Det er mulig jeg har tungt for det, i alle fall har jeg på dette tidspunkt problemer med å holde oversikten over alle regler og retningslinjer som opptrer hulter til bulter vedrørende valg av bok nr. 2. (Dette er ikke ment som noen kritikk - det er ikke lett å se hvordan det skulle blitt annerledes og mer oversiktlig i en slik idéstorm-prosess som dette nødvendigvis er på dette stadiet.)

Mitt spørsmål er: er det egentlig noensomhelst vits i at vi i forslagstråden vedr. bok nr. 2 har nominert flere enn én bok - når det bare er førstevalget som blir tatt med i listen nedenfor? Jfr. hva Havarima poengterte for meg i den andre tråden nå nettopp, som respons til at jeg påpekte mangelen på svenske bøker blant de nominerte:

"Med ditt siste bidrag er det nå foreslått fem svenske bøker. Barabbas er den eneste som er kommet med på den endelige lista så langt, for ingen andre har førsteprioritet eller er foreslått av mer enn en."

Dersom jeg ser at andre foreslår bøker jeg selv kunne tenkt meg å lese, men ikke har satt dem som førstepri - så må jeg altså bruke et av mine forslag på å gjenta andres forslag, for å få dem med på "den endelige listen"? Hmmm - dette forutsetter blant annet at hvis jeg først kommer med forslag selv, og senere ser andre foreslå bøker jeg ikke har tenkt på/husket/visst om, men får mer lyst til å lese - så må jeg gå inn og endre mitt opprinnelige forslag - OG du, kjellk, må oppdage at jeg har gjort endringer i mitt opprinnelige innlegg????!!! Nei, her foreslår jeg mer stringens i neste nominasjonsrunde, gitt. Jeg tror blant annet at det er bedre at hver bokelsker kan foreslå færre titler, men at alle de foreslåtte titlene i forslagstråden så blir med til stemmerunden.

Ikke minst fordi jo senere opp mot "fristens utløp" man fremsetter forslag, jo færre andre bokelskere vil rekke å vurdere de seneste forslagene og gi dem den eventuelle dobbeltstemmen de måtte trenge for å komme med på "den endelige listen" over nominerte pr. i dag.

Dette fremstår muligens som et snodig tittelinnlegg, men la meg fortelle og forklare :-)

Før jeg starter: jeg elsker lydbøker og podcaster. Det som går inn via øret når tydelgvis frem hos meg :-) Siden jeg er bokelsker lytter jeg gjerne til podcastene Bok i P2 og The Guardian Books Podcast (er mest glad i sistnevnte). Det hender jeg lytter til andre litteratur-podcaster også. Jeg opplever ofte at slike podcaster både hjelper meg til å bli kjent med litteratur, vekke nysgjerrighet, samt velge ut hva jeg evt vil bruke tid på å lese. Jeg opplever at jeg får kjennskap til mye litteratur pga podcaster - pluss bokprogrammer på tv, og, ikke minst, artikler og reportasjer i medier (internasjonale og norske).

Mitt spørsmål er: vet noen om andre gode podcaster om litteratur og bøker enn de to nevnte og kan dele erfaringer og tips?

I løpet av min gåtur i morges lyttet jeg til The Guardian Books Podcast fra 15.11.13 - "Revolutionary women": http://www.theguardian.com/books/audio/2013/nov/15/revolutionary-women-books-podcast.

Det ble etter en stund snakk om (fakta-)boken "Her Brilliant Career" av Rachel Cooke: Denne forfatteren har satt seg fore å skrive om en rekke foregangskvinner i yrkeslivet på 1950-tallet i Storbritannia. Artikkelen i lenken sier bl.a om boka at den er et "study of pioneering female professionals [---] to inspire women in the 21st century with the courage and resolve of working women in the 1950s".
Ut av samtalen med forfatteren kom følgende (utrolige) historie opp: Cooke forteller om Storbritannias første kvinnelige advokat (50-tallet) som ble en skikkelig heltinne for hele befolkningen og fikk masse medieomtale. For å illustrere hvor vanvittig dyktig denne advokaten var på bl.a å få frikjent mord-tiltalte (noe hun ble berømt for), kom følgende sanne historie:

