Sadie hadde ikke hade sans for forutanelser - det var ingen grunn til å ha en sjette sans når de andre fem ble skikkelig brukt - og sant nok, det var en rasjonell forklaring på det underlige.
Vitenskapen kan forklare mye for oss, men ikke alt.
Det lille er ikke mindre betydningsfullt enn det store. Det lille kan være like uendelig stort og sterkt som det store.
Under fanen min side og kategorien oppdateringer er det en veldig lang ventetid for å komme inn på siden. Mens på alle andre funksjoner på bokelskere er det ikke sånn.
Og det finnest ikkje ein rett eller gal måte å sørge på. Sorg er individuell, det må ei respektere.
Vi får ikkje garanti for noko i livet, Johannes.
Det var ikkje eit tyskerbarn, mor, sa Johannes. Det var eit vanleg barn. Eit menneskjebarn.
Han hadde ikke noen tro på å lyve eller å feie saker og ting under teppet, han hadde sett mer enn nok hva det kunne føre til. Sannheten kom alltid for en dag før eller senere.
Enhver måtte leve sitt liv. Ingen kunne leve livet for en annen - selv om man til kanskje tider skulle ønske det.
Vi treng ikkje vara like alle - men vi er lik mye verd lell. All sammen.
Gud har allveg ein plan med skaperverket sitt, sa Maren
Alle får sitt, svarte Emma. Livet er slik.
Livet ga og livet tok. Man fikk aldri noen garantier, for slik var det å leve.
Hver og en av oss er mennesker med feil, fulle av frykt og med et fortvilet ønske om kjærlighet, tåpelige mennesker som søker visshetens trøst.
[...]ønsker vi å leve et liv preget av hemmeligheter eller et liv i oppriktighet?
Det er to grunner til at vi har hemmeligheter. Vi vil beskytte oss selv, eller vi vil beskytte andre.
Noen mennesker bærer det de skammer seg over som et arr, livredde for at andre vil bli forferdet dersom det kommer til syne.
[...] av og til må du bare gi deg selv lov til å falle. Det er når du kjemper imot, når du prøver å hindre fallet, at du skader deg.
Det er en grunn til at bakspeilet er så lite. Du skal ikke se deg tilbake.
[...]vi gir ikke opp mennesker vi er glad i.