Bokelskere.no

Krig, det var kort sagt et samlebegrep for alt det man ikke skjønte noe av.

Og Ian gav ham enda en bjørneklem som Jamie nå skjønte var en kristen klem, ikke en ekte en.

TIL UNGDOMMEN

Kringsatt av fiender, gå
inn i din tid!
Under en blodig storm –
vi dig til strid!

Kanskje du spør i angst,
udekket, åpen:
hvad skal jeg kjempe med,
hvad er mitt våpen?

Her er ditt vern mot vold,
her er ditt sverd:
troen på livet vårt,
menneskets verd.

For all vår fremtids skyld,
søk det og dyrk det,
dø om du må – men:
øk det og styrk det!

Stilt går granatenes
glidende bånd.
Stans deres drift mot død,
stans dem med ånd!

Krig er forakt for liv.
Fred er å skape.
Kast dine krefter inn:
døden skal tape!

Elsk – og berik med drøm –
alt stort som var!
Gå mot det ukjente,
fravrist det svar.

Ubygde kraftverker,
ukjente stjerner –
skap dem, med skånet livs
dristige hjerner!

Edelt er mennesket,
jorden er rik!
Finnes her nød og sult,
skyldes det svik.

Knus det! I livets navn
skal urett falle.
Solskinn og brød og ånd
eies av alle.

Da synker våpnene
maktesløs ned!
Skaper vi menneskeverd,
skaper vi fred.

Den som med høire arm
bærer en byrde,
dyr og umistelig,
kan ikke myrde.

Dette er løftet vårt
fra bror til bror:
vi vil bli gode mot
menskenes jord.

Vi vil ta vare på
skjønnheten, varmen –
som om vi bar et barn
varsomt på armen!

«Å heller vil eg
med augo sjå,
enn dauv og blind
gjenom verdi gå
og ikkje det sanne skilja!»

Det eksisterer i embetsverket en egen form for passiv lydighet, akkurat som i hæren; det er et system som kveler all samvittighet, som tilintetgjør ethvert menneske og langsomt forvandler det til en skrue eller en mutter tilpasset det administrative maskineri.

De satt stille i den bekmørke hulen innenfor slyngplantene. Moren sa: - Åssen skal jeg få veta noe om dig? Dem kunne drepe dig og jeg visste ingen ting.
Tom lo urolig. - Kanskje det er som Casy sa: Et menneske har ikke en sjel som er hans egen, men bare en del av en stor en, og da --
- Og da, Tom?
- Da gjør det ikke noe. Da kommer jeg når det er mørkt, og jeg kommer tel å være overalt. Overalt der det er kamp så sultne folk kan få mat, der kommer jeg tel å være. Når en politi denger på en kar så skal jeg være der. Hvis Casy hadde rett, ja så kommer jeg tel å være i rasende folks hyl og i den måten barna ler på når dem er sultne og dem vet at maten er ferdig. Og når vårt folk spiser det dem har dyrka og bor i husene dem bygger, ja, da kommer jeg tel å være der.

Jeg spekulerte om den Hellige ånd og veien tel Jesus. Jeg regna som så, - åffer skal vi lesse det på Gud eller Jesus? Kanskje, regna jeg, kanskje det er alle menn og alle kvinner som vi elsker. Kanskje det er den Hellige ånd, den menneskelige ånd, hele greia. Kanskje hele menneskeheta har en stor sjel som alle er en del av.

Når jeg ser på det Norge som er omkring meg, så må jeg bekjenne at vi ikke lyktes i å skape et solidarisk samfunn. Tvertimot. Det jeg ser er alles kamp mot alle, en isende egoisme, og en forakt for sjølve ideen om å løfte i flokk.

Vi kommer aldri til å kaste en regjering eller styrte et regime eller noe som helst. Vi kommer aldri til å skape en verden som gjør oss lykkelige, og hvis vi gjorde det, mot alle odds, så ville vi raskt funnet noe som gjorde oss missfornøyde likevel.

Dagene går, ikke fort, men de går, en for en, som en astmatisk mann som går opp ei bratt trapp.

Kierkegaard omtaler angst som en art svimmelhet som inntreffer idet individet skuer ned i sin egen mulighet. Frihetens mulighet skaper angst fordi den også bringer med seg ansvaret for egne valg, ansvaret for eget liv, og dermed også muligheten for å mislykkes, miste seg selv.