En kvinne var tiltalt for å ha tatt livet av sine barn med vilje via mordbrann. Hun skulle, etter sigende, ha satt fyr på hjemmet med vilje for å drepe barna. Svært mye tilsa at kvinnen faktisk var skyldig i overlagt, grusomt mord. Denne, etter tiden, briljante advokaten klarte likevel å få henne frikjent pga følgende "bevis":
"Alle" visste da at enhver kvinne så det som fullstendig utenkelig å vise seg med hårruller i håret når det kom besøk eller folk til huset. Advokatens argument i kvinnens favør var som følger: dersom kvinnen hadde planlagt brannen, så ville brannmennene aldri funnet henne med hårruller håret på åstedet. - Man går da ikke med hårruller når fremmede brannmenn kommer på døren, må vite! - Det går da ikke an å vise seg slik!...Juryen godtok dette argumentet, og kvinnen (som høyst sannsynligvis var skyldig) gikk fri! Crazy 50-tallet, sier jeg bare, he-he. Den kvinnelige advokaten var nok svært lur og samfunnet var nok veldig 1950 mht på "vanlige" kvinner, he-he.

Denne historien var så merkelig, men sann, at jeg fikk lyst til å dele den med dere. Historien ville trolig være glemt for de fleste for alltid - hadde det ikke vært for den nyutgitte boka til Rachel Cooke :-)

Og denne rariteten ville jeg aldri visst om - hadde det ikke vært for podcast! - Kanskje jeg kommer til å lese boka også ;-)

Nå er jeg litt rusten her, så unnskyld eventuelle feiloppfatninger av situasjonen. Av det jeg forstår er det debatt om bokanmeldelser og lengde på dem.

Her støtter jeg faktisk at temaet blir tatt opp, ikke fordi det ene skal bannlyses, men fordi leserne av disse anmeldelsene har forskjellige preferanser, og at veldig korte anmeldelser oftest ikke inneholder det man er ute etter når man først klikker seg inn på en bokanmeldelse. Forskjellen ligger ofte i begrunnelse og utfylling. F. eks. er "Dritdårlig, likte ikke boka i det hele tatt. Anbefales ikke!" en ganske intetsigende anmeldelse alt tatt i betraktning. Vedkommende som skriver det har for all del lov til å ytre seg om det, det er ikke der problemet ligger.
Irritasjonen oppstår når en må manuelt skille alle disse anmeldelsene fra de en selv er ute etter, hvis man er ute etter en anmeldelse i tradisjonell form, eller en med mer begrunnelser, bakgrunn eller innhold helt generelt.

Fra en bokelskers side kan sånne mini-anmeldelser oppfattes som misbruk av et verktøy, og det kan jo fyre opp under uenighet. For en bokelsker som er mini-anmelder kan det rett og slett oppfattes som en like god måte å anmelde en bok på, og derfor videre oppfattes som et angrep på det en selv ser som en helt gyldig måte å skrive anmeldelse på.

Å lage to kategorier for disse er derfor en god løsning etter mitt syn, og en som burde vurderes, da det vil kunne løse opp i mye av denne konflikten. Så lenge situasjonen er som den er, og så lenge det er uenighet og irritasjon over dette vil det oppstå konflikten. Og i mangel på en løsning, som å dele kategorien, vil noen uunngåelig forsøke å forandre situasjonen ved å sette kriterier, og noen vil ta til motmæle fordi de mener det ikke stemmer.

Alle har det samme målet, å gjøre bokelskere det beste det kan være, men vi har forskjellige oppfatninger om hva det beste er. I tilfeller som dette, hvor det er en sterk todeling i meninger, er den eneste langvarige løsningen å dele kategorien etter de to oppfatningene som allerede eksisterer.

En essaysamling man absolutt bør få med seg!

