Ingen barn trenger å høre pedagogiske metasetninger som: "Å leke hjelper deg å forstå verden som er rundt deg. Det viser også hvem du er."
Fin bok, men bildene var ofte for små til at jeg kunne se ordentlig hva som gikk for seg. Kanskje vil de fleste barn se alt uten passertfemtiogbrilleproblemene jeg har, men et litt større format, ala Amuletten, hadde gjort leseopplevelsen enda større, i dobbelt forstand.
Jeg har hørt om en berømt detektivforfatter som aldri visste hvem morderen var før han hadde skrevet seg til slutten av bøkene. Personlig ville jeg ikke ha overlatt en så viktig avgjørelse til en gjeng med oppdiktede personer.
Det er ikke alt man ønsker å vite som blir forklart ordentlig på Google.
Lydboka er veldig godt innlest, med ulike stemmer til de ulike fortellerstemmene. Det løfter boka, letter språket og levendegjør historien.
Vær stille nå, så jeg kan høre når stillheten kommer.
Den kan være her når som helst.
Han måtte puste gjennom nesa for ikke å spy.
(sic.)
Du kan lese om hva en Bøyg er på Wikipedia her. Sigbjørn Mostue har latt seg inspirere både av norsk folketro og Ibsens bruk av Bøygen i Peer Gynt til sin versjon av Gravbøygen.
"Hvor skal jeg gjøre av meg hvis jeg flytter hjemmefra?" "Vet ikke," sa Willy. "Kanskje du kan bo på biblioteket. Det er jo åpent bestandig, og så er det gratis å komme inn og massevis av bøker å kikke på." Torstein tenkte at han hadde et helt hus bygd av bøker. Og så tenkte han at moren og faren og babyen kom på besøk. "Så koselig det er her," sa moren. "Lukt på den elskede babyen vår," sa faren. "Ellers takk," sa Torstein. "Og nå kan dere godt gå igjen, for jeg har så mange bøker jeg skal se på."
En flott bok om sjalusi og morsomt fortalt om det å få lus. Godt gjort og godt skrevet. Og så ligner faktisk illustrasjonene av Mimmi på slik jeg forestiller meg forfatteren som barn
Flott bok med fin samtale mellom bestemor og hennes barnebarn Wilhelm om det å være redd for forskjellige ting. Jeg hadde helst sett at siste side var strøket. Boka hadde stått fint med Wilhelms kommentar til bestemor som gruer seg til den dagen hun er borte og ikke lenger får være sammen med Wilhelm og oppleve alt hun setter pris på i verden: "Men jeg er jo her", som sluttkommentar. Jeg ser ikke behovet for en avslutning om at vi kan se hverandre etter at noen er døde, og at farmor ikke er redd lenger, når hun har forstått dette. Det lukker boka mer for den gode samtalen etter lesing enn det åpner opp, syns jeg. Illustrasjonene til Duzakin er fantastisk skremmende og vakre om hverandre.
Du har helt rett, Mannen som elsket Yngve er skrevet i førsteperson. Jeg stusset over kommentaren i en anmeldelse med en gang boka kom ut, og har med stigende forundring sett at dette blir trukket fram igjen og igjen som en innvending mot Dette er mine siste dager. Jeg synes også snakket om at Renberg tar en Knausgård er rart, siden jeg alltid har tenkt at det er Knausgård som har tatt en Renberg, fra første Min kamp-bok. Med store forskjeller selvfølgelig, som at Renberg gir personene sine fiktive navn, og muligens gir det fiktive større innpass i det hele tatt. Men det spiller egentlig ingen rolle at det er paralleller mellom de to sine bøker, så lenge det gir god litteratur.
Da jeg gikk gjennom parken her om dagen, sa Tim: "Spis den gule snøen, det kan være øl."
Slutten av sitatet settes jammen i et nytt lys etter at jeg har lest ferdig Innsirkling 2. Tror jeg må lese 1'eren om igjen, siden innsirklingen virkelig går i sirkler i dette verket.
Det skurrer såpass mye å høre denne lydboka innlest på østlandsk at jeg må lese boka selv. Etter å ha hørt på Rolf Kristian Larsens fantastiske lesning av "Mannen som elsket Yngve" ble rulle-r helt feil.
Takk for hyggelige tilbakemeldinger på bokhylla mi. Og, ja, Anett, jeg syns jeg klarer å skille veldig godt mellom jobb og hjemme:) Det satt rimelig langt inne å gå bort fra alfabetiseringssystemet ...
Har ingen privat blogg, så jeg skiftet ut profilbildet med bokhylla mi. Jeg har flyttet mange ganger, og prøvd ut manger typer organisering i hyllene. En gang etter forlag, jammen var det mange forlag jeg ikke hadde hørt om. Nå har jeg en grovsortering med barnebøker til høyre, fagbøker til venstre og resten i midten. Ellers er de ordnet etter farge og størrelse. Finner ikke akkurat fram i en fei, men jeg liker synet av fargene.
En sidekommentar:
"Og sånn som du formulerte deg i denne oversettelsen så er jeg litt usikker på om du i det hele tatt har lest noe mer komplisert enn Donald Duck".
Bare så det er sagt, Donald Duck har alltid vært særdeles godt oversatt til norsk, og går ikke av veien for kompliserte uttrykk heller.
Da legger jeg fra meg denne! Jeg er så vidt i gang og ser hvor det bærer hen. Boka vil nok bli lest av mange pga av forsida, men høres ikke ut som den trenger utstrakt formidlingshjelp.