Bokelskere.no

[...] a certain way a man has of looking at a woman may sum up for that woman everything she really wants in a man [...] That particular way of looking, that—to use an example—impertinent, unblinking way of looking, may be what really causes her to desire, stimulating in her a desire which cannot be extinguished by all the fine qualities revindicated by the ego: a man who is caring, a good father, a good provider and so on and so forth.

We pass for what we are. Character teaches above our wills. Men imagine that they communicate their virtue or vice only by overt actions, and do not see that virtue or vice emit a breath every moment.

Speak what you think now in hard words and to-morrow speak what to-morrow thinks in hard words again, though it contradicts every thing you said to-day.

A foolish consistency is the hobgoblin of little minds, adored by little statesmen and philosophers and divines. With consistency a great soul has simply nothing to do.

The other terror that scares is from self-trust is our consistency; a reverence for our past act or word because the eyes of others have no other data for computing our orbit than our past acts, and we are loth to disappoint them.

The objection to conforming to usages that have become dead to you is that it scatters your force. It loses your time and blurs the impression of your character.

I have found strength where one does not look for it: in simple, mild, and pleasant people, without the least desire to rule—and, conversely, the desire to rule has often appeared to me a sign of inward weakness: they fear their own slave soul and shroud it in a royal cloak (in the end, they still become the slaves of their followers, their fame, etc.) The powerful natures dominate, it is a necessity, they need not lift one finger. Even if, during their lifetime, they bury themselves in a garden house!

Kristelig betraktet er (tross all estetikk) enhver diktereksistens synd, den synd å dikte i stedet for å være, å forholde seg til det gode og sanne gjennom fantasi i stedet for å være det, det vil si eksistensielt strebe etter å være det.

En tenker oppfører en kolossal bygning, et system, et system som omfatter hele tilværelsen og verdenshistorien osv. – og betrakter man hans personlige liv, så oppdager man til sin forbauselse det forferdelige og latterlige at han selv ikke personlig bor i dette kolossale, høyhvelvede palasset, men i en låvebygning ved siden av, eller i et hundehus, eller i høyden i portnerleiligheten.

Dersom man vil tenke seg et hus bestående av kjeller, første etasje og annen etasje, slik bebodd, eller slik innredet, at det var eller det var beregnet på en standsforskjell mellom beboerne i hver etasje – og dersom man ville sammenligne det å være et menneske med det slikt hus: så er dessverre dette sørgelige og latterlige tilfellet for de fleste mennesker at de i sitt eget hus foretrekker å bo i kjelleren, det vil si, i det sanseliges bestemmelser.

Dette er nemlig lykke, men lykke er ingen bestemmelse av ånd, og langt, langt der inne, innerst inne i lykkens mest skjulte forborgenhet, der bor også angsten, som er fortvilelsen; den vil så gjerne ha lov til å bli der inne, for det er fortvilelsens kjæreste, mest utsøkte sted å bo: innerst inne i lykken.

Som legen sikkert må si, at det kanskje ikke lever et eneste menneske som er helt sunn, slik måtte man, hvis man virkelig kjente mennesket, si at det ikke lever et eneste menneske uten at han ikke tross alt er litt fortvilt, uten at det tross alt innerst inne bor en uro, en ufred, en disharmoni, en angst for et ukjent noe, eller for et noe han ikke engang tør stifte bekjentskap med, en angst for tilværelsens mulighet eller en angst for seg selv, så han tross alt, slik legen snakker om å gå med en sykdom i kroppen, går og bærer på en åndens sykdom, som en enkelt gang glimtvis, ved og med en uforklarlig angst, lar seg merke med at den er der inne.

A 24/7 world is a disenchanted one in its eradication of shadows and obscurity and of alternate temporalities. It is a world identical to itself, a world with the shallowest of pasts, and thus in principle without specters.

As history has shown, war-related innovations are inevitably assimilated into a broader social sphere, and the sleepless soldier would be the forerunner of the sleepless worker or consumer. Non-sleep products, when aggressively promoted by pharmaceutical companies, would become first a lifestyle option, and eventually, for many, a necessity.

In the essence of humanness a fierce impulse seeks autonomy, the freedom to be. Naturally, freedom can be understood in many different ways—but is it any wonder that people today are dying for it? On my own, I'll have to face the same difficulties as Nietzsche—putting God and the good behind him, though all ablaze with the ardor possessed by those who lay down their lives for God or the good. The discouraging loneliness he described oppresses me. But breaking away from moral entities gives such truth to the air I breathe, I'd rather live as a cripple or die than fall back into slavery!

Motivating this writing—as I see it—is fear of going crazy. I'm on fire with painful longings, persisting in me like unsatisfied desire.

For hva er frihet! At man har viljen til selvansvarlighet.

Vi skatter oss ikke lenger tilstrekkelig høyt når vi meddeler oss. Våre egentlige opplevelser er ikke pratsomme. De kunne ikke meddele seg om de ville. Det skyldes at de mangler ord. Vi har allerede kommet hinsides det vi har ord for. I all tale ligger det et gram forakt. Det synes som om språket kun er oppfunnet for det gjennomsnittlige, jevne, meddelsomme. Allerede med språket vulgariserer den talende seg selv.

Hva gjør all kunst? Velger den ikke ut? Trekker den ikke frem? Med alt det styrker eller svekker den visse verdsettelser ... Er dette bare noe perifert? En tilfeldighet? Noe som kunstnerens instinkt slett ikke skulle være delaktig i? Eller er ikke det forutsetningen for at kunsteren kan ...? Retter hans laveste instinkt seg mot kunsten eller snarere mot kunstens mening, livet? Mot en ønskverdighet av liv? Kunsten er livets store stimulans: Hvordan kunne man forstå den som formålsløs, målløs, l'art pour l'art?