Takk til deg og Lesehest: Jeg har nå bestilt Høvdingen av Erik Bye noen Cd'er av Herborg Kråkevik av jeg også bestilt.
Men det var som søren at Mi haugtussa var utsolgt, har prøvet å spørre om den blir produsert på nytt - intet svar så langt.

No skal han fylgje denne fyrste ykti

og vise henne veg og merkelei,

Så ho kan kjenne denne ville hei,

som aldri noko folk hev butt hell bygti,

Med nye buskap må ho og bli kjend,

til framand seint vert dyrehugen vend.

Så lid det til, dei tenkje må på klokka.

Det er alt seint, ho er visst mote sju.

For siste gong han helser sau og ku

og kjæler kjærleg for den blide "Dokka".

Så må han gå. Åleine stend ho der.

Men dokka fekk frå same stund ho kjær.

Fra "Haugtussa" av Arne Garborg

ALVELAND

Det stig av hav eit alveland

med tind og mo

det kviler klårt mot himmelrand

i kveldblå ro.

--

Eg såg det tidt som sveipt i eim

bak havdis grå;

det er ein huld, ein heilag heim

me ei kan nå.

--

Ho søv , den fine tinderad

i draumebann;

men so ei stund ved soleglad

ho kjem i brann.

--

Men av han døyr, den bleike brann,

som slokna glo,

og klårt som fyrr ligg alveland

i kveldblå ro.

--

En lengta tidt på trøytte veg,

der ut til fred.

men landet fyrst kan syna seg

når sol gjeng ned.

Fra "Haugtussa" av Arne Garborg.

HAUST

Det er haust. Det ruskar ute

med regn og kalde vind.

Småfuglen syng mot rute

og ville gjerne inn.

Men under omnen god,

der ligg på sekkjepute

han gamle Mons i ro.

--

Der ligg han trygg og drøymer

og blinkar stilt og smått

og alt i verdi gløymer.

og hev det varmt og godt..

Og seier ingen ting,

men liksom inn seg gøymer

med rova sveipt ikring.

--

Som silkenøste fine

han ligg i mjuke skinn

med svevn i kvar den mine

og alle klørne inn.

Og glyrer likesæl

med kloke augo sine.

og murrar smått og mel.

--

Skal vite kor du vankar

i blide draumar no ?

Kan hende dine

seg svær lint til ro

i gamal minne krins,

som stilt i hop seg sankar

frå den tid du var prins?.

Venaste prins i verdi

du gjekk i skogen grøn

med gullhår yver herdi

og ung og kjeik og kjøn,

og tenkte på den møy

som gjekk og henta bæri

so vide under øy.

Då kom den trollheks blide

med sving og sveiv og svins

fra trollheimen vide

og såg den vene prins.

Men skremd han frå ho skvatt

Då las ho trollbøn stride

og gjorde han til katt.

Sidan so vidt han flakkar

igjennom skog og skar,

langt yver berg og bakker

og kjem til okkons gard.

Her kan i ro han døy.

Her vil han kvila stakkar,

og tenkja på den møy.

Å hu! Det ruskar ute

med regnvind sur og grå

småfuglen flyg mot rute

og liksom bankar på.

Men under omnen god

du Mons på sekkjepute

skal drøyme longt i ro.

Fra "Haugtussa" av Arne Garborg

Stemningsrapport akkurat nå - ganske koselig:), - fra Arne Garborgs "Haugtussa":

D'er haust. Det ruskar ute
med regn og kalde vind.
Småfuglen flyg mot rute
og vilde gjerne inn.
Men under omnen god,
der ligg på sekkepute
han gamle Mons i ro.

Der ligg han trygg og drøymer
og blinkar stilt og smått
og alt i verdi gløymer
og hev det varmt og godt.
Og segjer ingin ting,
men liksom inn seg gøymer
med rova sveipt i kring.

