Bokelskere.no

I was feeling homesick for the event while it was happening.

Cult of Aloneness: The need for autonomy at all costs, usually at the expence of long-term relationships. Often brought about by overly high expectations of others.

Now Denial: To tell oneslf that he only time worth living is the past and that the only time that may ever be interesting again is the future.

I've always had this feeling that nothing particularly importaint or exciting is going to happen to me, I've always known. That nothing will ever really be as good as imagining how good things could be.

Her life seems little and ordinary. It seems to always be Monday morning, she is always tired. Lately, she finds it hard to be enthusiastic about anything.

Life's to short. People say it all the time. It's not short; it's damn long. Especially if you don't have someone to talk to. And it makes you tired.

Now, he sees love as something not made for him, some abstract thing like the shape of something at the top of a farway hill, lovely but never to be fully grasped.

She likes knowing about other people's lives, why they made certain choices. It makes her feel she might one day be more in charge of herself, that she might live a larger life. She wants someone to show her exactly how to live, to take her dercisions from her hands and sort everything out for her in a matter of fact kind of way.

Everywhere she looks, she has the feeling people are enjoying themselves more than her.

Remembering the past only serves to make the present even more unbearable.

I can feel my childhood slipping away from me like the sand on the beach.

My future feels trapped by the decisions I made in my past, when I was too young and immature to realise their importance.

standpunkt 1

en av vaterlandsalkiene vi loka med sa en gang, livets skole er ikke veien å gå, stryker du her stryker du med

byner på p og slutter på d

og noen ting sier man ikke til noen selv om kanskje man burde
så istedet de vokser seg til svære tikkende bomber og ayla en gang sa det er traumer det du kaller for minner

vann helt ned i lungene

det ække stadier lenger, det er bølger
bedre og verre, bedre og verre
det ække stadier lenger, sa bup, det er bølger
jeg tenkte, du sikkert leste det i bra bok, men glem bølger
jeg bare drukner

el chapo

vi skulle bli 2pac og zlatan og jordan og tyson og elden og banksy og gründer som musk så det var ikke drømmer vi mangla men håp og derfor vi er her i dag og blir chapo

i barnehagen pappa var gullsmed, soldat, astronaut og pirat, eller egenlig han bare var borte, men pirat var kulere

Jeg tenkte at jeg kunne vente, jeg kan holde ut, jeg kan klamre meg fast og så blir det min tur til å være lykkelig. Men livet er et maraton uten målområde og premieutdeling, den eneste målstreken er døden, og fram til den er alt en kamp mot tida, og tida tar som kjent aldri pause. Å være voksen er like fucka som å være tenåring, vi har bare flere regninger å betale. Det blir ikke lettere å stå opp om morgenen, vi bare må gjøre det, fordi vi må på jobb. Det blir ikke bedre, det blir bare meget mer av det hele.

Dette er livet, sier folk når de koser seg. Dette er livet, å bli født, å bli eldre, å bli voksen, å bli gammel. Så kan så klart en million eller en milliard ting skje innimellom der, men som regel skjer det ikke så mye, som regel er livet en lang rekke repriser og gjentakelser, en haug av ting du må eller skal eller burde. Da jeg var yngre, lengta jeg sånn etter å bli voksen, og her jeg ligger nå med øya lukka på en varm strand en sein sommerdag, ville jeg gitt alt jeg har og mer for å få være en lengtende tenåring igjen.

Hva jeg skulle gjort annerledes?
Alt.

Blame is just another way of refusing to take responsibility for your life, and when you blame us, you give up your own power and agency. Don't you see? It makes you into a victim.