Bokelskere.no

Jeg har så vidt begynt på «Begrav mitt hjerte ved wounded knee» av dee brown.

Den er mer faktabasert enn jeg var klar over på forhånd. Dette er en av de bøkene jeg alltid har tenkt at jeg måtte få lest en dag. Jeg har nok lest mer fengende bøker om konfliktene mellom indianere og de hvite. Men om den ikke er en bok av den typen du ikke klarer å legge fra deg, så er det viktig historie. Og når jeg leser den som en bok om Amerikas yngste historie er den helt ok.

Jeg tar litt av gangen. Litt sørgeligog brutal historie og litt koselig krim sånn om hverandre.

Denne helgen skal jeg fullføre å lese novellesamlingen Jeg skal ha revansje og andre noveller av Torborg Nedreaas ,har bare siste tjue sider igjen så det blir fint å fullføre enda en novelle samling. Denne har vært interresant, nyansert og samtidig mange morsomme bildelig beskrivelse av den.

Hva leser du denne helgen?

Ønsker alle en god helg!

Swanns kjærleik (side 260).
Jeg er enig med med Eli og Torill at det er Swanns følelsesstormer i forholdet til Odette som utgjør drivkraften i denne boka. Skildringen har trekk som jeg først og fremst kjenner igjen fra ungdommen, men Swann er jo godt voksen og har tilsynelatende en god del livserfaring før møtet med Odette. Nærmest lattervekkende er det at forelskelsen har forankring i Botticellis portrett av den bibelske figuren Sippora. Swann presenteres som en kunstinteressert dilletant selv om han skriver på en avhandling om Vermeer.

Først mye seinere opphøyer fortelleren forbindelsen mellom kunsten og livet til noe guddommelig (side 253 hos Vikingstad, side 220 hos Amadou). Musikken, litteraturen, bildekunsten skal følge skjebnen vår og gjøre døden mindre bitter. Dette skjer etter at Swann enda en gang hører Vinteuils sonate bli spilt i selskapet hos madame de Saint-Euverte. Der får temaet eller «frasen» i dette fiktive musikkstykket en ny og utvidet mening for ham og oss lesere.

Jeg liker boken om Swann. Der er selvsagt sider ved historien og livet som Swann lever som er fremmed for meg som lever i vår tid (overklasselivet, deres nedlatende holdninger til andre, kvinnesynet deres, osv), men Proust skriver med språklig flyt, og det er interessant å lese. Jeg synes det har lykkes Vikingstad å oversette romanen til flott nynorsk som flyter godt. Jeg liker den underliggende undringen over om det er mulig å kjenne og elske et annet menneske.
Synes det er godt å ha fått med meg en at de mest kjente kjærlighetshistoriene i verdenslitteraturen.

Jeg hadde noen tanker på forhånd om at dette nok er vanskelig litteratur, men det synes jeg ikke (enda). Jeg vil gjerne ha mer, og har bestilt bind 1 (Veien til Svann) for å begynne på hele serien "På sporet av den tapte tid 1". Om det blir mer enn 1 og 2 vites ikke enda. Vi får se...........

Ja, jeg er også ferdig. For meg er ikke de ytre begivenheten vesentlige her, men de indre store følelsene til et usikkert menneske. Jeg kjenner i hvertfall igjen de gledene og sorgene Proust beskriver så inderlig godt.

Ja, nettopp, her får en tenke og føle på alskens ting. Det syns jeg Shelly får mesterlig fram i boken. Hun viser hvordan følelsene hopper fra sorg til lykke og omvendt, på bare sekunder, fordi følelsene styres av tankene til karakterene. Victor tenker på monsteret og fylles av vemmelse, for så å tenke på Elisabeth og føler på varme, når tankene hopper til William kjenner han på sorg og fortvilelse, og vi blir med på reisen.
Jeg har notert «Romantic Outlaws» på ønskelisten, og kan bare håpe på at den kommer i en norsk utgave.
Vil du lese hva jeg skrev om Skald sin utgivelse av Frankenstein, finner du den her.
Takk for inspirasjon!

Swanns kjærleik.
Etter han ble stengt ute av salongen til ekteparet Verdurin, spiser Swann lunsj alene på restaurant Lapérouse, som tilfeldigvis har samme navn som gaten Odette bor i. I en parentes nevner fortelleren at restauranten fortsatt eksisterer (1913). Det gjør den sannelig også i 2024. Lenke til omtale av Lapérouse.

