Befriende å lese etter å ha lest den omfattende biografien om Erik Bye. Det var en periode midtveis jeg synes det ble stillstand i handlingen, men så tok den seg opp på slutten. Jeg håper filmatiseringen blir samme suksess som Normal People er blitt. Ufattelig kjedelig bokomslag synes jeg.

Omtale kopiert fra dette blogginnlegget

Har lest noen debutbøker i år, og en del gode også. Tro meg når jeg lyver er en av dem.

Tro meg når jeg lyver har en av høstens mest mystiske bokomslag, og kanskje høstens underligste tittel, og det var derfor jeg ville lese den. Leser mest horror, men er også svak for krim og thrillere, så derfor måtte denne bli med i lesebunken. Å holde seg unna mørk lesestoff, er umulig.

I denne krimboka blir man kjent med Lars Lukassen som har mye å stri med, både på jobb og hjemme. På jobb får han mer jobb siden lederen deres må trekke seg for en stund på grunn av sykdom i familien, og Lars må steppe inn bare midlertidig. Det faller ikke i god jord for alle. Hjemme krangler han med ekskona om foreldreomsorgen. Han vil ha datteren deres på åtte år mer hjemme hos seg, men ekskona mener han jobber for mye for å få det til.

Mer å stri med
Det viser seg at jobben i ny, midlertidig stilling blir alt annet et rolig. En tidligere klassekamerat av ham blir funnet død og sammen med kollegaene prøver han å finne ut hva som kan ha skjedd, og det betyr at han kan støte på noen av fortidens spøkelser. Det nevnes også noe om barn som har sett noen ved trærne nær skoleområdet, som lokker dem til seg og forteller dem usammenhengende historier de ikke helt forstår. Og Lars sliter også med humørsvingningene til datteren. Hun har en tendens til å slå seg vrang når hun skal på skolen. Har hun seperasjonsangst, eller er det noe hun ikke forteller?Attpåtil er det en ny lærervikar som skal begynne på datterens skole. Hun heter Johanna, har en hund og er veldig hemmelighetsfull. Er hun beskjeden eller har hun mye å skjule? Og lærervikaret går alt annet enn planlagt. Har alt dette noen sammenheng i det hele tatt, eller er det bare mye som skjer på en gang?

Skulle tro dette var en tykk bok med alt som skjer, men boka har normal bokstørrelse og man rekker ikke å kjede seg. Til debutant å være, er Ellen G. Simensen god på å få frem karakterene, både deres gode og dårlige sider, frykten de bærer på, som at de er redde for at det skal skje noe med barna deres eller med noen de er glade i. Det i det hele tatt å miste noen. Hun har også en fin evne til å få frem den idylliske bakgrunnen, som naturen og forandre det til et slags mareritt. Dette er en krimbok med mye atmosfære, ondskap og merkelige relasjoner.

Tar heldigvis ikke for mye oppmerksomhet
Det eneste som trekker litt ned, er følelser som oppstår mellom noen som jeg ikke vil avsløre. Jeg har ikke noe i mot bøker med kjærlighet og følelser. Men er ikke helt fan av karakterer som får følelser for noen nesten med en gang. Det har man lest mange ganger før. Det skjer jo også ofte i krimsjangeren. Men synes at denne boka var såpass god og spennende, at for min del ble den delen noe malplassert og unødvendig. Boka hadde mange andre spenningsfaktorer, som jeg heller ville lese mer om. Noen synes begjær er spennende å lese om, men ikke jeg. Heldigvis stjal det ikke for stor oppmerksomhet fra resten av handlingen og aspektene.

Bortsett fra det, og uten å virke som en surpump, anbefaler jeg Tro meg når jeg lyver videre til andre krimlesere. Dette er en stødig, drivende, og selv om slutten ikke overrasket, god krimbok, som leker med mørket. Jeg leser gjerne hennes neste bok.

Fra min blogg: I Bokhylla