Sjur Atle Furali siterer Straahlbox av Thure Erik Lund
17:50, 3. august 2011* Ingen har det som favoritt.
Noen ganger er vi tause. Men når vi prater, prater vi helst forbi hverandre. Det funker best. De samme tingene kan dermed gjentas, i det uendelige. Det blir nesten noe meditativt.
Sjur Atle Furali siterer Straahlbox av Thure Erik Lund (side 24)
17:48, 3. august 2011 2 har det som favoritt.
Sannsynligvis fikk de seg en utdannelse og greier, familie og hus, alt dette som enhver oppegående europeer har som religion.
Trost i taklampa er en glimrende tidløs kritikk av både den norske, lite gjennomtenkte tradisjonsromantikken og av den flottenfeierske kultureliten som fra byens moderne leiligheter vil konservere fordums bygdekultur. Sparkene er presise og lattermilde, hovedpersonen vinner Prøysen å gjøre kompleks på få sider, men det som gjør boken til en virkelig god bok er dens evne til å gi leseren et mer nyansert blikk på forholdet mellom by og bygd. Trost i taklampa er en koselig og morsom bok, men det er også en dannelsesroman av høy kvalitet.
Sjur Atle Furali siterer Trost i taklampa av Alf Prøysen (side 114)
16:03, 20. juli 2011 2 har det som favoritt.
Det er så my en kan kåmmå i hau og setta seg i vegveita for, når'n er så rotlaus at'n lyt tia stille. For den virkelige rotlausheta er det ingenting som rimer på så det blir to like linjer og bygdesang tel slutt. Det blir bære ei grop i graset, og du er takksam for at stråa reise seg att, så det itte blir merkjer etter deg når du går.
Sjur Atle Furali siterer Trost i taklampa av Alf Prøysen
15:34, 20. juli 2011* Ingen har det som favoritt.
Det er d det såmmå å en ét lell når'n bære blir mætt, og en må da få lov tel å snufse litt før en svølje, så mye trist som det står om i avisen nå for tia.
Sjur Atle Furali siterer Trost i taklampa av Alf Prøysen (side 89)
14:39, 20. juli 2011 Ingen har det som favoritt.
Og du æ itte fastgrodd på den riktige måten, slik som'n Even Smikkstad og a Matja Bærjom. Du æ så fastgrodd at du itte kan slite dæ laus så gjenne du vil, du, men a Matja og 'n Even, dom vil stå fast dom, og derfor gror dom der dom står, dom gror og har det godt og æ snille, andre folk får vara i fre for dom.
Sjur Atle Furali siterer Trost i taklampa av Alf Prøysen (side 84)
14:39, 20. juli 2011 Ingen har det som favoritt.
Pass deg du, som flire åt domme folk, je ser nok aua på deg: Detta ska je fortælja oppat når je får tala ved folk som kæinn utenlæinsk!
Sjur Atle Furali siterer Trost i taklampa av Alf Prøysen
14:30, 20. juli 2011* Ingen har det som favoritt.
Visst var det vondt når det vart slutt med en gutt og han fann seg ei anna jente, men holdt en kjeft og itte syntes altfor mye synd på seg sjøl, så var det da itte verre hell det gikk over.
Sjur Atle Furali siterer Trost i taklampa av Alf Prøysen (side 33)
14:28, 20. juli 2011 Ingen har det som favoritt.
Men det var en ting dom itte hadde, onga på Smikkstad, og det var blåklokkevikua. En husmannsonge har itte tanker for at kløvern ska vara tjukksådd som en fell, og når Smikkstadonga gikk forsiktig etter vollkanten for itte å tråkå ned høyet tel vinters, sette onga i Smikkstugun rett igjennom det gistne, blå sløret oppi steinmarken så stråa rispe og kildre på tynne, myggstøkne legger. Det var nesten som å få møssmør på kakuskiva å få lov å ha blåklokkevikua da dom kunne flyge som dom ville.
Les denne boken hvis du er: a) en ikke-kristen som syns at kristendom er noe tull
b) er en kristen som ikke føler deg helt hjemme i kirken
c) er en kristen som syns kirken din er helt topp
Sjur Atle Furali siterer Take This Bread av Sara Miles (side 221)
23:52, 8. juli 2011 Ingen har det som favoritt.
The thing about modern fundamentalists is that they think they can control God like a piece of technology and that they're the only ones who have the secret code.
