Bokelskere.no

Tusen takk for hjelpen! Da skal jeg sette meg ned å kose meg med bokblogger :0)

Hvilke bøker mener du har gjort seg fortjent til å havne under norske juletrær i år?

Inne på bokbloggportalen Bokblogger.no samler vi nå Bokbloggerne og bokelskernes beste tips i kommentarfeltet på denne bloggposten. Vi tar gjerne i mot bidrag fra Bokelskere i kommentarfeltet inne på Bokblogger.no og i denne tråden, selvsagt, så den kan være til glede for alle medlemmene her inne.

Det gjelder å finne rett bok til rett person, treffer man blink kan det gi mange timer med gode opplevelser til mottakeren.

Dette er helt klart den dårligste boka jeg har lest i november (Persepolis er den beste). Jeg leste den fordi jeg har sett endeløse innlegg om den overalt i norske bokblogger. Nå angrer jeg bittert, så dårlig syntes jeg den var. Hva har jeg lært av dette, jo: Ikke les hva andre leser. Enkelt og greit. Jeg er ikke som folk flest og aldri vil jeg komme til å være det heller. Dette er en ungdomsroman og det kan virke som det er en skrekkroman slik som den blir fremstilt men det er det all deles ikke. Jeg er lettskremt og våger nesten ikke å se favorittprogrammet mitt Åndenes Makt alene en gang og jeg vet hva jeg snakker om. Denne er ikke noe skrekkelig eller skummel. Det er en spenningsroman med tåpelige innslag av fantasy på grensen til scifi faktisk. Tidsreiser oppstår.

Det er en gutt og en bestefar. Bestefaren har helt siden barnebarnet var liten fortalte skrønehistorier som barnebarnet svelget glatt. Etter hvert som han vokser opp forstår han at dette er bare tull, ingen av historiene kan være sanne. Det finnes ikke barn med spesielle evner som bor på et barnehjem på en liten øy. En dag klikker det for bestefaren og familien må ta forholdsregler. Bestefar er en våpenentusiast og samler på disse og de tar de fra ham. Barnebarnet finner en liten stund senere bestefaren forsvarsløst drept av et dyr i skogen ved huset. De skulle aldri ha tatt fra ham våpnene sine.

Barnebarnet (som jeg ikke husker navnet på, unnskyld altså, jeg er så dårlig med navn og detaljer og uten notater har jeg demens) får psykiske plager etter bestefarens voldsomme død. Familien er rik og psykologen anbefaler dem å dra ut på en reise til det gamle barnehjemmet der bestefaren bodde som ungdom. Det vil hjelpe gutten å komme seg videre og legge det vonde bak seg. A closure. Far og sønn reiser og der oppdager Jacob (det var det han het, ja) at ikke bare eksisterer barnehjemmet men historiene som bestefaren fortalte ham som liten er sanne.

Forfatteren av boka samler på gamle fotografier i virkeligheten og i boka har han fått tak i og tatt med bilder som det er meningen skal passe til historien. Det gjør det ikke. Faktisk har han først funnet bildene forså å lage historien rundt dem. Det hele ble for meg bare teit og hva er sjansen for at folk tar bilder av en gutt akkurat da han får et 'synsk anfall' sånn som på et av bildene. Alle bildene ser (og er i virkeligheten) scenesatt.. Siden det ble så lite troverdig med de fotografiene ødela det for meg. Språket er heller ikke noe særlig og forfatteren finner på å skrive ganske mye tull. Et sted presterte han å skrive:

"Der var klassikere som Peter Pan og Den hemmelige hagen, historier skrevet av forfattere som tiden hadde glemt"

Ærlig talt. Dette er bøker tiden aldeles ikke har glemt. De bådes leses enda og betegnes fortsatt som klassikere. Hovedpersonen, Jacob, er også treig i hodet. Flere steder bruker han bemerkelsesverdig lang tid på å legge sammen to og to, og ting må bokstavelig talt bli slått i nesen på han før han forstår noe og da er det bare nesten. Det er også litt ekkelt at han slår seg sammen med bestefaren sin gamle kjærlighet (han har reist tilbake i tid så hun er ikke åtti år gammel eller noe). Ekkelt er det for det om.

Det er en 'scene' som hender i boken som er bra. Turtelduene tar seg inn i et gammelt skipsvrak og flyter i et helt mørkt rom under vannet med en pusterør som de sender mellom seg. Rundt dem svømmer det mange lysende fisker og det føles som de flyter i universet og fiskene er stjernene. Fantastisk. Det levde jeg meg veldig inn i. Men det var også alt.