Mange fine bøker er foreslått her! Vet ikke om disse er nevnt:

"Madame Bovary" av Gustave Flaubert
"Albertine" av Christian Krogh
"Kristin Lavransdatter" av Sigrid Undset
"Haugtussa" av Arne Garborg
"Fluenes Herre" av William Golding

Om en klassereise på 1800-tallet

(Dette er en spoiler)

Arne Garborg (f. 1851 d. 1924) er kanskje mest kjent for nettopp romanen "Bondestudentar" og diktsamlingen "Haugtussa", men han skrev i tillegg en rekke romaner, skuespill, sakprosatekster, dikt og annet i løpet av sin forfatterkarriere som startet på 1870-tallet og fortsatte til århundreskiftet. Han skrev på landsmål eller nynorsk, og videreførte på mange måter det arbeidet Ivar Aasen (f. 1913 d. 1896) igangsatte atskillige år tidligere.

I "Bondestudentar" møter vi bondesønnen Daniel Braut, en gutt med et lysere hode enn sine sambygdinger. Dette legger Kapellanen i bygda merke til, og han ønsker å gi gutten en sjanse til å få seg litt skolegang. Det er imidlertid ikke noen selvfølge at en far vil gi slipp på arbeidskraften til en sønn, men ved hjelp av smiger og kløkt lykkes det Kapellanen å overtale Daniels far, Ole Johannes.

"Han vart tilslut litt leid av alle desse aandlause Motlegg og Tvilsmaal hjaa denne u-opplyste Bonden, og sagde, at han totte ikkje Ole Johannes burde setja seg imot dette, naar han so tydeleg saag, at det var Guds Vilje, og han skulde tenkja, at Vaarherre kanskje hadde større Tankar med Guten, enn han kunde fata. Daa Ole Johannes høyrde dette, gav han seg strakst. Tilbodet var no og so godt, at det i Grunnen ikkje gjekk an aa bjoda det av. So gjekk daa Ole Johannes heim baade byrg og uroleg yver det, som i Dag var avgjort; men Kapellanen var glad som ein Landvinnar. Det skulde verta eit herleg Arbeid aa faa saa og planta i slik ei naturfrisk Barnesjæl. -" (side 17)

Det verken far eller sønn vet er at Kapellanen har sine egne planer, idet han ønsker å prøve ut en spesiell metode på gutten. I begynnelsen blir Daniel forvirret. Han er forberedt på å pugge latinsk og tysk gramatikk, men blir i stedet introdusert for poesi, nordisk gudetro og annet. Etter hvert våger han ikke å fortelle foreldrene hva han og Kapellanen bruker dagene til. Det skal gå to år uten at han lærer verken latin eller tysk, og innen Kapellanen innser at hans metode i grunnen ikke holder mål.

" ...endeleg forstod han, at han kunde ikkje gjennomføra "Metoden" sin, og han tok til aa ræddast fyre, at han kanskje hadde gjort galet i aa gjera denne stakkars Guten til Prøveklut for sine uferdige Forsøk i Uppfostringskunsten." (side 38)

Kapellanen bestemmer seg for å koste på Daniel videre skolegang, og så kan han for alvor gå i gang med både latinen, tysken og det som er!

Med økte kunnskaper kommer drømmene om en bedre fremtid til Daniel. På den ene siden føler han seg ikke lenger hjemme blant sine egne, og på den annen side passer han ikke helt inn der han kommer heller. Han er flau over sin beskjedne bakgrunn og gjør etter hvert alt som står i hans makt for ikke å bli identifisert med bøndene han en gang delte skjebne med. Men at han blir for fin for sine egne, tas ikke nådig opp. Dermed begynner et nokså splittet liv, hvor Daniel forsøker å passe inn uansett hvem han er sammen med - helst ved å snakke alle etter munnen og ikke står for noe selv. Dette kommer særlig på spissen i forhold til dem som sponser ham med penger og gjør det mulig for ham å gå på skole. Og Daniel drømmer om å bli student! Og om å fri til Inga! Veien tilbake til det livet han kom fra stenges for alvor den dagen faren dør og hans avindsyke eldste bror overtar gården, og til slutt selger den for å reise til Amerika.