Jeg leste ut denne boken igår, og jeg går gjennom handlingsforløpet i hodet mitt fortsatt. Dette er den beste og mest gripende fortellingen jeg har lest om en kvinnes (eller et menneskes) forsøk på å finne seg selv - som det så fint heter. Agnes Løv blir for meg en fullverdig skapning, totalt løsrevet fra papiret. Christiansen har klart å skape en av nyere norsk litteraturs mest troverdige karakterer, og hvis ikke denne boken ikke er å finne i vår litterære kanon og på gymnasiasters og studenters pensumlister om 10 år så vet ikke jeg. Det eneste jeg ikke likte med denne boken var at den var over så altfor fort - jeg likesom skrek etter mer, men slik er det vel med god litteratur.
Sjur Atle Furali som svar til Jorunn F :
13:32, 24. juni 2011 Diskusjon: Sjur Atle Furali om Noen kjenner mitt navn av Lawrence Hill av Lawrence Hill
Ja, jeg er enig i at denne boken burde vært bedre - for historien er virkelig spennende. Min aversjon mot boken opphører dog ikke i siste del, for her mener jeg å huske at handlingen skifter arena, men at sympatien vi skal føle med dette pikebarnet står på stedet hvil. Verden er urettferdig for en fattig slavepike - var det overraskende? Forfatteren evner ikke å gi de sosial-etiske problemstillingene han reiser plass nok til at leseren får møte seg selv i døra. Den forteller en historie fra gamledager, og det er vel og bra, men en god historisk roman tar på alvor at historiefortelling handler om mer enn å gjenfortelle en historie. På et eller annet plan må handlingen knyttes til vår tid og vår verden, ellers blir det bare kjedelig.
Jeg vil trekke frem Christianus Sextus av Johan Falkberget som et fremragende eksempel på en historisk roman som evner å gi de moralske, etiske og politiske utfordringene menneskene rundt gruvedriften i Røros rundt år 1700 rom for ettertanke hos leseren også idag.
Ikke en klassiker, men absolutt lesverdig. Det er en koselig og varm kristendom vi møter i Det gylne evangelium, og kirkekritikken er kanskje mer morsom en skarp. Boken er riktignok gammel, men jeg syns nok selv at Scott i for stor grad ender opp med å kritisere en veldig stereotypisk presterolle, og at det til tider blir litt for parodisk. Men, alt i alt er dette en bok som egner seg godt nå sommerstid.
Sjur Atle Furali som svar til Marit Håverstad :
10:34, 10. juni 2011 Diskusjon: Sjur Atle Furali om Tordengudens sønn av Arto Paasilinna av Arto Paasilinna
Dypere mening er ikke det samme som at en fortelling har flere forståelseslag og kan tolkes på forskjellig vis. God litteratur kjennetegnes nettopp med dette, ikke ved at fortellingen er esoterisk i sin karakter. Den ulende mølleren hadde flere lag enn Tordengudens sønn, noe som bl.a. ga seg til kjenne i hovedrollekarakterens langt større troverdighet. Tordengudens sønn er rett og slett ikke en like god roman, nettopp fordi den er en-dimensjonal og dermed blir den kjedelig. Samfunnskritikken er ikke like intelligent, og religionskritikken like så. Dette var langt skarpere i Den ulende mølleren.
Tredje, og siste bok, er ikke noe å hige etter. Den har en verdi hvis du er veldig interessert i finnskoghistorie, men den er mer informativ enn underholdende. Første bok i denne serien er virkelig leseverdig, men jeg ser ingen umiddelbar grunn til å anbefale å lese de to siste bøkene - med mindre du har en særinteresse for Finnskogens kultur og historie.
Dette er forfriskende lesning. Boken er både en spennende kriminalroman, samtidig som den inneholder en bitende samfunnskritikk som er minst like gyldig idag som for 80 år siden. Omre drar leseren inn i skapelsen av en hardkokt kriminell, og det er en spennende reise vi får være med på. Jeg ser ikke helt hva som kunne gjort denne boken bedre.
PS: 20-tallets krimsjargong er verdt lesningen alene
Det er slik som det er overalt på alle disse stedene, mennesker som jager mennesker, de blir ikke blide i ansiktet av det.
Folk har en stygg uvane med å glo for den minste bagatell.
Andre bok i denne trilogien er av litt mer varierende kvalitet enn den første. Karakterene er ikke like troverdige, og det hele virker mer som et forsøk på å opplyse om hvordan livet på Finnskogen var for skogfinnene. Like fullt er det en OK bok, og det blir spennende å se hvordan siste bok er.
Sist sett