Jeg må ærlig innrømme at jeg ikke har oppdaget den nye funksjonen bokomtaler her inne før nå og synes at det var litt voldsomt med de som skrev inn hele blogginnlegg eller lange omtaler. Det blir litt annerledes når det er en egen funksjon for bokomtaler. En enslig lenke er heller ikke særlig fruktbart for fellesskapet, men jeg tror mange bloggere gjør det for å ha oversikt over egne omtaler. Mange bruker dette nettstedet som en oversikt over hva de selv har lest og hva de syntes om boken.

Jeg synes du er litt krass mot bloggere her og jeg synes at det vitner om at du ikke leser særlig mange bokblogger. Bokblogger skriver jo nettopp bokomtaler og mange av dem både gode og grundige som du etterlyser så jeg ser ikke noe galt i at de deler dem her inne og legger ved en lenke til bloggen sin. Som du sier har ikke alle brukere tid tNå blogger jeg om bøker selv så kan vel ikke kalles særlig subjektiv, men jeg vil også si at jeg har hatt utrolig stor nytte av alle de gode bokbloggene som finnes der ute også i jobben som skolebibliotekar. Det gjelder spesielt å følge med på hva som kommer innen ungdomsbøker, fantasy, sci-fi og lignende både på engelsk og norsk, bøker det skrives lite om i andre medier. Bokelskere er også et godt verktøy i jobbsammenheng, men ofte finnes det for få omtaler og diskusjoner spesielt om denne type bøker til at det er nok å bare bruke dette. Jeg håper flere vil bidra med relevant innhold og synes også det er fint med lenker til egen og andres blogg.

Foretrekker du å ta dine egne valg?

Forestill deg å leve i et samfunn der alt er bestemt, og du har ikke annet valg enn å bare adlyde reglene. Følge strømmen på lik vis som alle andre. Samfunnet (altså funksjonærene) bestemmer yrket ditt, hvem du skal leve med resten av livet, og når du skal dø. Hadde du akseptert det? Tenk hvor kjedelig det har vært i lengden å få vite alt dette og leve på denne måten resten av livet. Det hadde vært utholdelig. I hvert fall for meg. Jeg liker å leve i uvisshet, i alle fall til en viss grad. Det jeg ville ha valgt av disse, å få vite akkurat nå er jobbvalg for jeg er i en slik boble selv nå. Jeg er med på kvalifiserendetiltak og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre med resten av livet. Hvilket yrke jeg skal velge og ikke vet jeg hva jeg er god i heller, så sånn sett har det vært en trygghet å få vite det nå, hva jeg kommer til å jobbe som og hvor i fremtiden. Det hadde jeg gjerne ville vite akkurat nå slik at jeg slipper å tenke på det mer, siden jeg er i en slik prosess selv, men jeg bor ikke et samfunn som Cassia der alt er forhåndsbestemt, så jeg får bare spekulere og håpe at jeg finner meg en jobb et eller annet sted før kvalifiseringskontrakten min går ut. Så på den måten misunner jeg Cassia litt, men angående alle de andre valgene i livet mitt vil jeg gjerne ta selv.

Cassia, i motsetning som meg, får ikke ta noen valg selv. Alt er tilrettelagt av det som blir kalt Samfunnet (styrt av det som blir kalt funksjonærere). Når hun fyller 17, må foreldrene hennes ta henne med på et arrangement sammen med andre 17 - åringer. Det er da de får vite gjennom en skjerm hvem de skal kobles sammen med, hvem som blir deres livspartner. Det er en stor dag for disse 17-åringene og Cassia er like spent som de andre. Hvem kommer hun til å bli satt opp sammen med? Overraskelsen blir stor og tvilen enda større da hun senere ser det flimrer på skjermen og et annet ansikt dukker opp i noen få sekunder som Cassias match. Hvilke av disse to er egentlig hennes match?

Boka Cassias valg har jeg hørt mye om av bokfolk på youtube og lest mye om gjennom norske og utenlandske bokblogger. Boka er den første i en triologi, og jeg har lenge hatt lys til å lese den selv om jeg er litt lei av å høre om dystopiske ungdomsbøker. Det var enormt populært i en tid og det er det muligens ennå. Nysgjerrigheten min er som sagt stor, spesielt når det gjelder bøker, og jeg bare må lese bøkene "alle snakker om". Og ofte føles det som om jeg er den siste i verden til å lese den boka eller serien som det snakkes om. Jeg er alltid sent ute, men bedre sent enn aldri ...

Jeg vet ikke helt hva jeg forventet før jeg leste boka, ikke annet enn at jeg var litt skeptisk. Aner ikke hvorfor. Syns boka ga et godt inntrykk i hva slags samfunn og familie Cassia levde i. At hun var vant til at andre tok valg for henne og at hun på en måte aksepterte det - at slik var det. Det var slik alle levde og måtte finne seg i. Helt til hun fikk følelser for en fyr hun så noe sekunder på en skjerm, etter at hun fikk vite hvem som hennes egentlige match var. Det får henne til å tvile på Samfunnet og om Samfunnet noen gang gjør feil. Dessuten er hun en jente med følelser. Bør hun følge følelsene sine eller gjøre som Samfunnnet sier hun forventer og skal gjøre?

