Fra "Eplekarten og samfunnets tvang" av Magne Lindholm.
Problemet med denne konsekvent tilbakeskuende bruken av Alf Prøysen er at den både er misvisende i forhold til Prøysens verk, og at den lenker ham til nostalgiens jernkule. Prøysen var ingen nostalgiker. Han var en framskrittets mann. Modernisering og sosial endring var et av hans sentrale motiver.
Ritualiseringen er en av kunstens største fiender. Nærmer man seg et kunstverk ofte nok på samme måte, vil det til slutt gå i ett med tapeten. Og det som en gang var skapt for å åpne øyne og ører på den som er mottakelig for kunst, det som skulle gjøre ham eller henne enda várere for livets nyanser, det blir liggende som et slør mellom tilskueren og verden. Slik har også den norske offentligheten forsøkt å innordne Alf Prøysens verk i sin egen forestillingsverden.
Fra Alf Prøysen og skolen av Knut Imerslund:
Prøysens forfatterskap er preget av en grunnleggende solidaritet med folk i det proletarmiljøet han skildrer, og med fattige og undertrykte generelt. Likevel er det klart at noen revolusjonær forfatter er han ikke. En vil lete forgjeves hos Prøysen etter lettkjøpte visjoner om nye samfunnsformer som skal gjøre alle og enhver lykkelige. I Prøysens diktning finnes det i det hele tatt ikke glansbilder, hverken av samfunnsformer eller mennesker. Dette henger igjen sammen med at Prøysens hovedpersoner ikke er typer i Georg Lukács' forstand av ordet. (...)... Tvert imot er Prøysens hovedpersoner gjerne ofre for samfunnsforhold de ikke har innsikt i, og deres opprør eller normbrudd får gjerne form av ureflekterte panikkhandlinger, som i beste fall er høyst midlertidige løsninger på problemene
Denne tråden ga meg en anledning til å gå tilbake og mimre litt om min utvikling som leser, den gangen for snart 50 år siden. Kanskje ikke av interesse for så mange nå, men dog allikevel...
Det startet selvsagt med Egner og Anne Cath Vestly, Alf Prøysen og Astrid Lindgren. Så kom guttebøkene for fullt; Hardy-guttene, Biggles, Fem-serien og slike. Samtidig mer seriøse handlingsmettede bøker for barn; Leif Hamre, Håkon Evjenth, Finn Havrevold, Barbra Ring, Gabriel Scott og mange andre. Ture Sventon, Privatdetektiv av Åke Holmberg var en favoritt.
Gyldendals serie med klassikere tilrettelagt for ungdom var med og forberedte overgangen til voksenlitteraturen : Skatten på sjørøverøya,Kong Salomos Miner,B S Ingemans historiske romaner, Ivanhoe, Quo Vadis og andre. Jules Verne var topp: En verdensomseiling under havet, Kaptein Grants Barn, Tsarens kurer o.a. Disse fantes på barneavdelingen på biblioteket.
På voksenavdelingen fant jeg først Rafael Sabatinis sjøromaner. Herlige eventyr for en gutt! Like eventyrlige for meg, men mange hakk nærmere dagens virkelighet var Upton Sinclairs romaner. Et gløtt inn i den store verden; Lanny Budd den store helten med penger nok og likevel sosial samvittighet.Eventyr og historiekunnskap i fin blanding. De andre amerikanske forfatterne fra mellomkrigstiden ble også lemmet inn i lesningen: Hemingway, Steinbeck, Dreyser, Richard Wright, Faulkner, Wilder m.fl. Og da var veien over til samtidslitteraturen kort.
En periode på gymnaset var det de store norske som dominerte, Hamsun, Falkberget, Undset, Borgen - og ikke minst Duun og Vesaas. De to siste leste jeg samlede verker av - så intenst at jeg en dag oppdaget at jeg drømte på nynorsk.
Siden har jeg vært så godt som altetende, synes alltid det er morsomt å prøve å følge med på det nye norske.Og er blitt bare mer og mer glad i lyrikk. Krim har jeg også fått mer og mer sans for, men det går litt i perioder.
Hmm...Hvis han teller så, Alf Prøysen :p Også J.K Rowling.
Jeg kan ikke huske den første boka jeg leste lengre, dessverre. Vet at jeg leste Teskjekjerringa av Alf Prøysen tidlig. Leste mye Frøken Detektiv og Bobseybarna jeg også. Slukte alt av Astrid Lindgren rått, og kalte opp katten min etter favorittboka mi! Da var jeg 8.
Jeg er på stranda med Tassen og vennene hans i "Tassens ordbok", peker på bøtter, sjøstjerner, fiskestenger og sandslått. Vel, det veksler mellom stranda og blåbærtuene i en Alf Prøysen-vise.
Jeg kan godt ha musikk i bakgrunnen når jeg leser, så lenge det er på et moderat lydnivå, og det spiller ingen rolle om det er Alf Prøysen eller Rammstein som tyter ut av høyttalerne. ;)
Jinter je har møtt, Alf Prøysen.
Kvinneliv, kvinneskjebner, humor, ironi og sosialhistorie.
Alf Prøysen Julebok for barn ISBN 82 10 02742 5 som kom ut i 1985 er favoritten hos oss, særlig litt før selve jula.
Ellers er nok jula så preget av tradisjoner at hva som bringer stemning er individuelt. Jeg leser alltid "Papa Panovs juledag", en gjendiktning av Leo Tolstojs julelegende. Det kan godt hende Tolstoj sin versjon er bedre, men det er ikke den jeg alltid har lest for barna mine. Likseså har jeg en bearbeiding av Charles Dickens julefortelling om gjerrige Scrooge der jeg må ha den gamle lefsa som sikkert ikke er bedre enn originalen objektivt sett.
Hei, Mathilde! Jeg antar at årstidsskiftet gir deg hint om den stemningsfulle advent som etterhvert kommer. Jeg kjenner det kommer krypende selv, her jeg sitter med stearinlys, radio og en god kopp kaffe :o) Som flere har beskrevet tidligere inne på tråden din, er advent og jul en tid for lytting. Tenke seg en bestefar med et barnebarn i hver armkrok og all verdens tid til kos og hygge. Mitt hjerte er 6 år hver desember.
Foruten Alf Prøysen (som allerede er nevnt) vil jeg anbefale H C Andersen. Hans eventyr er tidløs og stemningsfulle.
Selv om vi ergrer oss over stadig tidligere julemarsipan og julebordannonser, er det betimelig å starte en bok-tråd allerede nå. Vi må jo ruste oss godt til årets koseligste måned!!
Takk for initiativet, Mathilde. - Jeg vil følge tråden nøye i håp om å plukke opp noen gode tips ;o)