Den ene megatonn-bomben etter den andre sprang ved Novaja Semlja og
druknet den nordligste del av jordkloden i radioaktiv gift.
Russerne drev et meget høyt og kynisk spill høsten 1961. I den ene
uken fra 20. til 28. september ble radioaktiviteten over hele Norge
tidoblet.. Igjen steg ropene fra møter og demonstrasjoner, presse,
partier, Stortinget: Stans prøvene! Ingen snakket lenger om
"atomhysterikere" da russerne 30. oktober sprengte 50 megatonn
bare 100 mil fra Finnmark, folk var som lammet av redsel.
20 megatonnbomber ble sprengt i tiden før jul. Vi prøver bombene
for å demonstrere vår makt, sa FN-delegaten Tsarapkin triumferende.
Så skjedde det at også amerikanerne gjenopptok sine prøver....
Russerne erklærte at etter dette ville også de foreta nye prøver.
Verden kunne ikke ligne mer på et galehus enn den gjorde ved
årsskiftet 1961-62. Vi gikk åpenbart mot den totale og endelige
forgiftning av vår planet. Vi ble apatiske. Nyttet det overhodet
å demonstrere mer?....

Godt lovet det ikke at en berømt vitenskapsmann som Gunnar Randers
i en tale mai 1962 sa at atomvåpnene var normale ting som måtte
brukes når det trengtes. Vi som våget å demonstrere mot bruken
var etter hans mening "urealistiske organisasjoner av beatniks,
intellektuelle, radikale og profesjonelle demonstranter" som det
ikke var verdt å lytte til. Enda dårligere lovet det at
stormaktene gjennom hele året 1962 fortsatte prøvene med
kjernefysiske våpen. Den ene serien etter den andre, i øst
som i vest. Det så ikke lyst ut for menneskehetens fremtid.

(hm, er jeg i ferd med å røpe noe av handlingen i en bok?)