Forfatteren Ally Condie gjør en god jobb med å gi inntrykk hvordan Samfunnet til Cassia fungerer, hvordan innbyggerne lever, og hva som er lov og ikke. Det er lett å forestille seg hvordan de bor og hvordan disse folkene lever, men syns karakterene, selv hovedpersonen Cassia blir litt flate. Hun har ikke mye følelser, enten er hun langt oppe eller langt nede (nesten som meg), men ikke noe mer enn det. Og hun er besatt av en fyr hun knapt nok kjenner. Det virker ikke naturlig. Syns heller ikke de andre karakterene hadde særlig dybde. Jeg ble ikke ordentlig kjent med noen av dem. Ble bare kjent med relasjonene deres, men ikke personlighetene deres. Det håper jeg får vite mer om i neste bok, hvis ikke blir det for monotont.

Cassias valg er ingen perfekt førstebok i en triologi, men gjør meg nysgjerrig nok til å vite hva Cassia kommer til å gjøre videre, og bli bedre kjent med bånde henne og folkene rundt henne.

Jeg påstår da heller ikke at Ellefsen tar feil - bare at artikkelen kanskje har et litt snevert perspektiv.

Bokbransjen i Norge har bestandig, ifølge bransjen selv, vært drevet etter prinsippet om børs og katedral. Slik jeg ser det, har han rett i at det utgis stadig mer av det han kaller underholdningsromaner, men det gis også ut stadig flere bøker totalt sett.

Det har vel dessuten aldri vært slik at bokkjøpere flest har kastet seg over de smale titlene. Og hvis forlagene satser tungt på å markedsføre underholdningsromaner, er det vel fordi det er det folk vil ha. For det er da vitterlig ikke omvendt? Etter min mening blir bokkjøperne mer påvirket av anmeldelser, bokblogger og andre lesere, enn av forlagene.

Mitt poeng er vel bare at det til syvende og sist er leserne som bestemmer hva de skal kjøpe. Og at jeg synes det fortsatt gis ut mye ”kvalitetslitteratur”.

Som bokblogger så hender det en sjelden gang at en får æren av å bli sitert på omslaget. Jeg holder oversikten over "mine" blurber her.

Enkelte ting kan ikke fortrenges ...

Guro er en enslig, ung og selvstendig kvinne som tar jobbkarrieren sin alvorlig, men det er bare en fasade. Innvendig sliter hun med en alvorlig sykdom som hun holder hemmelig. Kun legen hennes vet om tilstanden hennes og råder henne om å gjøre noe med det før det er for sent. Hun har en alvorlig spiseforstyrrelse (bulimi) som fullstendig styrer henne. Hun spiser mye når hun har problemer og spyr det ut igjen. Hun til og med kjøper mat som gjør det lettere å spy det ut rett etterpå. Istedet for å ta tak i problemet som legen råder henne til, velger hun å reise bort en stund, flykte fra problemet og ta en pause fra jobben. Hun drar til Callian i Provence hvor hun får bo hos en gammel, men sprek kvinne som heter Marie. Der møter hun også Dominic som hun blir godt kjent med etter hvert. Begge merker at det er noe med Guro som de ikke når helt frem til. Kommer hun til å åpne seg fult og helt for dem eller må hun konfronteres?

Dette er ikke en bok jeg vanligvis ville ha valgt å kjøpe i en bokhandel. Det er ikke helt min sjanger, men etter å ha lest litt om den på diverse norske bokblogger rundt omkring så blir man jo nysgjerrig. Og noen ganger må man jo lese alvorlige romaner også. Jeg var også heldig å få en kopi av forfatteren og få en sjanse til å lese boka selv. Noe jeg er glad for jeg gjorde selv om den ikke nådde meg helt. Som sagt er ikke dette en type bok jeg ville ha valgt å lese selv hvis jeg skulle på bokjakt, men som leser er det viktig å utvide horisonten. Det er det i alle fall for meg. Det er sunt å lese litt fra forskjellige sjangre og forfattere for ikke å lese det samme hele tiden.

Det som var mest fascinerende med boka var at jeg oppdaget hvor mye jeg og hovedpersonen Guro har til felles. Ikke når det gjelder spiseforstyrrelse, men mye annet. Vi fortrenger problemer istedet for å gripe tak i dem, vi gjemmer følelsene våre istedet for å vise dem og snakke om dem, og vi våger ikke å slippe noen inn, å la noen bli ordentlig kjent med oss. For min del er det ikke at jeg har noe å skjule, men tilliten min til folk generelt er på null. Vi er også redde for å nyte livet. Vi vet ikke helt hvordan man gjør det. Så jeg og Guro har mange felles svakheter som det var lett å kjenne seg igjen i.