Etter hvert oppdager Daniel det søte liv i Kristiania, og han tar for seg av både øl og sterke drikker, der han fester bort det lille han har av penger. Midt oppi eksamensperioden skrumper pengebeholdningen inn, og den verste eksamenslesingen foregår i sult og pinsel, noe som forverres ved at almissene fra dem som har brakt ham så langt i livet, uteblir ... Å ta seg en jobb på si´- nei, det orker han ikke tanken på, lat som han er. Underveis fremkommer det at Daniel klarer seg best i de fagene han trodde han kunne dårligst ("men det kom seg vel av, at han no som altid visste meir enn han i Grunnen visste, når han sat under Eksamensklemma" (side 148)), mens det går dårligere der han trodde han kunne mer ("han svarad burti Hytt og Ver og stod stundom fast" (side 149)). Dermed glipper den etterlengtede lauden, og han må nøye seg med haud. Eksamen artium får han, men han må skuffet erkjenne at duskelua ikke gjør ham til et annet menneske. Han er og blir en bondetamp uansett.

Å være pengelens og sulten blir et så stort problem for Daniel at han nesten holder på å gå til grunne. Og for den som trodde at Hamsun var først ute med å beskrive sult, så er det altså ikke riktig. Garborg gjorde det før ham - allerede i 1885! Daniel tigger og låner penger, lyver og snylter - alt for å overleve. Og han snakker hvem som helst etter munnen for å smigre seg inn på dem som kan hjelpe ham. Men ingen har mye penger og til slutt blir kameratene så lei av ham at de skygger unna.

"Han tilstod det ikke heilt for seg sjølv, men i Grunnen hadde han det so, at han var ikkje so rædd for aa lida litt Naud, - naar han berre kunde sleppa aa arbeide." (side 208)

Til slutt er det ingen annen råd enn å pantsette duskelua - selve studentlua. For han måtte jo ha mat!

"Draumarna um "Studenterlivet" skjemdest han yver; alt det han hadde gjort og tenkt vart Synd og Skam og ynkeleg Daarskap." (side 225)

Men heller ikke dette varer lenge, og så går han til pateren og tar i mot nye almisser, mot at han lar seg "frelse". Da skal det bli slutt på fest og drikk, og han skulle begynne et nytt og bedre liv.

"I sine syndige Dagar hadde han livt altfor mykje paa annat Folks Pengar; no vilde han fylgja Guds Ord, og det sagde, at den, som vilde eta, skulde arbeida. Han vilde altso spyrja Pater um Arbeid. Han lengtad etter aa faa tala med denne Mannen; han totte han elskad han alt paa Forhaand." (side 228)

Men selv etter å ha blitt frelst og mottatt almisser, havner Daniel atter på fylla. Og så er han igjen i en klemme fordi han skjems over at han har latt seg frelse og er livredd for at kameratene skal få vite dette - samtidig som han er redd for at pateren skal få kjennskap til hans dobbeltliv og hans løgner.

"Aldri i sine Dager hadde han havt det so vondt, ikkje eingong daa han svalt. - " (side 248)

Det plager Daniel at han ikke har selvstendige tanker.

"For Daniel hadde ikkje voret sjølvstendig. Han visste det no. Han hadde havd det med aa meina som dei, han mest var i Lag med, og naar han hadde høyrt ei Meining framsett med Fynd, so hadde han teket den god og gløymt det, han fyrr trudde. Meir enn ein Gong hadde han høyrt Folk snakke um, at ein skulde hava "sjøvstendige Meiningar"; men han hadde aldri lagt Merke til det. Han var heimangjort i den Trui, at det gjaldt aa hava rette Meiningar. Og det kunde han ikkje kome ifraa enno. Kva kunde det nytta aa tenkja sjølvstendig, naar ein tenkte galet?" (side 254)

Etter hvert som Daniel vingler i sin tro på hva som er rett og galt her i livet, velger han å holde fast ved de meningene han en gang hadde, men velger å tie om dem inntil han ble sin egen herre.

Så får Daniel fast jobb og med det tilgang til et mer verdig liv med faste innkomster hver måned, selv om det ikke er utsikter til rikdom. Med mindre han skrinlegger drømmen om Inga og i stedet gifter seg til penger ... Og med det i seg at han har respekt for embetsstanden og andre autoriteter, og i grunnen forakter dem som gjør opprør mot det bestående, staker han etter hvert ut kursen for sitt videre liv - hele tiden livredd for at fortiden skal innhente ham ...