Karl Ove Knausgård (f. 1968) er en meget profilert norsk forfatter jeg uten videre antar at alle har et forhold til. Foruten romanene "Ute av verden" (1998) og "En tid for alt" (2004), har han utgitt romansyklusen "Min kamp" i seks bind (2009-2011). Essay-samlingen "Sjelens Amerika" utkom i 2013. Etter dette har Knausgård også utgitt en fotobok sammen med Thomas Wågeström - "Nakken" (2014). (Kilde: Wikipedia)

"Sjelens Amerika" er en samling av tekster utgitt i årene 1996-2013 - med unntak av noen få upubliserte tekster som også er tatt med. Under lesingen er det faktisk veldig interessant å få med seg hvor og når aktuelle essays ble publisert, fordi jeg opplevde at dette satte tekstene i en slags kontekst. En oversikt følger fra s. 396-397. Denne oversikten kunne for øvrig like godt å ha vært med i innholdsfortegnelsen, etter mitt syn.

Mitt utgangspunkt er at jeg er meget begeistret for Karl Ove Knausgårds fortellerstemme. Han pakker ikke inn noen ting, går inn til kjernen av hva det skulle være og formidler dette på en måte som fanger meg som leser fullstendig - selv om jeg skulle være uenig i det han skriver om. At dette har hatt sin pris, kommer tydelig frem i essayet om litteraturen og det onde (side 303 flg. - kanskje det beste essayet i hele samlingen) hvor han blant annet tar for seg noen av reaksjonene på hans romansyklus "Min kamp". Noe av kritikken handlet nemlig om ham som person, hvordan han behandlet sin kone osv. Hører dette hjemme i litteraturkritikken? Motstykket er jo at dersom all litteratur bare skal handle om høyverdig moral, blir det hele temmelig uinteressant og kjedelig. I god litteratur er det konflikter som dominerer, og det er såkalte "vedtatte normer" som utfordres - gang på gang.

"Jeg er ikke imot likestilling, men å skrive en roman om et likestilt forhold ville være meningsløst, hvis det var målet - for hva skulle det tjene til? Noen skulle likesom lese boken, og tenke, den der Knausgård, han er et rettferdig og godt menneske, og han ikke bare mener at likestilling mellom kjønnene er attråverdig og riktig, men han handler også bra i forhold til det! Det skal jeg også gjøre fra nå av! De deler på alt, de to i den familien. Mor er i arbeid, far er i arbeid, barna i barnehage, hjemmet ordner de i fellesskap. og mannen respekterer kvinnen, og kvinnen respekterer mannen! Han er ikke egoistisk, han er ikke eiesyk, han har ikke lyst til å ligge med alle kvinner han ser, for han objektiviserer ikke kvinnen, og ser med forakt på dem som gjør det. Han har sunne verdier, sunne holdninger, han er for det gode og mot det onde.

Nei, det er altfor lett å ironisere om dette, merker jeg. Skal man snakke om litteratur og moral, eller moralsk fordømmelse av litteratur, må man gå inn der det faktisk står noe reelt på spill, som med Céline etter krigen, da satt de med Célines antisemittiske pamfletter i fanget, han var en enestående forfatter, men burde han leses, i lys av alt det som kom frem om hans holdninger, etter utryddelsen av jødene under krigen? Og de satt med de tyskervennlige og reaksjonære romanene til landssvikeren Hamsun. Verre forbrytelse enn landssvik fantes ikke på slutten av førtitallet. Det er som om noen skulle skrive en pro-Breivik-roman i dag. Og det er der, der inne hvor det er alvor, at diskusjonene om moral og litteratur må føres. Der det virkelig betyr noe, ikke for de andre, men for deg.

Hvor går din grense? Finnes det en grense for hva litteratur får inneholde? ...." (side 312)

Og videre i artikkelen er han innom hva som vil bli konsekvensen dersom vi skulle fjerne alt som vi mener er skadelig og umoralsk i kulturen. Da ville f.eks. en roman som Madame Bovary aldri ha sett dagens lys - selv om vi i ettertid smiler av at boka en gang ble ansett som umoralsk. Som om madame Bovarys handlinger og forfatterens holdninger var de samme ... Det er i litteraturen som ellers i kunsten: den bryter grenser, tar for seg tabuer osv.