Hei alle sammen, jeg starter like godt helgetråden for å feire at jeg har kommet til side 100 i "Konflikt og stormaktspolitikken i Midt-Østen, av Hilde Henriksen Waage. Det er en god bok, en enkel og velskrevet innføring i konflikten. Det er mye følelser her, fra alle sider, for det handler ikke bare om jøder versus palestinere. Her er USA og Storbritannia også redde og opprørte, og alt tyder på at det ikke kommer til å gå bra. Jeg leste en liten bok om blant andre en palestinsk jente som ble mishandlet og drept i den perioden da britene fortsatt var der, husker ikke hva den heter. På side 100 i Waage sin bok har britene gitt opp og sendt konflikten til FN. Det er virkelig en trist og håpløs situasjon som blir beskrevet, men Waage er en saklig forfatter. Så da håper jeg at andre får en fin lesehelg.

KI! Jeg var så spent på om de nye KI-teknologiene hadde gjort noe med måten jeg leser boken på. Og det har endret seg. Når det i kapittel 4 eller 5 står om forfalskning av fotografier og instrumenter som lager sviskete musikk og genererer voksenfilmer... Yes. Man kan deff lese KI inn i dette.
Take me wherever you go, AI generated love song

Kjempegøy at du er med! 😊 Dette blir bra.

Det første jeg har tenkt er at de kaller den nye måten å bruke språket på for nysnakk. Jeg har sikkert hatt eldre oversettelser, der kalles det nytale. Og jeg synes det er en så nytale-ting at det er byttet til nysnakk! En liten meta-glede der 😊

Er det flere som leser George Orwells 1984 med podcasten Leseklubben?

Det er ikke så lenge siden vi i Dystopisk lesesirkel leste den, men vi snakker om Dystopien med stor D. Den bør nesten leses jevnlig. 😊

En helt fantastisk ting: Lydbok på norsk ligger gratis tilgjengelig i appen NRK radio i september og oktober 24, og der legges også podcastepisodene ut. https://radio.nrk.no/podkast/leseklubben Christine Lossius Thorin, Kristoffer Olsen og Live Nelvik har podcasten.
De skal lese boken over seks uker, noen kapitler av gangen, og det kommer én episode i uken.

Tema som overvåking, fake news, etikk og teknologi... Det er mye som går rett inn i vår tid.
Bli med på felleslesning og del tanker og leseopplevelse her! 😊

Jeg er ganske i starten av boken der hovedpersonen endrer avisartikler i arkivene for åpasse med dagens politiske situasjon. Det var en helt urealistisk og dystopisk tanke da jeg leste boken første gang. Men nå... hm..

Håper flere blir med å prate og undre seg 😊

Hentet fra Wikipedia

Bokorm er eit omgrep som viser til nokon som er opptekne av bøker. Opphavleg viste det til åmer som laga hòl i boksider, seinare i overført tyding om nokon som «sluker» i bøker. Medan omgrepet opphavleg var brukt nedsetjande om nokon som ikkje brydde seg om anna enn å lesa, er det i moderne norsk ofte brukt i meir positive samanhengar, til dømes i samband med å få barn til å lesa.

Overført tyding
Ordet «bokorm» har lenge vore brukt om nokon som sit og les med nasen i ei bok, som om han vil eta henne. Den eldste kjende bruken av omgrepet på engelsk er frå skodespelet Cynthia's Revels av Ben Johnson, frå 1599, der det utan tvil er eit skjellsord. Den fyrste kjende tyske bruken er frå Gotthold Ephraim Lessing sitt lystspel Der junge Gelehrte frå 1747. Ordet har kome til norsk frå tysk.

I nyare tid er ordet blitt teke i bruk som eit positivt skjemteord om bokelskarar og storlesarar. Fleire bibliotek har hatt bokormprosjekt der dei oppfordrar barn til å bli «bokormar» og lesa bøker. Fargerike bokormar er blitt framstilte som bokglade, gjerne kunnskapsrike larvar og ormar i bilde og figurar

Bokorm vs lesehest er å ses mer som synonymer for bokelsker. Vel personlig føler det har med lesehastigheten - en bokorm dveler ved det en leser, mens en lesehest leser bøker som er page-turner.

Jeg er halvveis inn i boken, og hygger meg over å være i Prousts verden igjen. Må bare prøve å ikke irritere meg over den tidens kvinnesyn, hvor kokkepiker er fritt vilt og damer «holdes». Swann ville vel idag blitt betegnet som en sugardaddy nærmest.

Swanns kjærleik (side 55).
Etter en del fram og tilbake, har vel de fleste i lesesirkelen funnet fram til bindet i På sporet av den tapte tid som handler om Swanns kjærlighet til Odette? Så her er noen av mine inntrykk fra å lese de første sidene.

Allerede innledningsvis støter vi på en rekke karakterer som opptrer i omgangskretsen til ekteparet Verdurin som mottar sine venner og bekjente hjemme hos seg hver kveld i uken. Det er åpenbart at det dreier seg om andre parisere enn dem vi traff hos Céline. Tilsynelatende raljerer fortelleren over snobberiet og eksklusiviteten som preger dette miljøet. Mange ønskes velkommen, men blir raskt utstøtt om fru Verdurin finner dem «keisame». I en bokomtale i Klassekampen nylig, gikk det fram at denne inndelingen i sirkler av folk som regnes som inne eller ute fortsatt gjør seg gjeldende i Paris.

