Han [mannen min] tok de vanskelige områdene bort fra min barndom. Kravene til lydighet og snillhet, angsten som satt i meg fra barndommen løftet han fra meg. Han syntes jeg var god nok, til og med vakker nok

Man blir ikke voksen før man har greid å ikke lenger bebreide sine foreldre.... Vi kan trenge en alderdom til å tenke gjennom våre liv

Hva er det med farmor, hvordan kan hun bare fortsette å leve? ... Hun kan være så god, når hun vinker kokett over bordet, når hun forteller en historie, og hun kan være så ond, når hun banner og skriker, når hun peker.... Jeg elsker henne og vil at hun skal leve evig. Jeg elsker henne og vil at hun skal dø snart, helst i løpet av måneden.

apropos det å få dø hjemme

"Hjemme bor tryggheten. På sykehuset er mange av oss redde.
Hjemme er du høvedsmann. Du er sjef over eget liv og egen død. På sykehuset er du under overkommando.
Hjemme er du hel. På sykehuset blir du delt i biter.
Hjemme er det vakkert. På sykehuset er det stygt.
Hjemme er du nær de du er glad i. På sykehuset kommer de på besøk, som fremmedlegemer.
Hjemme rår freden. På sykehuset er det galopp.
Hjemme er du i ly for sykehusets hyperaktivitet. Medisinen har en tendens til å overbehandle og gjenopplive forbi "nokpunktet", hvor den syke har godtatt døden og vil være natur."

The real beauty in life is that beauty can sometimes occur

Et av diktene i boka er viet ofrene (og de som overlevde) 11. september. Det heter "The names".

siste linje lyder slik :
So many names, there is barely room on the walls of the heart.