I hver epoke er den herskende klasses tanker de herskende tanker, dvs. den klasse som er samfunnets herskende materielle makt er også den herskende åndelige makt. Den klasse som har midlene til den materielle produksjon til sin disposisjon, disponerer dermed samtidig over midlene til den åndelige produksjon, slik at den også stort sett har herredømmet over tankene til den som ikke har adgang til midlene for åndelig produksjon. De herskende tanker er ikke annet enn det idèmessige uttrykk for de herskende materielle forhold, ikke annet enn de herskende materielle forhold formet i tanker; altså de forhold som nettopp gjør den ene klasse til den herskende, altså nettopp deres herredømmes tanker. De individer som utgjør den herskende klasse, har blant annet også bevissthet, og derfor tenker de; i den utstrekning de hersker som klasse og bestemmer en historisk epoke i hele dens omfang, er det klart at de gjør dette helt ut, at de således også hersker som tenkende individer, som produsenter av tanker, og at de regulerer produksjonen og distribusjonen av sin tids tanker; at med andre ord deres tanker er epokens herskende tanker. I en tid og i et land, for eksempel hvor kongemakt, aristokrati og borgerskap kjemper om makten, hvor altså makten er delt, fremstår doktrinen om maktens deling som herskende tanke, som så kunngjøres som «evig lov».

Og i drømme kommer han ofte idet dagen glir over i kvelden, det er skumringstimen som de gamle ofte snakker om; den som ikke lenger har noen gyldighet, men som var viktig for de som levde før oss, timen da de satt sammen å lyttet til verden og alt som fantes i den, da er det han kommer til meg når jeg ligger å sover; en lang knoklete kar med sort sjeggstubb og store blekblå øyne som får meg til å tenke på et sluknende bål, eller gammel råtten skare på vårparten.

Hva om alle de man mener å kjenne gjennom livet, i virkeligheten er fullstendig ukjente, og at det først er i seniliteten man ser det hele klart. At man egentlig er ved sin fulle fornuft når man ser sin gamle venn gjennom et langt liv, eller sin ektefelle i øynene, og oppriktig spør: «Hvem er du?»

Man bruker jo undertiden uttrykket «dyrisk» grusomhet om mennesket;
men det er forferdelig urettferdig og krenkende for dyrene:
dyret kan aldri være så grusomt som mennesket, så artistisk, så kunstnerisk grusomt.

Kanskje det var hemmeligheten med å føle seg tilfreds her i verden, dette å ta de gode småting opp, leve for dem, og være takknemlig for dem.

Når alt kommer til alt er jo mennesket en tilstand av tanker som strømmer forbi, massevis av tanker, men aldri noe blivende, bare et pust i sivet. Mennesket vil imidlertid ikke tro på det. Det nekter å tro på sin egen forgjengelighet. Mennesket vil ikke forsvinne, ikke bli borte.
Mennesket slår sammen atomer og lysstråler,de fjerneste stjernetåker, vanndråper, stumper av sanseinntrykk, alt som tenkes kan, kjærlighet til det annet kjønn, innbilt verdighet, bange anelser og mye annet, og han tar denne blandingen, denne materien og bygger seg en udødelighet av den, en forskrekkelse for himmelen og en forhånelse mot uendeligheten.

Jeg mener at man stort sett kan dele drankere opp i to typer. Først har vi den personen vi alle kjenner, snøvlende og dum, våsete og kranglete eller tåpelig sentimental så lenge han kan holde seg på beina. For han ender som regel i rennesteinen. Det er individer av denne typen som risikerer å få se de små blå musene eller lyserøde elefantene, noe som bare er morsomt for andre mennesker, de som leser om det i vittighetsbladene.
Den andre typen dranker har fantasi og vidsyn. Selv om han er temmelig påseilt presterer han å gå rett og støtt. Han hverken sjangler eller faller, og han vet alltid hvor han er og hva han gjør. Det er ikke kroppen, men hjernen hans som er beruset. Han kan være veltalende og formelig bobler av vidd. Han kan være blid og ytterst vennlig stemt. Hans hjerne fostrer ofte selsomme tanker, og han synes å skue alt klarere enn ellers og trekker logiske slutninger av det. Det er når han er i denne tilstanden at han kan skrelle av seg det tynne skallet av sunne forestillinger og hengi seg til dystre betraktninger. I slike stunder er det at alkoholen viser sinn uhyggelige makt. Det er lettvint for den som renner full og sovner i rennesteinen, men det er en hard prøvelse for den som til tross for at han har drukket tett, kan stå støtt på sine to ben uten engang å svaie, og finne ut at det bare finnes en eneste form for frihet for ham i hele universet, nemlig døden. Og han ser fram til den og sysler med tanken på å komme den i forkjøpet. Denne mannen har nådd «den hvite logikks time». Det er de stundene da han vet at han bare øyner tingenes lov, men aldri kan fatte meningen med dem. Når han er kommet til dette stadiet er han i fare. Da tar han kanskje av fra veien og begir seg inn på den stien som fører ham i graven.

«Menneskene er i sitt vesen så gale at det å ikke være gal bare er en annen form for galskap.»