Bokelskere.no

Far fikk en skjev rynke i den store pannen, den stod på tvers, som en grøft for svettedråpene.

Julien var alene i et praktfullt bibliotek; det ble en lykkelig stund. For ikke å bli overrasket av noen som kunne se hvor beveget han var, gikk han og satte seg i en mørk krok, derfra kontemplerte han betatt de skinnende bokryggene: Jeg kan lese alt dette, sa han til seg selv. Hvordan skal jeg kunne mistrives her?

Uten å tenke på det så han skumringens siste lysstriper bli borte, den ene etter den andre. Midt i dette veldige mørke forvillet hans sjel seg i kontemplasjonen av det han forstilte seg å skulle oppleve en dag, når han kom til Paris.

En pariser vil mislike den åpenbare selvtilfredsheten og suffisansen som er ispedd noe ubestemmelig og bornert fantasiløst.

Fasaden var hvitmalt, og vinduene hadde fått vakre, grønne skodder. Et øyeblikk ble han trøstet av tanken på all denne prakt. Faktum er at slottet var synlig på halvannen mils avstand, til stor forkleinelse for alle de andre landstedene og såkalte slottene i nabolaget, som hadde fått beholde den beskjedne gråfargen som tiden hadde gitt dem.

Jeg kommer til å savne deg hver eneste dag. Men jeg forstår også at man ikke kan holde en vakker fugl i bur. Hvis man elsker noen, må man slippe dem fri så de kan fly.

Jeg vil at du skal være lykkelig. Livet er svært kort, men et ekteskap med en mann du ikke elsker, er fryktelig langt.

Finn trøst i å vite at verden belager seg på den lille bankingen i hjertet ditt.

Slik er kjærligheten, visste hun. Det er slik den er. Å lengte. Å savne. Å glede seg til gjensynet.

"... Hva går dette begrepet ut på?" spurte jeg, og de snudde seg mot meg som om en husflue hadde trengt seg inn mellom sprossene i vinduslemmene og summet rundt på måfå.

Vi dro av sted i grytidlig solskinn tirsdag morgen, slepte skipssekken til Kristian ned til bussholdeplassen og inn i bussen, der billettøren spøkte med at vi måtte løse billett for den, og gikk av på Wessels plass og slepte sekken videre ned på Kontraskjæret der båten skulle vente på oss. Men det gjorde den ikke. Vi var tre timer for tidlig ute, viste det seg, fordi rutetabellen til Kristian var fra i fjor.

Marlene tok Linda under armene og løftet henne og klemte henne og sa så stor du er blitt, jentungen min, enda hun ikke kunne ha vokst en millimeter engang på de to ukene som var gått siden sist vi så hverandre.
- Og så Finn da, sa hun for å få litt balanse i regnskapet.

..og fylte det solbrune fjeset sitt med et helt partitur av forskjellige oppfatninger.

Det var mye bråk for ca en måned siden, da det ble dissens om tannfeens virksomhet; kursen på både jeksler og fortenner viste seg nemlig å ha gått kraftig opp siden min tid, noe jeg hadde tillatt meg å bemerke, bare for å bli brutalt avvist, av muttern. Men Linda hadde insistert på å gi meg kronestykkene hun fant i vannglasset om morgenen, noe som førte til at kursen plutselig sank igjen, til all time low, noe Linda ikke ville finne seg i og så videre, vi hadde holdt på med disse tennene i ukevis.

Nå var det jeg som stod og stirret etter en som forsvant inn i horisonten. (...) ..kjente akkurat idet tårene skulle til å velte ut av det dumme trynet mitt at de ikke kom likevel. Tårene ble igjen inne i meg. Verre var det ikke. Eller akkurat så ille. Alt dette som var så nytt, det hadde kommet i etapper eller som små skred gjennom det siste halvåret, som for liksom å banke det inn i meg, at avstanden mellom muttern og meg bare økte og økte, som styrt av en usynlig hånd i nitid arbeid med å skape en avskjed for godt.
Da kom jo tårene likevel.

• Du veit jeg er glad i deg, Finn, sa hun, - enten jeg får en klem eller ikke.
  Det skulle vel være en håndsrekning til en som for alvor er begynt å tenke over hva som tar seg ut og ikke, men lød isteden så pinlig høyrøstet utover kaia og det folksomme skipsdekket at det ikke ble noen klem, overhodet ikke. Så hun gjentok det like gjerne, hvor glad hun var i meg, i tilfelle et døvhørt mehe ikke skulle ha fått det med seg første gang.

Og mens vi sitter rundt kjøkkenbordet og snakker og tygger kald svor så det knaser i alle kranier og vi deretter spiller vri åtter og amerikaner, som Linda vinner én gang, på mitt parti, uten at vi trenger å legge to pinner i kors for det, møter jeg blikket til muttern over bordet, og vi bestemmer oss for - føler jeg - at nå begynner faen meg livet!

Blant alle gjestene merkes det kanskje ikke til å begynne med at han er fraværende, og når det blir lagt merke til, er det kanskje bare en liten irritasjon over at vedkommende er sen. Men etter hvert som tiden går, forandrer denne irritasjonen seg til bekymring og så til fortvilelse, helt til hans fravær kaster lengre skygger enn hans nærvær noensinne ville ha gjort.

Hun strøk ham over ansiktet, og så ristet hun ham som om hun kunne tvinge ham tilbake til livet.

Jeg er ikke laget for denne kulde. Jeg er den lille sangfugl som glemte å fly bort da sommeren tok slutt.