Det har vært skrevet mye og mangt om Arne Garborgs "Bondestudentar", og i ulike sammenhenger kan man lese om klassereise, svik mot sine røtter og opprinnelige idealer, om hva fattigdom gjør med mennesker i ytterste konsekvens, klasseskille, motsetningene mellom bondestanden og embetsmannskulturen, om konsekvensene av lærdom i en tid hvor dette ikke var noen selvfølge osv. Boka er også betegnet som en selvbiografisk nøkkelroman, og det er på det rene at Garborgs samtidige Aasmund O. Vinje (Dølen), Olaus Fjørtoft (Fram) og Christopher Bruun (kandidat Meier) kan gjenkjennes under andre navn, kan jeg lese på Wikipedia.

Romanen føyer seg inn i rekken av naturalistiske romanverk, som fremsto som en motreaksjon til den foregående epoken romantikken. Derfor burde det ikke overraske noen at Daniel tildeles lite flatterende egenskaper som latskap, tendenser til drukkenskap, manglende lag med penger osv. - alt som en følge av sin arv og sitt miljø. Det ligger i sakens natur at Daniel derfor alltid ville forbli en plaget person, aldri riktig lykkelig uansett hva som skjedde i livet hans. Dette bekreftes gjennom at han valgte bort kjærligheten til fordel for pengene. Men i motsetning til forfatteren selv, som var i opposisjon til alt og alle, ønsket Daniel å være alle til lags. Dette ironiserer forfatteren grovt over, jf. sitatet ovenfor på side 254. Man kan saktens lure på om Garborgs prosjekt var å vise hvor galt det kunne gå dersom man lot unge gutter av bondestanden slippe til i læreanstaltene på den tiden, eller om han ønsket å vise hva som skjer med ufrie mennesker som er altfor avhengige av andre, holdt nede og gitt almisser kun dersom de "skikket seg vel". Svaret gir seg vel selv i og med at romanen har selvbiografiske trekk fra forfatterens eget liv.

Det gammelmodige språket i boka gjorde den i begynnelsen noe vanskelig tilgjengelig, men dette ga seg forbausende fort. Boka er dessuten riktig fornøyelig. Garborg strør om seg med humoristiske og lattervekkende beskrivelser av de dilemmaene Daniel etter hvert kom opp i, og selv om mye som skjer underveis er både trist og leit, er det først og fremst humoren som preger fremstillingen. Romanen er dessuten meget interessant idet den beskriver et gryende opprør mot det bestående. Dette kommer ikke minst til uttrykk idet romanen nærmer seg slutten. Jeg gir denne boka terningkast fem.

Jeg skal gjøre meg ferdig med "Samfunnets ulykkelige" eller de elendige av Victor Hugo, har litt igjen av denne klassikeren. Denne gangen leser jeg IKKE en kortversjon som jeg en gang har gjort. Fantastisk bøker, rett og slett.
Har så vidt begynt på Falkberget sin bok Nattens brød - "Kjærlighetens veier". Jeg kommer nok også til å begynne på "Haugtussa" av Garborg når jeg er ferdig med De elendige.
Helga er da som sagt redda.

Jeg har nå kommet ca halvveis i siste bok i "Nattens brød" - Kjærlighetens veier". Jeg synest de har tatt seg opp etter første bok som jeg ikke helt ble venn med, det blir nesten litt vemodig når den er slutt. Sterke personbeskrivelser.
"Haugtussa" av Garborg har stått og ventet på meg lenge, og nå har jeg begynt på den. Noen snakket nylig varmt om Johan Borgens bøker og da måtte jeg bare finne fram "Lillelord", så nå ligger den klar.

Jeg holder på å lese "Haugtussa" av Garborg. Den leser jeg innimellom andre.
De andre er "Lillelord" av Johan Borgen som handler om en forunderlig vestkantgutt. Neste bok ut er Andrei Makine's "Olga Arbelinas forbrytelse".