2016
Ingen favoritt
Ingen omtale
Omtale fra Den Norske Bokdatabasen
Boken skildrer et ungt par som ønsker å klatre sosialt, men som ikke har midler til det. De forholder seg til livet gjennom å flykte fra det, og romanen er preget av beskrivelser av ting, ting de kjøper og ting de drømmer om. De to forholder seg til livet gjennom å flykte fra det. Uten moralisme skildrer forfatteren en hel generasjons unge, som har vyer, men liten kontroll over egen skjebne. Dette er forfatterens debutroman.
Omtale fra forlaget
I 1996 kom Georges Perecs voluminøse og særegne roman Livet bruksanvisning på norsk. Dette verket, som fikk en overveldende mottakelse, skapte stor interesse for Perecs forfatterskap. Årets bok Tingene (1965) er hans debutroman, og skiller seg tilsynelatende klart fra Livet bruksanvisning, i hvert fall i volum. Tingene, som har som undertittel «En historie fra sekstiårene», skildrer et ungt par som ønsker å klatre sosialt, men som ikke har midler til det. Romanen er preget av beskrivelser av ting, ting de kjøper og ting de drømmer om. De to unge forholder seg til livet gjennom å flykte fra det, fra Paris til Tunis, fra Tunis til Bordeaux. Perecs nøytrale fortellerstemme holder alt i sjakk. Uten moralisme skildrer han en hel generasjons unge, som har vyer, men liten kontroll over egen skjebne. Georges Perec (1936-1982) var av polsk-jødisk herkomst, og vokste opp utenfor Paris. For Tingene fikk han i 1965 Prix Renaudot, en prestisjeladet fransk litteraturpris.
Forlag Gyldendal
Utgivelsesår 1999
Format Innbundet
ISBN13 9788205257771
EAN 9788205257771
Språk Bokmål
Sider 142
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
De ville nyte livet, men overalt rundt dem ble nytelse sammenblandet med eiendom. De ville være rede og nærmest bevare sin uskyld, men årene gikk og brakte dem ingen ting. Andre mennesker endte opp med ikke å se noe annet i rikdommen enn et mål. De, for sin del, hadde ikke noen form for rikdom i det hele tatt.
De sa til seg selv at de ikke var de mest ulykkelige. Kanskje hadde de rett. Men det moderne liv gjorde deres ulykke enda tydeligere, samtidig som medmenneskenes ulykke var så mye mindre, for disse var jo på den rette vei.
Det de ville ha, var overfloden selv. (…) Fienden var usynlig. Eller mer presist, han var i dem; han hadde fått dem til å råtne innenfra; han hadde begynt å ete dem opp, begynt å herje dem. Det var de som til slutt måtte betale gildet. De var blitt små, føyelig vesener, nøyaktige bilder av den verden som nå drev gjøn med dem. De satt opp til halsen i en grøt som de selv bare ville få en liten smak av.