Nok en gang er Knausgård innom James Joyces roman Ulysses, som han mener best kan forstås ved å ta et steg tilbake fra den - "Alle de små bitene, alle de i nået oppløste strukturer samler seg i et større bilde, som er Joyces svar på spørsmålet: hva er det å være menneske?" (side 318) Ikke til å undres over at Knausgårds fascinasjon både for ham og Proust har gjort at også Min kamp-romansyklusen i bunn og grunn handler om det samme - hva det vil si å være menneske. Han har likevel gjort det litt enklere for leseren enn Joyce, ved at det oppi alle sidesporene, som til forveksling har stor likhet med flere av essayene i "Sjelens Amerika", i alle fall har gitt leserne en slags rød tråd man kan dra seg etter (nemlig hans egen livshistorie, slik den har fortonet seg for ham - men som alt annet er relativ eller subjektiv - hvem eier forresten "fasiten" på et menneskes livshistorie? Og hvordan måler man graden av selvinnsikt, som et slags parameter på troverdigheten av historien man selv forteller om seg selv).

Det er høy sitatfaktor i essaysamlingen, og jeg kjenner at jeg må holde meg kraftig i skinnet for ikke å la hele denne bokomtalen bli gjennomsyret av Knausgård-sitater. Det skal jeg ikke gjøre. Denne boka må man nemlig lese selv - og det ville være latterlig om jeg anbefalte andre å lese den sakte, siden jeg selv slukte den fra perm til perm, på rekordtid. Derimot tenker jeg at de beste essayene i samlingen med fordel kan leses om og om igjen. Alle essayene er nemlig ikke like gode, slik jeg ser det. Mine topp tre essays er uten tvil den om "Det monofone mennesket" (side 49 flg. - handler om 22. juli og Breivik-saken - trykket i Dagens Nyheter og i Samtiden i 2012), "Sjelens Amerika" (side 85 flg. - handler om noen av Hamsuns verker - den delen som omhandler Mysterier er tidligere trykket i boka Norsk litterær kanon, med Stig Sæterbakken og Janike Kampevold Larsen i 2007) og "Litteraturen og det onde" (side 303 flg. - tittelen er talende nok i seg selv - foredrag på Testrup Folkehlyskole og trykket i Samtiden i 2013). Dessuten må jeg ikke glemme essayet "Dit ut der fortellingen ikke når" (side 363 flg. - handler om forholdet mellom forfatter og redaktør - trykket i Samtiden i 2013). Det er mye annet bra i samlingen også, men disse nevnte essayene skiller seg helt klart ut i en helt annen liga sammenlignet med resten, synes jeg.

Som tidligere nevnt er mange av temaene i eassaysamlingen svært gjenkjennelig fra Min kamp-romansyklusen, og dette likte jeg godt, mens andre mener at dette svekker samlingen fordi den ikke forteller noe grunnleggende nytt. Man kan vel i grunnen bare konstatere at vi lesere er forskjellige og leser en essaysamling som dette med ulike briller. Objektivt sett kommer man nemlig ikke utenom at tekstene er gode, litterære og interessante! I den grad det finnes noen objektive kriterier for hva som skiller god litteratur fra mindre god litteratur, så er kriteriene for god litteratur her lett gjenkjennelige.

Knausgård har tidligere inspirert meg mye til å bryte noen barrierer i min egen lesning, selv om jeg pt. fremdeles ikke har klart å forsere Ulysses (og ja - jeg har prøvd). Nå er Homers "Sangen om Odyssevs" i alle fall innkjøpt, så jeg tenker vi begynner der. Dessuten ble jeg inspirert til å finne frem en bok jeg for lengst har kjøpt inn, nemlig Paul Auster og J-M. Coetzees "Her og nå - brev 2008-2011". Det blir neste bok på mitt sommerlese-program!

Karl Ove Knausgård skriver fantastisk godt, og han er i en helt annen liga enn de fleste andre norske samtidsforfattere. Noe av forklaringen er også at han er meget belest og har referanser til all verdens litteratur. Det gjør det selvsagt ekstra interessant for en bokelsker å lese alt han skriver. Dessuten endevender han på mange av mine oppfatninger - som at Hamsuns Mysterier er en mislykket roman. Jeg er ikke enig med ham (i alle fall ikke enda), men det blir likevel ikke det samme å lese Mysterier etter dette ... Det må innrømmes. Han byr på seg selv i sine tekster - på godt og vondt - og måten han analyserer selv kritikken av sine egne bøker, røper en høy grad både av modenhet og selvinnsikt, for ikke å glemme trygghet i forhold til hvem han selv er og hva han står for - på godt og vondt. Han legger ikke to fingre mellom, han sier ting som de er. For dette har han allerede betalt en høy pris, men så er han allerede blitt en forfatter å regne med - ikke bare i Norge, men på verdensbasis. Det gleder meg sterkt og inderlig at han nå har slått gjennom internasjonalt! Jeg tror faktisk at han kan bli enda større internasjonalt enn her hjemme på bjerget, fordi det lett smålige blir borte så fort man kommer over Norges landegrenser.