I hvert eneste kapittel begynner med et vers av noen utvalgte Bjørn Eidsvåk sanger (er ikke noen fan av ham, men tekstene passer jo godt til innholdene til kapitlene). Kapitlene er korte og lettleste. Det er også lett å leve seg inn i både Guros og situasjonen til de andre. Det eneste som er litt irriterende med skrivemåten i denne boka er at noen setninger blir gjentatte her og der og noen av samtalene blir for ensidige. Litt gjentagende og historien har lett for å peke til det forutsigbare. Det jeg også lurer på er hvor søskene til Guro er? Hun nevner vel at hun har tre eller fire søsken så vidt jeg husker, men hvor er de? Hvorfor hjelper ikke de henne? Ja, jeg vet at hun har holdt sykdommen skjult, men har de ikke kontakt med hverandre i det hele tatt? Ble kontakten brutt eller vokste de fra hverandre da det forferdelige skjedde i Guros fortid? Det store tapet for hele familien som forandret alt.

Stryk meg over håret er ikke en bok eller sjanger som jeg leser til vanlig, men den gir lys over et alvorlig og fortrengt tema som er viktig å ta opp. Selv om det er et dyster tema er boka også oppløftende og vakker på sin måte. Det er en godvond roman på mange måter om dere skjønner hva jeg mener. Stryk meg over håret vil garantert treffe det rette publikum. Fin og vemodig sommerlesing.

Siden "bokelskerne" ser ut til å være en bi-aktivitet for deg og andre - så kunne det kanskje vært en ide at dere opprettet en egen tråd for henvisninger til bokblogger. Mindre irritasjoner og flere besøk på bloggene deres kan bli resultatet.
I dag da jeg besøkte siden for bokanmeldelser her inne - opplevdes det som et "henvisningsangrep" hadde funnet sted - og det kan jeg godt være foruten.

Skolemassakre kan skje overalt, når man minst venter det, også i litteraturens verden.

En High - School blir plutselig angrepet av tre personer som gjemmer seg bak hockeymasker med hver sin farge. De braser inn på skolen og skyter vilt rundt seg. Hva er det som skjer? Hvem er det og hvorfor gjør de dette? Har de en tilknytning til skolen i det hele tatt eller er det bare et tilfeldig angrep?

Samtidig er det politietterforsker Jacob Strikers første dag på jobb etter seks måneders fravær. Han har tatt seg fri fra jobb etter at han mistet kona si på et tragisk vis og må ta seg av tenåringsdatteren Courtney alene. De går som regel godt overens, men også de har sine feider. Første dagen hans på jobb blir mer dramatisk enn forventet og etter den grusomme tragedien på den lokale skolen må han finne ut hvem som står bak denne massakeren og finne ut hva som var motivet. Vil han finne ut hvem de skyldige er? Første dag på jobb blir på ingen måte rolig eller kjedelig.

Den kanadiske forfatteren Sean Slater og Jørn Lier Horst har noe til felles, de er begge politietterforskere i virkeligheten og forfattere, så her er det snakk om realistisk krim på høyt plan. The Survivor er Slaters debutroman og han har gitt ut flere bøker siden. Jeg fikk denne av forlaget hans for et par år siden da jeg drev en engelsk bokblogg samtidig med den norske. Etter hvert kuttet jeg ut den engelske bokbloggen fordi jeg fant ut at jeg har ikke krefter/energi til å drive to bokblogger og ville konsentrere meg om min norske bokblogg istedet.

Boka begynte veldig lovende og var stappet med action, men så begynte det å ta mange forskjellige vendinger at det til tider føltes ut som å lese flere historier blandet i en. At det kom inn mange sideveier og det føltes ut som om man leste til slutt en helt annen bok enn den man egentlig begynte på. Det ga en rar følelse egentlig. Jeg sier ikke at det ble til det verre, men savnet at hovedplottet i historien kunne ha blitt strammet mer opp istedet for å ta så mange unødvendige sidesprang eller hva jeg skal kalle det. Det gjorde til at tempoet i historien gikk litt tregere enn det jeg hadde håpet på.

The Survivor hadde en lovende start der sidene ble vendt i en fart, så ble det roligere og forskjellige intriger oppsto etter hvert mot en slutt som minner meg om en dårlig Hollywood-film. Savnet også litt sterkere karakteroppbygging. Savnet å komme mer i dybden på dem, ikke bare på overflaten. Alt i alt en grei krimbok, men ikke noe særlig minneverdig. Om jeg skal lese flere bøker av Sean Slater? Jeg har ikke bestemt meg ennå. Vi får se!