Bokelskere.no

(02:23)

og noen netter
føles det som om
alle menneskene
som noensinne
har sittet i
et styrtende fly
og vet de skal dø
sitter inni meg

Nils-Øivind Haagensen

FORTELL MEG!

Fortell meg
at jeg er noe
at jeg kan noe,
at jeg betyr noe.
Fortell meg det.

Ikke fortell meg
det jeg gjorde,
eller det jeg kunne gjort,
eller det jeg burde
eller skulle gjort.
Nei, ikke
fortell meg det.

Fortell meg heller
at jeg er noe,
at jeg kan noe,
at jeg betyr noe.
Fortell meg heller det.

Jeg trenger det,
skjønner du,
jeg trenger det så sårt.
Jeg trenger

en søyle av trygghet
å lene meg mot
gjennom livet.
Jeg trenger det,
skjønner du,
for det er så værhardt å leve!

Ragnhild Bakke Waale

Gi meg en time utenfor døgnet. Gi meg en åttende dag, til å gjøre opp for meg, til å komme i balanse: dette regnskapet som aldri stemmer før døden har føyd til sin sum.

Lars Saabye Christensen

å leve
er ikkje akkurat det lettaste som finst
ikkje alltid vakre roser
og fin musikk
men sidan no
dette orgelet likevel står her
kan vi vel spele litt på det

Arne Ruset

KALYPSO

Eg tenner eit fyrlys for alle som elskar
for dei som ror i ring og aldri finn samme rytmen
for dei som berre lyder til signal
frå framamande farty
for dei som støytte på grunn i medvind
for dei som styrer etter stive sjøkart
utan å ense måkars mjuke flog
for alle som kjenner dei sju hav
og aldri lodda djupa i sitt eige hjarta

eg tenner eit fyrlys
for all villfaren kjærleik
så vegen til det lova landet
blir synleg i natt

Åse-Marie Nesse

«Vik herfra, angst! Hvorfor oppsøker du alltid meg?»

Fra side 627 i Den fjerde nattevakt av Johan Falkberget.

«Hvil i fred, Du trætte vandringsmand,
her paa Dødens skyggefulde Strand!»

Fra side 442 i Den fjerde nattevakt av Johan Falkberget.

«Kan it to som sit og ro båten åt kvar si lei, få lov å legg inn åran att?»
«Om de kan skilles igjen?»
«Ja.»

Fra side 441 i Den fjerde nattevakt av Johan Falkberget.

Angsten hadde engang ett seg inn i hennes sjel. Ved alt det som var og ved alt det som ville komme, var det angst. Å, denne grenseløse angst fulgte tanken som skyggen fulgte legemet. Hun kunne ikke flykte fra den. Om hun så flyktet til verdens ytterst grense, ville den ile ved siden av henne hele veien.
Endelig gled så hennes øyne langsomt i. Hun kjente angsten gjennom søvnen også, men så ble søvnen den sterkeste - den skjønne, sterke søvn.

Fra Den fjerde nattevakt.

utilsiktet familieportrett #3

opprett en twitterkonto
for hvert familiemedlem
tweet alle utsagn du husker
etter hver sammenkomst
ikke fortell det til noen

i går spiste jeg en pakke
maryland cookies
følte meg 'høy'

The wind is rushing after us, and the clouds are flying after us, and the moon is plunging after us, and the whole wild night is in pursuit of us; but, so far, we are pursued by nothing else.

It was such a curious corner in its acoustical properties, such a peculiar Ear of a place, that as Mr. Lorry stood at the open window, looking for the father and daughter whose steps he heard, he fancied they would never approach. Not only would the echoes die away, as though the steps had gone; but, echoes of other steps that never came would be heard in their stead, and would die away for good when they seemed close at hand.

on unfavourable Sundays, he was accustomed to be with them as the family friend, talking, reading, looking out of window, and generally getting through the day;

Sadly, sadly, the sun rose; it rose upon no sadder sight than the man of good abilities and good emotions, incapable of their directed exercise, incapable of his own help and his own happiness, sensible of the blight on him, and resigning himself to let it eat him away.

They went into a dingy room lined with books and littered with papers, where there was a blazing fire. A kettle steamed upon the hob, and in the midst of the wreck of papers a table shone, with plenty of wine upon it, and brandy, and rum, and sugar, and lemons.

His linen, though not of a fineness in accordance with his stockings, was as white as the tops of the waves that broke upon the neighbouring beach, or the specks of sail that glinted in the sunlight far at sea.

When they took a young man into Tellson's London house, they hid him somewhere till he was old. They kept him in a dark place, like a cheese, until he had the full Tellson flavour and blue-mould upon him. Then only was he permitted to be seen, spectaculary poring over large books, and casting his breeches and gaiters into the general weight of the establishment.