Det er helt umulig å lese "Sjelens Amerika" uten å ha særlig Min kamp-romansyklusen med seg - i alle fall når man faktisk har lest disse bøkene. Man får helt klart mer utbytte av denne essaysamlingen dersom man har lest Knausgårds øvrige bøker tidligere - uten at det nødvendigvis er et "must". Kanskje kan essaysamlingen til og med være en inspirerende inngangsport til Knausgårds forfatterskap for lesere som aldri har lest hans bøker?

Jeg anbefaler denne essaysamlingen varmt!

Fra å være en veldig aktiv bokelsker her på siden, titter jeg nå bare innom og ytrer meg litt i ny og ne. Jeg finner ikke lenger den gleden og entusiasmen jeg hadde tidligere. Jeg mener ikke å skylde, utelukkende, på nettsiden.....men uansett, slik det fremkommer her, er den blitt mye mer uoversiktlig og vanskelig tilgjengelig. Jeg savner den aktive debattråden med oppbyggelige og interessante innlegg og refleksjoner. Det var alltid respons på innlegg og man gledet seg til å følge tråden videre. Nå blir de fleste diskusjonsinnlegg en "enetale" som nesten ingen ønsker å svare på. Og jeg er helt enig i at "bokomtalene" forsvinner ut i intet. Hvis jeg svarer på en bokomtale har jeg problemer med å finne innlegget mitt igjen. Det er ingen tvil om at noe har skjedd her på siden....Det er synd. Nå finner jeg like stor glede i ett par boksider på Facebook hvor responsen på et innlegg kan være enorm. Fikk 100 "likes" på et innlegg forleden og ble helt forfjamset. Men litt gøy er det jo...selv om disse sidene av og til "tar helt av" når det gjelder forslag til bøker. Det er mange bokentusiaster der ute.....Håper likevel at adm. av bokelskere kan ta tilbakemeldingen alvorlig, og prøve å finne en form på "bokomtaler" og "debattinnlegg" som kan gjøre siden lettere tilgjengelig og dermed morsommere å følge. Personlig synes jeg at Lillevi's forslag er interessant.

Trodde nok andre også hadde på sin "lese-liste", og gir min omtale i dag boken et rykk oppover på listen, blir jeg svært så glad, fordi jeg tror at også du blir glad i denne boken. ( For egen del må jeg si det gikk en stund, før mitt lesetempo av denne øket, men så-med ett- fikk den meg virkelig i "gear", : Håper du gir meg en tilbakemelding når boken er lest, uansett i hvilken grad du liker den eller ikke. Heldigvis har vi lov til å ha forskjellig smak. Uansett smaker en tilbakemelding fra en annen "bokelsker" alltid godt! Takk skal du ha.

Denne helgen er ikke veldig forskjellig fra forrige helg, jeg har fortsatt Ukjent soldat av Väinö Linna som utebok. Jeg leser også fortsatt første bok i trilogien Torka aldrig tårar utan handskar av Jonas Gardell. Dette er to bøker som forteller hver sin viktige historie.

Forrige helg var det snakk om krapyl, denne helgen er tiden inne for å takke og verdsette fedrene til krapylene. Selv har jeg en pappa som alltid stiller opp både med støtte og praktisk hjelp når det trengs. Jeg vet at jeg er utrolig heldig og jeg er veldig takknemlig for at jeg har min kjære pappa.

God helg til alle bokelskere og en ekstra god helg og gratulerer med dagen til alle bokelsker-pappaene.