Hva så med karakterene? De fleste nevnes med navn, men ikke pianisten som utgjør et fast innslag i kretsen til Verdurin. Han sammenlignes derimot med høyst virkelige pianister i samtiden. Det er ellers en god del «name-dropping» av tidens kjente personer. Det gjelder blant andre Frankrikes president Grévy som holdt til i Élysépalasset 1879-1887. Det betyr at vi kan tidfeste at handlingen etter all sannsynlighet er lagt til det samme tidsrommet.

Andre inntrykk fra disse første sidene?

Jeg har akkurat avsluttet «den tomme stolen» av J K Rowling og den får en solid 5 fra meg.

Det blir en ledig plass i sognerådet - byens viktigste styrende organ - og kampen om den ledige plassen er i gang. I en omtale av boka som jeg fant på nett blir boka karakterisert som svart humor. Jeg vet ikke helt om jeg er helt enig i den merkelappen, men boka har en hel landsby full av mennesker med sterke og svake sider og vi blir godt kjent med flere av dem.
(Hvis jeg skal sammenligne med noe, minner det litt om Olive Kitterigde? En hel landsby full av Olive Kitteridger i alle utgaver, størrelser og fasonger.)

Så har jeg nettopp begynt på «Da jeg var usynlig» av Martin Pistorius. Han ble syk som 12 åring og mistet bevisstheten mer og mer fram til alt ble svart og han ble umulig å få kontakt med. Så våkner han igjen som 16 åring, men det var det ingen som visste, for han har ikke kontroll over kroppen og kan ikke prate. Det er en pleier på pleiehjemmet der han er på dagtid mens foreldrene er på jobb som etter noen år blir overbevist om han finnes der inne bak alle krampene og grimasene. Hun står på sitt og han får hjelp.
Han skriver boka ved hjelp av en ghost writer

Hei alle sammen. Nå er vi ved nok en ukeslutt. Var på posten i går og hentet hjem nok en bok som er en analyse av Gunnar Larsens diktning. Jeg fant den på et antikvar for ca. 2 uker siden. Link til en tråd om Gunnar Larsen på Bokelskere.

Sviket mot virkeligheten av Vidar Østmoen, utgitt av Gyldendal Norsk Forlag,1976, pocketutgave.

På baksiden av boken :

Mange er tilbøyelige til å mene at Gunnar Larsen er vår miskjente dikter i dette århundre. En av dem er Vidar Østmoen, som i denne boken hevder at han ufortjent er kommet i skyggen av andre forfattere fra 1930-årene, som Sigurd Hoel og Helge Krog.

Sviket mot virkelighetener den første større behandling av Gunnar Larsens forfatterskap. Boken bryter samtidig med tradisjonelle oppfatninger og støtter sterkt opp om det syn som sporadisk er kommet til uttrykk i de senere år:

Gunnar Larsen er ikke så lett og lys og ukomplisert som den forrige generasjons forskere gjerne ville ha det til. Østmoen vil vise at det finnes uoppdagede dybder bak den artistiske språkkunst og den humørfylte skildring av hovedstadens middelklasse-miljø. Han forteller om mennesker som kjemper for en meningsfylt tilværelse og mange av hovedpersonene mislykkes i denne kampen. Dette gir forfatterskapet, særlig de siste verkene, en grunnstemning som ligger nærmere det tragiske enn det lystige.

Kanskje det er denne boken du søker etter, som ble utgitt på Damm i 1997 >

Astrid Lindgren, en studie av forfatterskapet av Vivi Edstrøm

Et rom står avlåst

Jeg lengter etter deg.
Et rom står avlåst i kroppen min.
Alle tingene dine fins der og avtrykkene
av det korte livet ditt, flyktige
som skygger i måneskinnet.
Nøkkelen har jeg og går inn
med sekunders mellomrom. Jeg tar på alt
og taler uten ord med tomheten,
en kronisk lytter.

Jeg lengter etter deg
også fordi du var likest meg. Uten deg
går jeg alene med vranglynnet mitt.
Alt som var fint i meg og nå falmer
bar du som en tidlig sommerdag, et flott
langtidsvarsel. Også lavtrykkene mine
langt vest i deg kunne hope seg opp.
Av og til
kolliderte vi og værlagene våre. Skybrudd
og solgangsbris tørnet sammen. Men oftest
hang dagene våre som enige
søskenperler på kjedet.

Lengter etter deg.
Hverken vær eller dager løper mer.
Og tomheten svarer aldri.

Kolbein Falkeid (1933-2021)

Kolbein Falkeid skrev diktet i savnet og sorgen etter datterens død.

Disse dagene, dette livet - dikt vi har sammen
I utvalg ved Ruth Lillegraven og Tordis Ørjasæter