Hei, på oversatte titler, kan dere skrive originaltittelen? Det ville gjort det mye lettere for meg og kan vel være relevant. Og en ting til: tidligere kunne man se terningkast når man f eks søkte på en forfatter og fikk en liste på bøker. Nå må man gå inn på hver enkelt og huske/skrive ned, hvis man vil se hvilke som er mest populære. Å gjeninnføre det hadde også gjort ting enklere!

Vennlig hilsen en tydeligvis litt utålmodig bokelsker

Tynne bøker er som regel lettleste, men ikke i dette tilfellet. Brukte noen ekstra dager på å lese ferdig denne. Les hvorfor!

Gert Nygårdshaug er en forfatter som jeg ikke har lest noe av tidligere, men det er en forfatter jeg har hørt mye om. Jeg har hans mest kjente bok Mengele Zoo stående ulest i hylla. Hvorfor jeg ikke har lest den ennå, må du ikke spørre meg om. En dag skal den leses. Jeg aner ikke når. Sånn er det å være en bokelsker. Man drukner i bøker, men vet ikke alltid hvilken bok man skal lese og ofte blir alt et tilfeldig valg. Men nok om det. Jeg har som sagt ikke lest noe av Nygårdshaug før så det var helt sikkert på høy tid for av og til føles det ut som jeg er den eneste her til lands som ikke har lest noe av ham ennå. Nå er jeg ikke lenger en av dem. Og mitt første "møte" med Nygårdshaug ble dessverre en gigantisk skuffelse!

I boka Nøkkelmakeren møter vi Melkior Mussenden som er gift med Mathilde. De bor i en landsby der alle kjenner hverandre og alle har sine faste rutiner. Melkior er førtidspensjonist. Han var tidligere urmaker, men han setter den hobbyen fortsatt høyt hjemme. Steller med sine klokker og styrer med sitt. En kveld han gjør sine vante rutiner, blir han satt ut av prikking og en slags indre uro. Noe han ikke har opplevd før og skjønner ikke hva det kommer av, og han er besatt av tanken på hva som er forkskjell på det å være innenfor og utenfor tiden. Han er veldig filosofisk av seg og tenker ofte på det med tiden. Men han vet ikke hva prikkingen i kroppen kommer av og det kommer og går av seg selv, og etter hvert begynner han å innbille seg ting. Har det også noe med tiden å gjøre? En dag kommer det en fremmed kar til landsbyen. Den mannen går gjennom kornåkrene i landsbyen og virker litt lost. Han kommer til landsbyen for å starte sin egen bedrift. Han er nøkkelmaker og har tenkt å skaffe sitt eget lokale. Men hvorfor virker mannen så hemmelighetsfull når han først kommer til landsbyen? Er det noen grunn til det?

Høres ut som en spesiell bok dette, ikke sant? Det var det også, på mange måter. Jeg liker spesielle bøker. Spesielle bøker som skiller seg ut litt, men dessverre ble ikke denne en av favorittene mine. Jeg irriterte meg grønn over boka av mange grunner. Det første er fortellermåten. Jeg hatet fortellermåten. Den føltes mer "opprammsende" enn "fortellende". Savnet litt mer "direkte tale" eller hvordan jeg skal kalle det istedet for at ting er "oppsummert". Og forfatteren var meget sparsommelig på avsnittene. Savnet også mer liv i karakterene. Oppfattet de fleste som veldig flate, som pappfigurer selv når de forsøkte å være litt humoristiske, men denne boka hadde dessverre ikke min type humor og jeg opplevde innholdet som veldig stivt og tørt. Boka kunne ha blitt lest ganske fort, men det gikk litt tregere enn forventet fordi innholdet fenget ikke noe særlig og da går lesingen gjerne tregere.

Jeg prøvde mange ganger underveis å like boka, men klarte det bare ikke og var vel bare lettet over å bli ferdig med Nøkkelmakeren og lese i en annen bok istedet. Trist når det er sånn, men slikt skjer. Det er ikke første gang. Man kan ikke like alle bøkene man leser. Det er ikke menneskelig. Heller ikke meningen å virke så brutal, men jeg er bare ærlig, som vanlig. Denne boka var slett ikke noe for meg.

Når du skal på noe viktig, men har ganske god tid på deg, så du bestemmer deg for å stikke innom bokhandelen eller biblioteket, men blir så distrahert at du kommer for sent. Da er du en bokelsker.